Forholdet mellom mor og datter hadde vært vanskelig i årevis, men i 2004 var det på et bunnivå. Da valgte moren å opprette en ektepakt med sin nye mann, og i denne ektepakten gir hun huset sitt, som paret bor i, som gave til mannens særeie. Ektepakten stadfestet også at moren ville ha rett til å sitte i uskiftet bo i mannens særeie, i det tilfelle han døde først.
Så var det likevel moren som døde først, og datteren ble først kjent med denne ektepakten i forbindelse med morens dødsfall.
Datteren og den avdøde kvinnens mann kom ikke til enighet om skifteoppgjøret, og nylig møttes partene i Kristiansand tingrett.
Der ble ektepakten gransket, og det kom frem at selv om det i ektepakten heter at eiendommen er gitt som gave til mannens særeie, er eiendommen i praksis ikke overført.
Utløser tvister
Senioradvokat Ane Fuglesang Herskind er familieadvokat i Dalan Advokatfirma, og jobber mye med blant annet ektepakter. Hun har ikke vært involvert i saken på Sørlandet, men har sett flere tilfeller på at ektepakter kan by på problemer dersom de ikke er utformet riktig.
Livs- og dødsdisposisjoner
Livsdisposisjon: Så lenge man lever, kan man fritt råde over egne eiendeler, man kan for eksempel gi bort hele formuen til ett av barna. Men gaven må få en realitet mens giveren fremdeles er i live. Den må være oppfylt (fullbyrdet) før døden (eller dødsleie).
Dødsdisposisjon: Dersom gaven ikke får eller er ment å få en realitet før etter giverens død, er det en dødsdisposisjon. Da må man også følge formregler og reglene om pliktdelsarv og ektefellearv i arveloven.
– I praksis ser vi nettopp at spørsmålet om hvorvidt en ektepakt er en livs- eller dødsdisposisjon ofte utløser tvister. Situasjoner som typisk aktualiserer konflikt er når ektepakten innebærer en gave fra den ene til den andre ektefellen, som går på bekostning av livsarvingenes pliktdelsarv, sier hun.
– Dersom en slik gave er å anse som en livsdisposisjon, har det ingen betydning for ektepaktens gyldighet at givers hensikt var å sikre gjenlevende ektefelle på bekostning av livsarvingene. Motsatt er tilfellet hvis disposisjonen er å regne som en dødsdisposisjon. Det avgjørende i slik sammenheng er hvorvidt disposisjonen er gjennomført og innebærer en realitet for giver mens vedkommende var i live.
Ikke overført
For familien på Sørlandet var ikke det tilfelle, mente dommere.
Eiendommen var ikke overført på mannen, verken ved tinglysning eller skjøte.
Eiendommen står ikke oppført i mannens skattemelding, og det avdøde som sto som forsikringstaker og betalte faste avgifter på huset.
«Ved vurderingen har retten lagt vekt på at gaveoverføringen ikke har blitt rettslig gjennomført, og at den ikke heller har hatt nevneverdig faktisk fullbyrdelse», heter det i dommen, og rette kom dermed til at ektepakten ikke var gyldig som livsdisposisjon.
Testament?
Men en ektepakt kan, i visse tilfeller, også være gyldig som et testament.
– Hvis ektepakten i realiteten viser seg å være en dødsdisposisjon, vil det ikke ha noen betydning for gyldigheten at overskriften er «ektepakt», dersom det materielle innholdet tilfredsstiller testamentets form, sier Herskind.
– Formkravene i ekteskapsloven og arveloven er i det vesentlig utformet på samme måte, og derfor vil en ektepakt ofte også tilfredsstille testamentsformene. Ved testament er det krav om at vitnene skal vite at disposisjonen er et testament eller kjenne innholdet i disposisjonen. Dessuten kan vitnenes forhold til testator føre til ugyldighet. Videre er det nettopp det faktum at arvelovens regler om pliktdelsarv kommer til anvendelse hvis det er tale om en dødsdisposisjon, hvilket kan føre til at disposisjonen kjennes ugyldig.
Fikk huset
For familien på Sørlandet strandet det også der. For selv om ektepakten var skrevet under av to vitner, kom det frem under rettssaken at vitnene verken var kjent med innholdet i dokumentet, eller visste at dokumentet skulle være et testament.
Dommerne kom altså til at ektepakten var ugyldig som testament. Datteren fikk rett til å overta boligeiendommen, og mannen måtte betale datterens saksomkostninger.
Kunne kvinnen gjort datteren arveløs hvis hun hadde løst det på en annen måte?
Bare kanskje.
Hadde huset i realiteten blitt overført til mannen, ville det trolig vært gjeldende som en livsdisposisjon. Det kan likevel tenkes at urimelighetsklausulen i ekteskapsloven hadde kommet til anvendelse, og satt ektepakten helt eller delvis ut av kraft. Også selv om vitnene hadde vært kjent med innholdet og visste at det skulle være et testament, er det heller ikke sikkert at disposisjonen ville vært gyldig, fordi arvelovens regler om pliktdelsarv hadde kommet til anvendelse, og kunne dermed ført til at disposisjonen uansett ble kjent ugyldig.
