Amerikas rike Athen

En svipptur fra New York venter Boston. Byen, som fikk eget universitet 140 år før landet fikk egen grunnlov, huser langt mer enn Harvard-studenter, MIT-nerder, Cheers-puben, en heftig kulturell scene og verdens kanskje herligste handlegate, samt hele det amerikanske demokratiets vugge.

– Like New York, but cleaner. Taxisjåføren på Manhattan, som lurer på hvor vi har tenkt oss videre etter noen dager i betongjungelen, er en mann av få adjektiver og trekker nærmeste parallell for å beskrive Boston. Han loser oss ut av drosjen, inn i en ventende LimoLiner, og ønsker lykke til på ferden nordover, totalt uvitende om at vi en langweekend senere skal gi ham ti poeng for å ha truffet perfekt planke med sitt presisjonsnivå på Boston-beskrivelsen.LimoLineren er kanskje ikke fullt så fasjonabel som den høres ut, men den store bussen har romslige skinnseter til å legge ned hvor du ikke sitter kliss innpå naboen, tilbyr servering og er fremme i Boston etter kun fire timer fra Midtown Manhattan til den nette pris av 79 dollar.Det er ikke veldig mye dyrere å fly til Boston, noe som kun tar cirka 40 minutters effektiv tid i luften fra Newark- eller JFK-flyplassen. Vi velger likevel bussen med det harry-fancy navnet siden vi befinner oss midt i det store eplet og dermed slipper å reise ut til flyplassen. Dessuten er det høst, og underveis vil vi gjerne se litt av New England – regionen i det nordøstre hjørnet av USA, nord for New York, bestående av delstatene Connecticut, Maine, Massachusetts, Rhode Island, New Hampshire og Vermont – kjent for sine løvskoger og vakre høstfarger.Boston ligger i delstaten Massachusetts og regnes som hovedstaden i New England, som for øvrig er det eneste ikke-geografiske amerikanske regionnavnet som er anerkjent av myndighetene i USA. Området har en rik historie, ble tidlig befolket av amerikanske indianere, men ble for alvor satt på kartet da de første europeerne – puritanerne – ankom i 1630.Nå er Boston, takket være enkel adkomst via alle direkterutene med SAS, Norwegian og United fra Gardermoen til New York, et relativt lavt prisnivå og en fascinerende kultur, et reisemål mer aktuelt for oss nordboere enn noen sinne.– Please fasten your seatbelts, sier LimoLiner-vertinne Amy og gjennomgår sikkerhetsrutinene på bussen som om hun var flyvertinne i PanAm på 1970-tallet. Hun forteller at LimoLineren har trådløst internett, TV-skjermer som om kort tid vil vise Jason Bourne, og hvor for øvrig en reklamefilm for norske Torstein Hagens Viking River Cruise ruller over skjermen mens Amy forsvinner bakover i bussen, for så å komme tilbake med små hvite linduker over armen; det viser seg at også en liten rekecocktail, drikke og snacks er inkludert i 79 dollars-prisen.Utenfor bussvinduet skinner septembersolen fra skyfri himmel og stråler ned på den gul-oransje paletten av sakte kreperende løvverk langs veien, mens skilter med stedsnavn som Newport, New Haven, Maine, Springfield, Cape Cod, Lexington og etter hvert Cambridge suser forbi. Stedsnavn som umiddelbart gir assosiasjoner til kles- og interiørkolleksjoner fra Gant, Tommy Hilfiger, Lexington og Ralph Lauren, som åpenbart har hentet mye inspirasjon fra nettopp New England, preppenes Mekka.For det var nettopp her på den amerikanske nordkysten at preppy-betegnelsen oppsto da klesstilen til studentene på områdets private university preparatory schools og Ivy League-universiteter på 1950-tallet ble stildannende for en hel verden. Den særegne stilen, kjennetegnet av klesplagg som losjakker, cardigans, collegegensere, button down- og pique-skjorter, chinos og seilersko, ble spredt av sportsatleter og musikere – og ikke minst gjennom filmer – til resten av verden. Preppystilen har siden aldri gått helt av moten, og preger endog den dag i dag store deler av høstens- og vinterens motebilde (se for øvrig s. 139).Inspirasjon fra området er imidlertid preppene langt fra alene om å ha hentet. Det legendariske bandet Bee Gees, som hadde en verdensomspennende nummer én hit med låten Massachusetts på slutten av 1960-tallet, regnes ofte for å ha latt seg begeistre av distriktet. Kanskje ikke så rart når de bergtok en hel verden med strofer som “Feel I'm goin’ back to Massachusetts. Somethings telling me I must go home.”Da er det på sin plass å bemerke at den britisk/australske musikkgruppen riktignok aldri hadde satt sine føtter i Massachusetts da de skrev og fremførte sangen, de bare likte lyden av navnet så inderlig godt.På 1970-tallet ble området igjen satt i sentrum av det internasjonale sangkartet da smørsanger og -komponist Barry Manilow herjet hitlistene med sin Weekend in New England. Den store balladen med de lengtende strofene, det svulmende orkesterspillet og den dramatiske finishen, tilførte området ytterligere romantiske assosiasjoner. Manilow sang spesielt om New Englands “long, rocky beaches” and “you by the bay”. Området har nemlig også en fantastisk kystlinje med billedskjønne strender og et yrende båtliv, som spesielt seilfolket her synes å trives med.Ja, ikke bare seilerne. Om sommeren valfarter hedgefondforvaltere, Wall Street-meglere og filmstjerner til New Englands populære halvøy, Cape Cod, samt de sørliggende øyene Martha’s Vineyard og Nantucket, som da syder av liv. De gamle hvalfanger- og handelssamfunnene er blant de mest populære feriestedene i hele USA, og å ha et feriested her – slik en lang rekke presidenter har hatt opp gjennom tidene – regnes av mange for å være selveste The American Dream.Men det er Boston, for øvrig hjembyen til 1980-tallsbandet med samme navn og superhiten More Than a Feeling, som er New Englands hjulnavn. Området har i århundrer vært et dominerende sentrum på USAs nordøstkyst, både kulturelt, finansielt, transportmessig – og ikke minst intellektuelt – noe det i høyeste grad også er i dag.For det var i Boston at Barack Obama la det akademiske grunnlaget for sin karriere, at Bill Gates møtte Steve Ballmer og Mark Zuckerberg fikk ideen til Facebook.Og det er Boston vi ankommer med LimoLineren fra Manhattan en sen onsdagskveld i slutten av september. Septembersolen ligger lavt på himmelen, lyset er ubeskrivelig vakkert og byen – omgitt av et stort havnebasseng og Charles River – åpenbarer seg eksakt slik vi har trodd den skulle: Med sine brede avenyer, frodige parker, brosteinsbelagte fortau, britiskinspirerte røde mursteinshus med skarlagenfargede eføyranker og romantiske trappeoppganger, og de høye skyskraperne i byens forretningsdistrikt som danner et moderne bakteppe for en av USAs eldste byer, som har en helt særegen evne til innovasjon og fornyelse.Charles Street Jail, er det tidligere navnet på hotellet vi sjekker inn på. Den massive granittbygningen som tidligere huset fanger som Malcolm X, regnes som et av de beste eksemplene på “Boston Granite Style.”Bak gittervinduene åpenbarer det seg raskt et boutique-hotell med høy standard og – skal det vise seg – et yrende natteliv. Det tidligere fengselet, som nå er omdøpt til Liberty Hotel, har blitt en populær møteplass i byen, og baren, som har fått navnet Alibi, er blitt en hot spot for cocktaildrikkere og sene kvelders småspisere.Men døgnville som vi er, stuper vi rett i seng.Making your way in the world todayTakes everything you´ve gotTaking a break from all your worries,sure could help a lotDet er bussjåføren på en av byens mange turistbusser – må vi innrømme – som formiddagen etter har stoppet midt i byen og avspiller en velkjent melodi. Vi titter ut for å orientere oss, og finner skiltet til Cheers-puben fra sitcom-serien ved samme navn dinglende rett utenfor bussruten. Puben, som nærmest ble udødeliggjort gjennom 275 episoder med Frasier, bartender Sam Malone og Rebecca Howe, spilt av Kirstie Alley, har blitt en av byens største turistattraksjoner.

Vi velger likevel å bli med bussen noen hundre meter videre, og hopper av på nordsiden av Boston Common, USAs eldste offentlige park.Vi titter ut for å orientere oss, og finner skiltet til Cheers-puben fra sitcom-serien ved samme navn dinglende rett utenfor bussruten.Det enorme parkanlegget midt i byen skal tidligere ha vært eid av den første europeiske bosetteren i Boston, William Blaxton, frem til han solgte The Common til de puritanske grunnleggerne av Massachusetts Bay Colony.Puritanerne var opprinnelig en gruppe engelske protestanter, blant annet kalvinister, på 1600- og 1700-tallet som startet en aktivistbevegelse innen Church of England i Storbritannia. Puritanerne trodde på kun én allmektig gud, la mye vekt på fromhet og hardt arbeid fremfor fritid, og mente at den engelske reformasjonen ikke hadde gått langt nok. De greide imidlertid aldri å endre den engelske kirke. Fordi de var overbeviste om at de bare kunne beholde sin egenart i den engelske kirken ved å komme seg ut av landet, utvandret de i stedet til USA.Puritanerne forente seg og slo seg ned i bl.a. Boston, hvor de hadde en idé om at kolonien var et hellig samfunn med en spesiell avtale med Gud. De lovfestet moral, påtvang ekteskap, kirkegang og utdanning i Guds ord. De lette dessuten stadig etter synd og syndere, som de straffet hardt, blant annet ved å henge dem fra et tre i nettopp Boston Common.
The Common, som i dag er Bostons grønne lunge og samlingspunkt, fungerte også i en periode som et felles beiteområde for kuer – derav navnet “Common”. Senere var The Common camp-område for det britiske koloniveldets tropper, før de reiste til Lexington og Concorde litt lenger nord, hvor de utkjempet de første slagene i den amerikanske uavhengighetskrigen.Også i nyere amerikansk historie har parken spilt en viktig rolle. I 1969 samlet 100.000 mennesker seg her i protest mot Vietnam-krigen. Både Martin Luther King jr. og pave Johannes Paul II har holdt taler i parken, mens Judy Garland greide å samle over 100.000 fans til konsert her. I dag er parken et yndet samlingspunkt for byens befolkning, som om sommeren gjerne tar seg en piknik her og om vinteren går på skøyter på isen over froskedammen.På toppen av det sjarmerende, gamle boligområdet Beacon Hill, ved parkens øvre hjørne, ligger The State House. Den staselige bygningen ble oppført i 1798 og kjennetegnes ved den gedigne kuppelen i gull som pryder ikke bare taket på bygget, men hele byens tak, der den skinner i gull mot himmelen uansett hvor i Boston du måtte se den fra. Under kuppelen sitter senatorer, representanter for staten Massachusetts og guvernøren og utfører sitt daglige arbeid.Utenfor kontorvinduene deres samles daglig horder av turister for å ta fatt på The Freedom Trail, den populære “lysløypen” med turistattraksjoner i Boston sentrum som man følger til fots. Går du The Freedom Trail, vil du passere viktige landemerker som Faneuil Hall, ofte omtalt som Frihetens vugge, eller den frie tales hjem, hvor Sons of Liberty først proklamerte sin uenighet med den undertrykkende rojale britiske overmakten.Old South Meeting House, er også et viktig stoppested. – No tax on tea! lød budskapet i 1773, da 5.000 illsinte kolonister samlet seg her og startet en revolusjon med Boston Tea Party. Noe av bakgrunnen for harmen var at det britiske koloniherredømmet tre år tidligere hadde gjennomført en massakre i byen hvor britiske rødjakker, antagelig utilsiktet og for å forsvare seg selv, hadde drepte fem kolonister i det som senere er kjent som The Boston Massacre. Men den viktigste årsaken til harmen i 1773 var at den britiske kongen hadde ilagt kolonistene en særskilt skatt på te, som da var en viktig forbruksvare i byen. Skatten ble ilagt for å dekke kongens luksusforbruk og krigen mot Frankrike.Opprøret førte til at en gruppe kolonister kapret et britisk handelsskip idet det la til i Boston. De kastet all teen – cirka 45 tonn til en verdi på den tiden av cirka 50.000 dollar – på sjøen og tok mannskapet til fange. En blant mannskapet skal sågar ha blitt dyppet i tjære og rullet i fjær, mens en annen, ifølge historien, fikk kokende te helt ned i halsen for deretter å bli kvalt. Det såkalte teselskapet i Boston fikk stor betydning for kolonistenes voksende hat mot britene og regnes som en av de utløsende faktorene for Den amerikanske uavhengighetskrigen fem år senere.Den britiske tronen responderte på hendelsene ved å sende over britiske tropper til Massachusetts og sette inn sin egen guvernør der. Da generalløytnanten fant ut at noen opprørere samlet sammen våpen i Concord, litt nord for Boston, kom det til trefninger i Lexington og Concord – og den amerikanske uavhengighetskrigen, også kalt revolusjonskrigen, var et faktum.I 1775 kom det til et stort slag, senere regnet som det mest blodige under hele krigen, ved Bunker Hill og nærliggende Breed›s Hill i Boston. Kolonistene var dårlig utstyrt, men skal likevel ha ydet stor motstand, spesielt i nærkamp, og deres oberst William Prescott ble senere kjent som offiseren som gav ordre om: “Ikke skyt før dere ser det hvite i øynene deres!”Britene vant det som blir regnet som en klassisk pyrrhosseier, med til sammen over tusen omkomne og sårede, men angrepet demonstrerte amerikanernes vilje til å stå fast i et feltslag mot britene, og det ble en viktig milepæl i krigen. Av den grunn ble det senere oppført et høyttravende ikonisk monument og en museumsbygning på Bunker Hill, som i dag er siste stoppested når byens turister tråkker rundt på sin Freedom Trail.Den nyutnevnte generalen George Washington ankom Boston i juli 1775, og overtok ledelsen over kolonistyrkene. Året etter tvang Washingtons styrker britene til å evakuere Boston. Byens store frigjøringshelt ble senere også USAs første president. I dag er en ridende George Washington og hans hest opphøyet på søyle i Boston Common, hvor de har fått hedersplassen i parken og nå er en av byens mest fotograferte attraksjoner.Fra seierssøylen sin i Boston Common har Washington-statuen utsikt nedover mot de brede parallelle avenyene Commonwealth Avenue, Newbury Street og Boylston Street, samt de kryssende gatene Arlington, Berkeley, Clarendon osv. som er alfabetisk rangert helt frem til Fenway Park.Hvis du ikke allerede visste det, må vi nevne at dette er Bostons legendariske baseballstadion, hjemmearenaen til byens yndlinger – Boston Red Sox. Fenway Park ble bygget i 1912, har plass til over 38.000 tilskuere og er den eldste stadion som i dag er i bruk i Major League Baseball. Høydepunktene i byens storstue er når Boston Red Sox møter erkerivalene New York Yankees til dyst. Et av årets høydepunkt på Fenway Park var da Red Sox under åpningskampen banket yankee’ene 8-2, og rødsokkene har i år hatt en veldig god sesong med bl.a. topplassering i American League East.Newbury Street, også kalt Østkystens Rodeo Drive, er antagelig det nærmeste man kommer shopoholikerens Mekka. Området la opprinnelig under vann, i det som tidligere var Boston Harbour, men ble i perioden etter 1850 fylt opp med jord og annen masse, til en helt ny bydel. Her ble det bygget lange, brede avenyer med røde, flotte mursteinshus med store karnapper foran.Den nærmest uendelig lange handlegaten begynner i enden av The Common, hvor Chanel og noe av de mest fasjonable butikkene, som Ralph Lauren, Burberry, Brooks Brothers, Loro Piana, Valentino, Marc Jacobs og Bang & Olufsen følger nærmest som perler på en snor. De billigere kjedene som Zara og H&M ligger generelt litt lenger opp i gaten, med et vell av uavhengige, spennende boutiquer som No Rest for Bridget, Intermix og The Closet innimellom.Newbury Street, hvis navn er oppkalt etter puritanernes seier i Battle of Newbury i den engelske borgerkrigen, kan oppsummeres som en eklektisk miks av billige kjedebutikker, dyre boutiquer og etablerte spisesteder og barer. Etter endt handlerunde er det plenty med utesteder å slå seg ned – og løs – på, hvis da ikke kredittkortet allerede er tømt.Prisnivået her er riktignok langt rimeligere enn hjemme i Norge, og det er også noe rimeligere der enn i for eksempel New York. Det skyldes at “sales tax” på klær der er på kun 6,25 prosent, mens den i New York ligger på 8,87 prosent. Dessuten er butikkenes husleier noe lavere her, så alt i alt blir prisnivået – hvis vi skal tippe – opp mot fem prosent lavere enn på Manhattan.Vær imidlertid oppmerksom på at salgsskatten, som er en slags merverdiavgift, begge steder legges til de allerede oppgitte prisene. Men i forhold til Norge er det, også på grunn av det enorme utvalget, absolutt mulig å gjøre noen skikkelige varp, enn si overinvesteringer, her.Det er plenty av butikker i byen. Hvis du går fra Newbury Street og over til Boylston Street, i området mot Fenway, ligger skyskraperen Prudential Tower og, i bunnen av den, Prudential Center. Dette er for øvrig ikke bare ett enormt kjøpesenter, men flere store, som ligger i tilknytning til hverandre. I “The Pru” finnes blant annet store varehus som The Saks Fifth Avenue og Lord & Taylor. En gangvei forbinder “The Pru” med Copley Place, hvor bl.a. high-end kjøpesentrene Neiman Marcus og Barneys New York ligger. Området er dessuten et viktig trafikalt knutepunkt."Boston could disappear tomorrow and Cambridge would still go on."Det gamle ordtaket som indirekte sier at Bostons lillesøster, bydelen Cambridge på andre siden av Charles River, vil klare seg nærmest uansett, har utvilsomt noen sannhetens ord i seg. Cambridge huser nemlig flere av verdens ledende utdannelsesinstitusjoner, som MIT og Harvard.Boston could disappear tomorrow and Cambridge would still go on.The Massachusetts Institute of Technology (MIT) har siden 1970-tallet vært en betydningsfull bidragsyter til utviklingen av datamaskiner, internett og annen avansert teknologi. Forsknings- og utdannelsesinstitusjonen, som blant annet har en kraftig kjernefysisk reaktor og en egen vindtunnel, har opp gjennom årene fostret en rekke nobelprismottakere, samt viktige økonomer som Paul Krugman og Joseph E. Stiglitz. Også FNs tidligere generalsekretær, Kofi Annan, er uteksaminert fra MIT.MITs referanseliste blekner likevel når vi sammenligner med legendariske Harvard University, noen lange steinkast lenger unna i Cambridge.
På travle Harvard Square, med sin ikoniske subway-kiosk med utallige magasintitler, blir vi møtt av to ikke akkurat bredskuldrede freshmen, eller prep’er som de jo gjerne kalles. Førsteårsstudentene på Harvard, eller Hahvahd, som det ironisk står på t-skjortene deres (nerder har ofte enkelte talefeil), skal ta oss med på en guidet rundtur på universitetets campus. Ettersom det betyr ulykke å gå inn hovedinngangen på andre dager enn første skoledag og som ferdig student, blir vi loset inn gjennom en sideport. Campus åpenbarer seg i den klare høstsolen akkurat slike vi trodde det ville, med ærverdige, røde murstensbygninger, Memorial Church og Memorial Hall, samt høye løvtrær i sin fineste fargeprakt.Peyton, som studerer engineering, tar oss først med bort til statuen av John Harvard i front av Harvard University Hall.– Dette er de tre løgners statue, forteller Peyton.– For selv om det på plaketten står “John Harvard”, “Founder” og “1638”, så er ingen av delene riktig.
Ettersom det ikke fantes noen bilder av John Harvard, er statuen kun laget etter bilde av en annen student og statsmann. John Harvard, som studerte i Cambridge i England og senere utvandret til New England, donerte riktignok bort hele biblioteket og et betydelig landområde til Massachusetts Bay Coloni med det formål å bygge et college der, men han grunnla ikke Harvard. Året på statuen er heller ikke året da Harvard ble grunnlagt, men da Harvard døde av tuberkulose.Resten av den guidede turen på Harvard blir en festforestilling i morsomme studenthistorier og anekdoter om “crimson”-studentenes practical jokes overfor konkurrerende universiteter og andre “fiender”, som de ynder å slå i ulike idrettskonkurranser, som Harvard-Yale-regattaen.Peyton forteller at murstensbygningene, som har huset studenter som John Hancock, John Adams, John F. Kennedy, Barack Obama, Bill Gates og Mark Zuckerberg, ble brukt som husvære til soldater under uavhengighets-/revolusjonskrigen.Campus har vært benyttet som kulisser for utallige filmer, og da filmen Social Network om Mark Zuckerbergs studiedager på Harvard og opprettelsen av Facebooks skulle spilles inn, var regissørene så fulle av ærbødighet overfor The establishment her at de startet filminnspillene klokken fem om morgenen for ikke å være i veien for noen.Peyton forteller om åtte amerikanske presidenter og 149 nobelprisvinnere som har trådt sine sko her, og om studenter i bare nettingen som samler seg på campus en vinternatt hver desember og roper ut sine desperate primalskrik. Og om Widener Library.Bibliofile Harry Elkins Widener ble uteksaminert fra Harvard, hvor han – i likhet med flere av verdens mest intellektuelle – bl.a. var medlem av teatergruppen Hasty Pudding. I 1912 ble han med sine foreldre på en jomfrutur med Titanic over Atlanteren. Peyton forteller at myten sier at Wideners bøker ble reddet fra forliset, men at han selv gikk under og druknet sammen med sin far. Hans mor donerte i etterkant 3,5 millioner til et bibliotek på Harvard til hans minne, og Widener Library er i dag selve nerven i Harvards bibliotek, som med sine 16 millioner titler regnes som verdens største. Ifølge Peyton blir det hver dag satt frem en vase med friske blomster slik at Harry Wideners spøkelse kan ha det hyggelig når det leser der.Den lille høyden Beacon Hill er Bostons mest populære område – etter eiendomsprisene å dømme. Den sjarmerende gaten Charles Street går som en nervetråd fra hotellet vårt, tidligere Charles Street Jail, nå Liberty Hotel, gjennom Bostons svar på Notting Hill, hvor små spesialforretninger, hyggelige boutiquer og gode restauranter danner et bybilde man lett lar seg forelske i.
Krabbekaker og hummer er obligatoriske retter på den kulinariske scenen, som består av mye fersk sjømat. Byen vrimler av gode restauranter, så det blir nærmest umulig å anbefale én enkelt. Conciergeselskapet Quintessentially, som kjenner byen mer inngående, har imidlertid raust delt sine Boston-tips med oss (se egen boks).Selv lot vi oss friste tilbake på nabolagspuben Cheers. Vi havnet, faktisk helt utilsiktet, på Frasiers plass ved bardisken, sammen med flere andre turister, men stemningen var høy og ølet kaldt.Artikkelen har tidligere vært publisert i Kapital Reise, Nr. 2, 2013