Krisemøtet i London: Ekko fra 1933

I juni 1933 møttes finansfolk og tjenestemenn i London i et forsøk på å redde verden fra den store depresjonen.

Publisert 1. april 2009 kl. 16.58
Oppdatert 15. des. 2013 klokken 16.00
Lesetid: 2 minutter
Artikkellengde er 425 ord
Finansministere og sentralbanksjefer samlet på G20-møte - Foto: AP
Den historiske fiaskoen er en dyster påminnelse om hva som står på spill når G20-landenes ledere møtes torsdag.Over ett tusen mennesker hadde trengt seg sammen i Londons geologiske museum. Via radioen mottok de et alvorlig budskap fra Kong George V, og deretter satte de seg ned for å forsøke å løse vedens økonomiske problemer. Etter seks uker tok Verdens økonomiske konferanse slutt - uten resultater.Når G20-landenes ledere torsdag møtes noen kilometer unna, i konferansesenteret Excel, sitter ingen representanter for Nazi-Tyskland ved bordet, ei heller Sovjetunionen. Temaer som skapte konfliktene, som gjelden fra første verdenskrig, tilhører historiebøkene. Og økonomer har hatt god tid til å studere hva som gikk galt da den store depresjonen rammet for 60 år siden.
Offentlig diplomatiMistet tålmodighetenBretton Woods
Selv om det er store forskjeller mellom 1933 og 2009, viser konferansen hvor ille det kan gå når diplomatiet finner sted for åpen scene, mener historiker Patricia Clavin ved Oxford-universitetet.- Det faktum at det hele pågikk i offentlighet, viser at Tyskland visste at det var liten sjanse for at USA og Storbritannia ville samarbeide, sier Clavin. Et slikt samarbeid ville true Tysklands ambisjoner.Trass i store ord om samarbeid var deltakerlandene for lite innstilte på å legge til side sine nasjonale løsninger på problemene til at de kunne lykkes, påpeker historikere.Storbritannia hadde devaluert pundet, gitt eksportstøtte og økt tollen. USA hadde droppet gullstandarden og devaluert dollaren i håp om å stanse deflasjonen. Frankrike beholdt derimot gullstandarden og satset på en sterk valuta - og ville at andre land skulle gjøre det samme. På sidelinjen pågikk hemmelige forhandlinger om å stabilisere valutakursene. Håpet var at temaet ikke skulle virke distraherende for resten av konferansen.Men USAs president Franklin D. Roosevelt mistet tålmodigheten over det han mente var kjekling over en fillesak og europeisk uvilje mot å ta tak i de store spørsmålene.Etterpå hevdet britenes finansminister Neville Chamberlain at Roosevelt hadde et stort ansvar for at konferansen mislyktes, gjennom sine skarpe telegrammer, sendt fra en båt utenfor kysten av New England. Dersom konferansen hadde munnet ut i en nedbygging av toll og andre handelshindre, eller om USA og Storbritannia hadde ledet an mot en koordinert devaluering av større valutaer, kunne resultatet ha blitt et annet.Likevel var ikke konferansen helt uten frukter. Da 44 land møttes i Bretton Woods 11 år senere, hentet tjenestemennene fram igjen de ubrukte forslagene fra London-konferansen. Resultatet ble opprettelsen av Det internasjonale pengefondet IMF, som skal håndtere valutaproblemer, og Verdensbanken, som skal hjelpe fattige land.- Alle tjenestemennene som var involvert, arbeidet veldig hardt for å overbevise politikerne om verdien av samarbeid, sier Clavin. (©NTB)