En innsjø utenom det vanlige

Hit drar man ikke for å drømme seg vekk, men for å la seg innhylle i en slags euforisk koma av Como-inntrykk. Ingen “been there done that”-opplevelser venter på dette reisemålet, Lago di Como er purarrivederci: på gjensyn!

Reiseliv
Como-innsjøen er ikke akkurat noen debutant på turismens scene. Romerne, som alltid, var først ut. Den var alt velkjent da Jean-Jacques Rousseau og hans romantikerkolleger søkte seg tilbake til naturen på 1800-tallet, for å “dyrke det rene og gode i menneskets hjerter”. De fant hva de lette etter.Her mangler det ikke på steder man kan slå seg ned ved en bryggekafé, bestille en perlende prosecco etter en velfortjent vandretur, og hente frem relevant lesestoff om Comosjøen fra ryggsekken, fra eldgamle reiseskildringer til siste nummer av Condé Nast Traveller .
Det går alltid en båtVillaveiene
Comosjøens perle
Kommer du med bil fra Milano, sett den fra deg i byen Comos båthavn, sammen med stressprovoserende tanker. Finn deg en plass på fordekket på en av de hvite svanene av noen båter som tilbyr skyss nordover, bestill en ildrød campari og hold kameraet klart. Før den grønne kuppelen til Comos katedral har forsvunnet i synsranden, har du knipset deg gjennom et helt pensum i kunsthistorie – et uendelig antall praktverk av bygninger i alle aldre hvis spir og tårn strekker seg enda høyere enn nåleslanke sypresser i grønnsjatteringer som matcher de skrånende, velmanikyrerte plenene.Mens båten glir sakte forbi husklynger ved vannkanten der roere trekker sine lange årer lydløst gjennom vannet, dukker noen florlette skyer opp i dalsøkk som viser vei til vandrestiene langs skogkledde åskammer.Selv om innsjøen ikke pynter seg med de aller høyeste fjelltoppene på Europa-kartet, skjermer de godt mot iskalde vinder fra nord og Milanos sure vintermikstur av tåke og eksos. På reisemål av Comos kaliber, med et dypblått vannspeil omringet av Sveits’ snødekte tinder ved enden av sjøen, er det lett å glemme at fjell engang var ansett som skjønnhetsflekker i guds natur, nærmest for skrukkete misdannelser i terrenget å regne. Det måtte filosofer og kunstnere til for å åpne våre forfedres øyne for fjellsidenes sympatiske symmetri og toppenes egenrådige estetikk.Den franske forfatteren og estetikeren Stendhal, kjent for sin plagsomme uvane med å besvime ved synet av overjordisk skjønnhet, må ha kløpet seg i armen adskillige ganger under sine Como-opphold. I dag ville han nok hatt det lettere: selv om innsjøen er et sted som tar seg best ut i lavsesongen, uten overfylte ferge- og trafikkork, rives man lett ut av romantikkens drømmerier ved larmen fra Riva-båtmennenes behov for macho-manifestasjoner av kraftig kubikk.Det varte heller ikke lenge før vi fikk det første, fnisende spørsmålet fra føreren for en selfiestang-bærende busslast med japanere som nærmet seg vårt kafébord: “Hello – this is home of George Clooney, no?” For det er ikke tvil om, selv når oktober teller sine siste dager, at den nye bølgen av turister danker ut både skulptører og Stendhal dersom sjansen skulle by seg for et kameraklikk i nærheten av Gorgeous George.Når sant skal sies, kunne Clooney – med sitt sikre blikk for skjønnhet i overdådige omgivelser – godt sittet ved nabobordet: Tross alt befant vi oss i umiddelbar nærhet av Villa Carlotta-museets stilfulle fasader, brede trapper, grasiøse fontener og overdådige blomsterhager, med et kjølig glass Frascati i hånden, og et sprakende vakkert Como-panorama foran oss. Et kort, men ikke ueffent sekund slo det meg – dette var mitt tredje glass – at kanskje japanerne, konfrontert med mine oversize mørke solbriller og et omfangsrikt skjerf rundt halsen, hadde tatt meg for selveste George himself?Villa Carlotta er bare ett av et hundretalls praktbygg som gir dekorativ gravitas til Comosjøens gedigne kulturlandskap. Mens vi nordmenn fremdeles var travelt opptatt med å tømre sammen hytter og setre i vårt høyfjell, var den italienske kultureliten for lengst vel installert i middelalderborger, renessansepalass og hager formet av engelske landskapsgartnere, flere av plenene store nok for både poloneser og polomatcher. At de valgte å snobbe ned ved å kalle sine patrisierboliger for villaer, er et sjeldent eksempel på nord-italiensk beskjedenhet.Mange av disse “villaene” er nå museer, og eksklusive hoteller hvor mange av gjestene velger Aero Club Comos sjøfly eller romslige Rivaer for å slippe unna høysesongens trafikkorker langs de smale veiene, opprinnelig bygget for firbente hestekrefter, ikke for fintrimmede Ferrarier.Da historien om Lago di Como på 1800-tallet begynte å forvandle seg fra dramatiske epos om ukomfortable, farefulle fjelltransporter mellom Po-sletten og Alpene til å bli beretninger om sosietetens dolce vita ved foten av totusenmeter høye topper, ble den til historien om aristokratiets eskapader: fiffens flukt fra den barske virkeligheten i det tørre lavlandet der Torino og Milano vokste seg til eksosspyende millionbyer.Denne eskapade-følelsen av forfinet isolasjon finner ikke den som legger besøket til juli og august – Sør-Europas fellesferie-måneder. Da kan det være krevende nok å finne et bord på skyggefulle, små piazzaer, for ikke å snakke om et ledig hotellværelse i Comosjøens perle, Bellagio.Bellagio, med sine utallige carrugi – smale smug og stier – har i hundrevis av år tiltrukket seg både adel og kulturpersonligheter. Rockefeller-stiftelsen nølte ikke med å skaffe seg noen av de beste tomtene. Beliggende på spissen av en halvøy er landsbyen et knutepunkt for ferger som går til de pittoreske nabobyene Menaggio, Tremezzio og Varenna.Briten David Higgins, derimot, har slått seg ned ved nordenden av sjøen, ved Cremia, velkjent for sine gode seile-, windsurfing- og kitingforhold. David foretrekker å befinne seg litt utenfor allfarvei: “Kom til Como på våren, senest i mai, eller når september glir over i oktober. Da har du nesten sjøen for deg selv,” forteller han. Og har et godt poeng, selv om du kanskje må belage deg på å vente noen minutter ekstra på de sjarmerende båtene som trafikkerer sjøen, eller må iføre deg en lun jakke for den obligatoriske kveld-passagiata’en, det italienske fashion-ritualet der man flanerer langs stranden for å vise frem sin nyanskaffede jakke, hatt, hund eller ektefelle.I Bellagio er risikoen stor for å vandre i Goethes, Flauberts, Shelleys eller Toscaninis fotspor, i skyggen av slanke sypresser som knytter Bellagio-halvøyas overdådige Villa Melzis hageanlegg til San Primo-berget. Før mørket faller på, samles besøkende og fastboende nede ved vannkantens restauranter på Piazza Mazzini, for å studere den melkehvite kveldsdisen som siger utover sjøens mørkeblå flate, og menyenes fristelser.De siste er mangfoldige. Barbera-, Nebbiolo- og Barolo-flaskene dekorerer hyllene, mens hundretalls pastavarianter fordelt på enda flere spisesteder iblant gjør valget så vanskelig at vi ender opp på Enoteca Cava Turacciolo ved den smale trappen i havnen. Vinutvalget i det spiskammerlille lokalet er stort, mens kjøkkenet byr på en mikromeny av herlige, vellagrede parmesanoster og parmaskinker attåt.Nattelivet? Det søker man forgjeves etter på disse kanter. Milano er tross alt bare en time unna...Saken er tidligere publisert av Kapital Reise, Nr. 2, 2015.