En karusell i pastell

Luksushoteller med fete rikmannsbiler henslengt på utsiden, veltrente svette kropper i små bikinier, mojitos severt i litersglass og dansende "drag queens" som underholder i gatene. Det er et sirkus i fri dressur. Vi er på Miami Beach.

Hvorfor leide vi ikke denne bilen i hvitt? Det hadde vært så mye mer riktig!Vi snur oss spørrende til gjengen i baksetet. Vårt enorme monster av en leiebil, som vi frem til nå har vært strålende fornøyd med, ruller sine første meter inn i Miami Beach. Etter nesten en uke på farten rundt i delstaten Florida i USA har vi følt oss som ekte amerikanere der vi har cruiset rundt i den gigantiske bensinslukeren Suburban fra Chevrolet. Fargen på bilen har ingen tenkt på, før nå. Men på Miami Beach er det en annen stemning enn den vi hittil har opplevd andre steder i Florida. Vi har kjørt inn i en nattklubb og sitter med en følelse av å ha bommet på antrekket.– Lysegult har vel egentlig aldri vært en særlig fet farge på en bil, kommer det tørt fra baksetet.Utenfor senker mørket seg mens vi langsomt tråkler oss nedover paradegaten Collins Avenue akkompagnert av blinkende neonlys festet på de utallige hvite murbygningene. Vi er på vei mot South Beach, den sydlige delen av Miami Beach som er områdets mekka for shopping, uteliv og luksushoteller. Tettheten av lekre sportsbiler og digre hvite glinsende SUVer øker. Inni sitter passasjerene som jakter neste sted de kan bli kvitt et par tusen dollar. I Collins Avenue, som allerede på 1920-tallet fikk klengenavnet millionærrekka, er det ikke noe problem å få tømt lommeboken.Her kjemper luksushoteller som Fointainebleau (riktignok litt lenger opp i veien), W Hotel, The Setai, SLS og ikke minst det verdensberømte hotellet Delano en knalltøff kamp om de rikes lommebøker. Alle bruker samme oppskrift: Verdensberømte restaurantkonsepter som Hakkasan, Gotham Bar & Grill, The Bazaar, Nobu og Mr. Chow er hentet inn fra London, Los Angeles og New York, kombinert med superhippe nattklubber. Det oser tykke lommebøker, partystemning og utenfor hotellene står luksusbilene tett i tett.Ikke så rart vi umiddelbart føler et behov for å ankomme med stil. Men da gjelder det å holde seg på veien. Vi vrenger verdensvant inn oppkjørselen til vårt hotell, men får umiddelbart en lommelykt midt i fleisen. Det er som tatt ut av en amerikansk politiserie og Miami Vice-vibbene dirrer hos den eldre garde i forsetene. Dramatikken avtar fort da securitasvakten med lykten rolig forteller oss at vårt amerikanske drog har satt kursen nedover gåstien som ender på stranden. Hendene i været og bakkekontakten tilbake. Vi er turister, ingen tvil om det. Da vi ankommer hotellet på riktig måte avleverer vi umiddelbart bilnøklene til den velvillige betjeningen. Der får den stå i fred under resten av oppholdet. Valet parking er gull verd når man har leid seg altfor stor bil!Miami Beach har vært som en magnet på kjendiser og deres parasitter i godt og vel hundre år. Mange tror at dette langstrakte øyrike, som ligger utenfor Miami som et skjold mot Atlanterhavet, hører til fastlandsbyen Miami. Men selv om det bare er rundt fire kilometer broforbindelse over Biscayne-bukten som skiller de to områdene, er dette to forskjellige kommuner, med hver sin ordfører. For litt over 100 år var det ingenting annet her enn en mangroveskog med digre insekter, krokodiller og slanger. Men etter at jernbanen, Florida East Coast Railway, nådde Miami i 1896, tok det ikke lang tid før et par dyktige investorer på begynnelsen av 1900-tallet fikk øynene opp for hvilket enormt potensiale som lå ute på disse øyene, med det deilige klimaet og den fantastiske sandstranden som strakte seg langs Atlanterhavskysten.

En av de første pionerene i området var John S. Collins, mannen som har fått paradegaten Collins Avenue oppkalt etter seg. Som en av investorene i en havarert kokosnøtt-plantasje på Miami Beach på slutten av 1800-tallet, endte han opp med hele landområdet da han kjøpte ut de andre investorene.Med tanke på at det bare var en sump her på begynnelsen av 1900-tallet, var det et imponerende arbeid de første utbyggerne gjorde for at området, som i dag populært kalles “The Billion Dollar Sandbar”, skulle fremstå som attraktivt for de pengesterke. Og det lykkes de så til de grader med. Collins, som var agronom, fikk etter hvert med seg brødrene John og James Lummus, som var bankmenn, og sammen satte de i gang storstilt opprydningen av området, ved hjelp av metoder Collins tok med seg fra landbruket. Ganske raskt ble det behov for en fastlandsforbindelse, og i 1913 åpnet Collins Bridge, den første broen fra Miami over til øyriket. Det ble et gjennombrudd for Miami Beach, som bare to år senere fikk bystatus. Med Collins Bridge kom også en annen betydningsfull investor inn i bildet, nemlig Carl Fisher, som bidro med midler da broprosjektet gikk tom for penger.Kjører du riksveien A1A, MacArthur Causeway, fra Miami til Miami Beach har du den luksuriøse øya Fisher Island, som var eid og utviklet av Carl Fisher, på høyre side. Fisher Island hadde i 2010 den høyeste gjennomsnittsinntekten pr. innbygger i hele USA. Her har blant annet TV-profilen Oprah Winfrey og den tidligere tennisspilleren Boris Becker hus, og som du kanskje skjønner er dette ikke for hvem som helst, men et lukket område der du må ha spesiell tillatelse for å komme inn. Langt mer folkelig er da, The Lummus park, som ligger langs Ocean Drive på Miami Beach, som ble gitt til offentligheten av brødrene Lummus allerede i 1912. Det er med andre ord rikelig med muligheter til å bli minnet om de tidlige pionèrene som har æren for at Miami Beach utviklet seg til et yndet feriemål for Amerikas elite allerede tidlig på 1920-tallet.I løpet av 20-årene økte antall innbyggere på Miami Beach kraftig, luksushotellene poppet opp, og kjente, styrtrike amerikanere som Harvey Firestone, grunnleggeren av Firestone Tire and Rubber Company, og Frank Seiberling som grunnla Goodyear Tire & Rubber Company, fikk seg sommerhus her. Huset til Firestone ble for øvrig revet på 1950-tallet og erstattet med luksushotellet Fointainebleau (se for øvrig egen sak om hotellikonet på s. 40). Også verdens mest kjente mafiaboss, Al Capone, kjøpte seg hus her på 1920-tallet, og det var her han døde i 1947. Dersom man jakter på et sommersted med en litt guffen historie er huset hans faktisk i disse dager ute på markedet nå for rundt ti millioner dollar.Miami Beach fikk også betydelig drahjelp av den amerikanske presidenten Warren R Harding som i ukene før han ble innsatt i sitt embete reiste rundt i hele Florida med en hale av et pressekorps etter seg. Harding gav imidlertid kun ett intervju på hele turen, der han skamroste Miami Beach i over 30 minutter. I kulissene for dette pr-stuntet: Miami Beachs mektige forretningsmann Carl Fisher som trakterte Harding etter alle kunstens regler i over en uke på sitt nyåpnede luksuriøse hotel Flamingo. Fisher og de andre investorene fikk rikelig betalt for besøket. Jetset-stempelet var plantet på øya. Sirkuset var i gang, og siden har karusellen gått mer eller mindre uavbrutt i mer enn hundre år.For oss som vokste opp på 70- og 80-tallet tok det en stund før vi greide å tenke på Miami som et ønsket sted å ta med familien på tur. Selv om Miami Vice-serien, med 80-talls helten Don Johnsen i spissen, på mange måter satte Miami og Miami Beach på kartet, har det brent seg fast et bilde av et område flust med skumle kokain-baroner og andre småkriminelle illegale innvandrere som man ikke akkurat ønsker å tilbringe ferien med. Man dro ikke til Miami med mindre man skulle på cruise! De siste 20 årene har imidlertid de lokale myndighetene tatt tak for å gjøre de kriminelle miljøene mindre dominerende, og nå kommer turister i hopetall. Hvert år kommer hele ti millioner turister til Miami, og rundt 3,5 millioner av disse overnatter på Miami Beach. Vi nordboere bidrar også til statistikken. Selv om dette er en lekegrind for rike kjendiser har Miami Beach veldig mye mer å by på enn dyre restauranter og heftige nattklubber. Her forenes rike og fattige, mørke og hvite, hetero og homofile i gatene med den karakteristiske hvite art deco bebyggelsen som en fantastisk kulisse. Det er nettopp dette mangfoldet, den uvanlige arkitekturen og ikke minst den uformelle stilen som generelt kjennetegner amerikanere som redder dette fra å bli et kjedelig rikmannsparadis.– Miami er New York “on the beach”, sier Atle Hovde som er mannen bak nettstedet “Kongen av Miami”. ”Kongen av Miami” fungerer som en kombinasjon av reisebyrå og en concierge-tjeneste der kundene kan forsere køene på hippe nattklubber, få bord på de hotteste restaurantene og bo på luksushoteller til rabatterte priser. Hovde kjenner Miami og Miami Beach ut og inn, han vet alt om restauranter, hoteller, nattklubber og shopping.– Miami er en av få metropoler der man får alle byens nytelser, og samtidig har kort avstand til strandlivet. Her kan man ligge på stranden hele dagen og gå på luksusshopping om kvelden. Her får man full pakke på ett sted, sier Hovde. Han mener Miami Beach er spesielt godt egnet for tre grupperinger.– Dette passer godt for gutte- og jentegjenger som skal på tur og ha det gøy, men dette er også en veldig god mulighet for par til å finne på ting som egner seg for en parferie. Så er det et fantastisk flott sted for familier, sier Hovde. Han tar med seg sin egen familie til Miami Beach hver eneste sommer.– Bakgrunnen for at dette er et familiested er at du har fantastiske hoteller som kan ta vare på både barn og voksne. Hotellene har masse tilbud til barna, samtidig som du har noen av verdens beste restauranter inne i noen av hotellene, der mor og far kan hente mat og ta med opp på rommet om kvelden dersom man ikke ønsker barnevakt, sier Hovde. Som på alle hippe steder, bør man planlegge måltidene nøye. Det er ikke Hovdes stil å gå i den fella vi skal gjøre, nemlig å vandre nedover turistfelle nummer en, Lincoln Road, og bare ramle innom et tilfeldig sted for å spise.
– Biler handler ikke, menneskene handler, sa den kjente art deco arkitekten Morris Lapidus til Carl Fisher da entreprenøren kom til ham i 1960 for å be om et råd. Fisher hadde sett seg lei på at alle kjørte inn til Miami for å bruke penger. Lapidus anbefalte Fisher å omgjøre Lincoln Road til en av Amerikas første utendørs handlegater, og slik ble det. Lincoln Road er kanskje den første stripen alle som besøker Miami Beach havner på, så vi er i godt selskap. Det første vi merker er at selv om Miami Beach besøkes av folk med mye kjøpekraft er det kjedebutikker som Juicy Couture, Victoria Secret, Gap, Bebe og Guess som dominerer i gågaten, i tillegg til uterestauranter, en rekke Starbucks-filialer, en Tesla-butikk og underholdere av ymse kalibre. Fravær av luksusbutikker er på en måte deilig befriende. På Lincoln Road kan du faktisk gjøre gode kjøp, og det er mye salg. Skal du handle luksus må du inn til Miami eller ta en ti minutters biltur nordover til senter som regnes som en av verdens mest luksuriøse.– Er dere jøder? Mannen som har henvendt seg til oss står med noen flyveblader, som vi høflig avslår. Hva han ønsker å formidle vet vi derfor ikke, men kanskje ville han informere sine trosfeller om den store innflytelsen enkelte jøder har hatt for Miami Beach. Det var nemlig jødiske investorer som bygde mange av de fineste hotellene rundt South Beach på 1930-tallet, og svært mange fikk den moderne strømlinjeformede art deco- stilen som jøden Henry Hohauser stod for. Arkitekten Hohauser flyttet til Miami Beach i 1936, og i løpet av de neste ti årene tegnet han mer enn hundre hoteller, leiligheter og andre bygninger i art deco-stil som senere skulle bli selve varemerket til Miami Beach. Han trosfelle, Morris Lappidus, videreførte stilarten med to av Miamis mest kjente landemerker The Fointainebleau og Eden Roc Hotel. Art deco-distriktet på Miami Beach består i dag av totalt rundt 800 bygninger malt enten i hvitt eller lyse pastellfarger. Området er registrert i National Register of Historic Places, som et nasjonalt register over alle Amerikas historiske områder som er bevaringsverdige.Tilbake på Lincoln Road har sulten begynt å gnage i tarmene. Vi finner raskt ut at ideen om å være impulsiv, å bare slå seg ned der hvor der ser greit ut, ikke er særlig veloverveid. Her er kvaliteten på restaurantene like variable som underholderne som forsøker å livnære seg på gaten. Svært mange av restaurantene har riktignok satset på asian-fusion kjøkken, en blanding av sushi og annen asiatisk mat, men det ser ikke helt lovende ut der vi skuer utover det som har kommet ut fra de ulike kjøkkenene. Vi havner på sushirestauranten SushiSamba, som er en del av en kjede man finner i London, New York og Chicago. Her hadde prisene gått i været og kvaliteten i motsatt retningen siden sist gang en i reisefølge besøkte stedet. Dessuten tar serveringen så lang tid at de minste i reisefølge ble innhentet av jetlagen lenge før den slappe sushien kommer på bordet. Det er bare å ta tapet og skynde seg tilbake til hotellsengen.Det skal ikke gå mange timene før stemningen i det gedigne partyteltet som er montert på stranden nedenfor vårt hotell, når et antall desibel som er plagsomt. Det er “Wine and Food”-festival i byen, noe som har medført stappfulle hoteller og dertil skyhøye priser. Vi konstaterer ut fra lydnivået, at det i alle fall har blitt nok vin på enkelte nede på stranden før vi fort drar igjen terrassedøren. Er det noe Miami og Miami Beach er gode på, er det festivaler. Det finnes knapt en måned i året som ikke har en eller annen festival. Ryktene sier at under kunstfestivalen, Art Basel, som arrangeres på Miami Beach hvert eneste år i begynnelsen av desember, er det ikke et privatfly å oppdrive utenfor Miami. For amerikanske filmstjerner, modeller, og popstjerner som ønsker å ha sin kulturelle kredibilitet i behold er Art Basel på Miami Beach blitt et must, noe luksushotellene, restaurantene og nattklubbene nyter godt av. Skal man få en god pris på hotellene, er det derfor et godt råd å styre unna de meste populære festivalene. Med lukket terrassedør kommer heldigvis Ole Lukkøye fort tilbake, og mens festen går sin gang på stranden får vi noen etterlengtede timer på puten før vi også skal utforske byens strandliv.
Det beste med Miami Beach er selvsagt stranden ut mot Atlanterhavet. Den er akkurat like fantastisk som den ser ut på bilder, og det er ikke uten grunn at den har fungert som en magnet på solhungrige turister i over hundre år. Den strekker seg så langt øyet kan se i begge retninger, og for oss som elsker morgenbad i havet er dette en selvsagt start på dagen. I morgentimene har vi stranden omtrent for oss selv, og vannet, som holder godt over 20 grader, er fortsatt rolig uten for store bølger. Utover dagen kommer hordene, vinden og bølgene, og det er ikke vår favorittkombinasjon. Etter morgenbadet tar vi heller turen til hotell Delano, hvor vi inntar dagens frokost og beundrer det utrolig spesielle interiøret til Philippe Starck, som satte en helt ny standard for innredning på South Beach. Et måltid på hotellets terrasse eller en sushi-bit i restauranten er et must for alle som skal til Miami Beach.Det er mange måter å oppleve Miami Beach på, enten man går eller leier seg sykler, en segway (som leies ut på Lincoln Road), en Ferrari eller en vannscooter. Bortsett fra Art Deco-kvartalene og Delano, er en av de største attraksjonene i byen rett og slett å kjøre rundt og se på alle de enorme villaene som ligger langs kanalene og den tilhørende båtparken enkelte av eierne har liggende på bryggene. Dagene går fryktelig fort, og vi føler vi nettopp spiste frokost på Delano, når solen plutselig går ned og vi befinner oss i Ocean Drive, partygaten som går langs stranden nederst på South Beach. Her er harryfaktoren fullt på høyde med det man finner på de mest outrerte stedene på Kanariøyene. Det supes Mojitos fra litersglass (lykke på reisen!), og det er ikke et pent syn å se på den kvapsete "drag queenen" som danser rundt bordene til heftig 80-talls musikk.Atle Hovde har ett godt råd til turister som skal til Miami Beach:– Ocean Drive, stay away. Det er Playa del Ingles, danskebåten og hele det opplegget der. Vi anbefaler ingen å dra dit. Der er det tivoli, sier han.Vi brukte ikke lang tid på å komme til samme konklusjon. Bare et par kvartaler unna er vi trygt tilbake på Collins Avenue der verdenskjente restauranter som Hakkasan, Nobu og Mr. Chow holder stilen oppe kveld etter kveld. Det er kort vei mellom harry og hot på Miami Beach. Men det er nettopp dette mangfoldet som gjør Miami Beach til et fascinerende, kult og herlig feriemål. For vår del holdt det med et par dager i sirkuset, men vi kommer gjerne igjen til dette øyrike der man trygt kan slå fast at Money Is A Major Issue.Saken er tidligere publisert i Kapital Reise