– Jeg risikerte livet i Iran og mange år i fengsel. Mange ble henrettet.
59 år gamle Hassan Sarkani er ikke redd. Ihvertfall ikke for å si hva han mener. Mannen som ved første øyekast kan minne litt om en mafiaboss fra Sopranos, skallet, tykke øyenbryn og et bestemt uttrykk i ansiktet, er mild og oftest smilende, så lenge han ikke snakker om Iran. Da er han bestemt.
– Jeg har aldri likt regimet der. Spesielt ikke hvordan kvinner blir behandlet. Den kvinneundertrykkelsen som skjer i Iran reagerer jeg spesielt sterkt på, sier Hassan.
Han har vært en del av en opposisjonsgruppe siden 1970-tallet. Sarkani har demonstrert både mot Sjah-styret, og prestestyret etter revolusjonen i 1979. Han deltok i mange demonstrasjoner som myndighetene slo hardt ned på. Mange ble drept, utsatt for vold og satt i fengsel.
– Jeg ble selv skadet i opptøyene. Det var og er viktig å si ifra. Jeg er veldig opptatt av ytringsfrihet og kampen for rettferdighet, sier Hassan.
Men kampen mot regimet i Iran har kostet han. Hassan er politisk forfulgt, familien hans i Iran får ikke de samme rettighetene som andre, og den dag i dag får han trusler fra regimet.
– Senest for ett år siden fikk jeg et brev her i Harstad. Dekknavnet jeg brukte i Iran sto på konvolutten og oppi var en DVD.
Mer vil han ikke si om innholdet, annet enn at det er klart at prestestyret vet hvem han er og hvor han er.
Måtte flykte
Til slutt sto det om livet hans og han måtte flykte ut av landet.
– Jeg flyktet først til USA i 1979, fem måneder etter revolusjonen. Revolusjonen var blodig, mange ble drept. Jeg risikerte selv livet, var politisk forfulgt og hadde ikke noe annet valg enn å dra, sier Hassan.
I USA studerte han til å bli sivilingeniør og her fikk han også en sønn. De dro etterhvert videre til Tyrkia og fikk flyktningstatus.
– Jeg søkte der, også kom det en delegasjon fra Norge. Jeg fikk aksept som kvoteflyktning. De bestemte hvor vi skulle bo, uten at jeg hadde noe styring på det. Jeg og min da tre år gamle sønn fikk en enveisbillett. Hele livet mitt ble forandret der og da, forteller Hassan.
Vi sitter på gjestehuset hans sentralt i den nord-norske byen. Han har 70 rom disponibelt til overnatting, nå i coronakrisen er det så og si ingen gjester. Bare oss to i den tomme frokostsalen, og én person i resepsjonen.
I tillegg til gjestehuset har han også et pensjonat, over 50 utleieenheter, 48 privatboliger og en rekke næringsbygg som idag inneholder alt fra lekeland til legekontor. Etter over 20 år som eiendomsinvestor vil han nå selge hele porteføljen og investere i noe annet.
– Jeg husker veldig godt da jeg kom hit til Harstad. Det var én meter med snø her, og mørkt.
Det var ikke akkurat her han ville bo. Han ville heller bo i Oslo. Det var hit han kom 15. desember 1989. Han landet riktignok på Fornebu i Bærum, men tilbragte første natt i Norge i Oslo, før han ble satt på flyet til Harstad.
Telefonen ringer.
–Hei… Ja, jeg er veldig opptatt. Skal vi skrive kontrakt eller? Ja , det er greit, hvis han vil bo der kan vi skrive kontrakt. Be han ringe meg. Ok, ha det godt.
– Hvem ringte?
– Det var NAV, vi samarbeider mye med dem, når det gjelder utleie. Alle vil ikke ha de leietakerne fra NAV, for å si det sånn. Jeg vil ikke stigmatisere, men det er ofte mennesker som har behov for hjelp. De går vanligvis gjennom traumer. Jeg har jobbet som psykiatrisk sykepleier, så jeg har en del kompetanse med leieboere som har ulike utfordringer med rus eller det mentale, forteller han.
– Det var helt tomt i hodet
Telefonen ringer støtt og stadig. Vi kommer tilbake til hans jobb som sykepleier, det var ikke det som var planen da han ankom Harstad 16. desember 1989.
– Den første personen jeg møtte da jeg landet, var Randi Kleven, som da jobbet som flyktningkonsulent, nå er hun avdelingsdirektør i IMDi. Vi tok en flytaxi og jeg husker at jeg kommenterte Tjeldsundbrua. Broen som knytter Hinnøya til fastlandet. Den var imponerende. Jeg husker jeg sa: kan de bygge slike broer i Norge også? Den gang da var ikke Norge et land man visste særlig mye om. Faren min trodde det var en del av Sverige, ler Hassan.
– Hva tenkte du om ditt nye liv i Norge?
– Jeg husker jeg var helt tom. I hodet mitt var det ingenting. Ingen planer. Ingenting. Null. Jeg tenkte bare at vi var trygge. Sønnen min og jeg. Vi er «safe» her.
I Tyrkia var han bekymret for å bli utlevert til Iran. Iranere skal ha blitt utlevert til regimet derifra, og han fryktet at han som opposisjonell, kunne få samme skjebne.
Selv om Harstad ble den trygge havnen, var det ikke hit han egentlig ville. Han ville til USA, der han tidligere hadde studert til å bli sivilingeniør, eller i det minste til en større by i Norge, som Oslo.
300 jobbsøknader
– Jeg likte meg ikke veldig godt i Harstad. Jeg ville tilbake til Oslo, fortest mulig, sier Sarkani.
Han levde på sosialpenger, forsøkte desperat å få jobb. Sendte jobbsøknad etter jobbsøknad. Fikk ikke engang bekreftelse på at de var mottatt.
– Etter å ha sendt tre hundre søknader gav jeg opp. Jeg er utdannet sivilingeniør, men utdannelsen er ikke godkjent i Norge. Jeg søkte jobb på fiskefabrikk og rekefabrikk. Alt mulig, men fikk ingenting.
– Hva tror du det skyldtes?
– Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det handlet om rasisme, det har jeg egentlig aldri opplevd. Kanskje bare én gang i hele mitt liv, sier Hassan.
Fire år uten jobb
I fire år forsøkte han å få jobb, uten hell. Det ble nok for Hassan og han skjønte han måtte ta grep.
– Jeg byttet rett og slett yrkesvei. Nå skulle jeg bli sykepleier. Ikke fordi jeg ville, men fordi det var slik jeg kunne få jobb. Også hadde de utdannelsen på daværende Høgskolen i Harstad, og det passet også bra.
Hassan fikk seg samboer etterhvert og ønsket om å bo i Oslo var ikke lenger like stort. Etter endt utdannelse tok han mange vakter som sykepleier. Han fortsatte i opposisjon til regimet i Iran, og kampen for rettferdighet var viktig også i sykepleieryrket.
– Jeg var tillitsvalgt i mange år. Det å jobbe for rettferdighet og like rettigheter har vært en viktig kampsak for meg, uansett hvor jeg har vært, forteller Hassan.
– Det virker som du har et stort behov for å engasjere deg og si ifra?
– Ja, ting skal være rettferdig uansett hva man gjør. Tjener du penger, så skal du tjene de på en rettferdig måte, og de ansatte skal behandles på en rettferdig måte, sier han bestemt.
Kjøpte første bolig
Det ble mange ekstravakter og det ble det også litt penger av. Hassan kunne nå oppfylle noe han hadde drømt om lenge.
– Jeg har alltid ønsket å investere i eiendom. Tidlig på 90-tallet forsøkte jeg å kjøpe bolig i Oslo, men den gang hadde jeg hverken egenkapital eller jobb, og fikk ikke lån. Men etter mange vakter som sykepleier fikk jeg endelig lån til mitt første hus, forteller han oppglødd.
Huset ble kjøpt i november 1997 til drøyt én million kroner.
– Hvorfor var eiendom så interessant?
– Jeg har alltid tenkt at med eiendom går du sjelden med tap, om man disponerer ressurserene på riktig måte. Men jobben er ikke for alle, du må ha en viss peiling, sier Hassan.
Han har alltid har vært interessert i bygg og konstruksjoner og det var moren som var den største inspirasjonskilden.
– Den som har motivert meg mest er min mor, hun var også veldig interessert i eiendom og fikk meg til å fatte interesse for det tidlig, forteller Hassan.
Han fikk en høy rente på sitt første boliglån, som de fleste andre på 90-tallet.
– Jeg hadde et topplån med rente på 14 prosent, men fikk pusset opp, økt verdien på huset og slettet det lånet etterhvert. Jeg skjønte at dette var starten, forteller Hassan.
Veien til eiendomskonge
Med lavere belåningsgrad kunne Hassan kjøpe hus nummer to, pusse opp og leie ut. Han har selvtillit på hvordan man kan gjøre det som i utgangspunktet kan se ut som en rønne, til noe presentabelt og utleiebart.
– Slik fortsatte det. Jeg jobbet som sykepleier og så hele tiden etter nye interessante objekt. Jeg har alltid tenkt at jeg må kunne tjene på investeringene, og samtidig ha en buffer om noe ikke skulle gå så bra. Jeg har alltid fulgt med og lest om økonomi i avisen. Men aksjer derimot, har jeg ikke noe særlig greie på, sier han smilende.
Nå sitter han blant annet på et gjestehus, pensjonat, over 50 utleieenheter og en rekke næringsbygg som idag har alt fra lekeland til legekontor.
– Har du hatt god hjelp av banken?
– De har alltid vært strenge. Når jeg ser grønt, så ser de rødt, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg har måttet diskutere mye og vi har snakket mye om gjeldsgrad. Der banken har ment at det tar flere år for meg å komme i pluss, så har jeg overbevist dem om at jeg skal klare det innen ett år.
– Hva viste du til konkret for overbevise banken?
– Jeg viste til årsresultater, de krevde bestandig egenkapital. I begynnelsen brukte jeg mitt eget hus som sikkerhet, sammen med noe sparepenger. Etterhvert som porteføljen utviklet seg trengte ikke banken egenkapital lenger, men tok pant i hus, forteller Hassan.
– Jeg har restaurert mange leiligheter selv også, og forstår hvordan ting skal bygges og bli fint. Jeg er god i praktiske ting, fortsetter han.
–Kunne vært milliardær
– Har det vært enklere å bygge seg opp som eiendomsmogul i Harstad, enn det hadde vært i Oslo?
– Nja, jeg ville jo helst bygd opp en portefølje i Oslo. Da hadde jeg jo vært milliardær, med den prisveksten der, smiler han.
Men han har blitt frelst av Nord-Norge og trives nå veldig godt. Veldig mange i Harstad vet hvem han er og han hilser på de fleste han går forbi. Hassan blir omtalt som svært hardtarbeidende av flere i lokalsamfunnet.
– I mitt hode skulle Norge vært snudd på hodet. De fleste burde flytte til Nord-Norge, det er her Norges rikdom ligger. Jeg synes ofte man glemmer hvor verdiskapningen kommer fra, sier han.
Og Hassan rister på hodet av de som mener innvandring er for kostbart.
– Det er veldig mange hardtarbeidene innvandrere som bidrar positivt til Norge, jeg synes det er altfor mye fokus på de negative sidene, sier Hassan.
Vil selge alt
Harstad er for mange et sted man kjører forbi, enten fordi man skal lenger nord eller ut mot Lofoten. Næringsgrunnlaget kan dermed også være utfordrende.
– Er det vanskelig å drive næring i et område som flere mener er litt dødt?
– Det er ikke vanskelig, men man må tilpasse seg, med det vi har her. Det er eksotisk å bo i Harstad, med fantastisk natur og frisk luft, reklamerer han.
Selv om næringvirksomheten har vært god business for Hassan, så skal han nå selge hele porteføljen sin. Den består av 48 privatboliger og 5 næringseiendommer. Prislappen er 210 millioner kroner.
– Jeg mener prisen er riktig og flere har vært interessert, men jeg forbereder meg på at det kan ta tid å selge. Jeg har ingen hast, sier Hassan.
– Hvorfor selger du det som har vært din store lidenskap?
– Jeg har alltid hatt et ønske om nye utfordringer, nå snuser jeg litt på å investere i naturressurser og energi, her i Nord-Norge. Jeg trigges av utfordringer. Nå kan jeg eiendom og nå vil jeg ta ny risiko.
I 2018 sto Hassan Sarkani oppført med en formue på nesten 46 millioner kroner, noe som gjør han til en av de mest formuende i Harstad. Han har en gjeld på 74 millioner kroner i porteføljen, og om han får prisen han ønsker, sitter han igjen med over 140 millioner kroner.
– Og hvis du skulle rote bort formuen?
– Da jeg kom fra Tyrkia hadde jeg ingen penger. Penger er ikke alt, penger gir bare selvsikkerhet. Pengene er ikke målet, men det jeg får til er viktigst. Det er dét som gir meg rus, sier Hassan.
– Du er snart 60 år, du kunne jo solgt og levd livets glade dager med pengene?
– Jeg klarer ikke se meg selv som en pensjonist. Jeg vil bruke hodet mitt hele tiden, sier Hassan som på mange måter vil takke hans fortid for der han er nå.
– Fortiden min har bygget fremtiden min. Jeg har opplevd mye vondt, men det har hjulpet meg enormt med å bygge min fremtid. Det handler om å aldri gi opp. I de verste situasjonene må man bare stå på. Ti ganger mer.