<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Folk flest vil jobbe

Svært få foretrekker trygd fremfor å bli friske nok til å jobbe, mener Mimir Kristjánsson (R).

Publisert 11. jan. 2023
Lesetid: 2 minutter
Artikkellengde er 449 ord
INGEN ØNSKEDRØM: Man blir ikke lykkelig av å gå på trygd, mener Mímir Kristjánsson, som hevder at svært få prøver å snike seg unna arbeid. Foto: NTB

I et forsvar for den såkalte arbeidslinja vil Finansavisens redaktør Trygve Hegnar ha meg til å innrømme «at det finnes mange som faktisk ikke vil jobbe, selv om de skulle ha en restarbeidsevne igjen».

Men noe slikt vil jeg slett ikke innrømme. Tvert imot tror jeg det er svært få som foretrekker å gå på trygd all den tid de har helse til å stå i jobb. Det overveldende flertallet av trygda ønsker seg lite mer enn å bli friske nok til å komme tilbake til arbeidslivet. Hvorfor det?

For det første fordi man ikke blir rik av å gå på trygd. Laveste uføretrygd ligger under fattigdomsgrensa, og hver fjerde uføre lever i fattigdom. Høyeste mulige uføretrygd er 440.000 kroner. Det er en årlig utbetaling de færreste av Finansavisens lesere ville overlevd på.

For det andre fordi man ikke blir lykkelig av å gå på trygd. Å stå utenfor arbeidslivet i Norge betyr å gi slipp på svært mye som gir livet mening. Det oppleves som nedverdigende å ikke kunne bidra til fellesskapet. Man mister faste holdepunkter i tilværelsen. Trygda folk møter også en rekke fordommer, og å være uføretrygda er for mange forbundet med skam. Endelig er det en sterk sammenheng mellom trygd og ensomhet.

For det tredje fordi man ikke bare kan velge trygd sånn uten videre. Å bli uføretrygda er en kronglete prosess som krever grundige medisinske undersøkelser, først hos egen lege og siden hos en av Navs rådgivende overleger. Mange må gjennom et flere år langt avklaringsløp før de til slutt får innvilga trygd. Det er kort og godt hardt arbeid å bli uføretrygda i Norge.

Trygve Hegnar er jo selv et strålende bevis på at vi mennesker velger arbeid selv om vi strengt tatt ikke har noen økonomiske incentiver for det. Finansavisens hyperaktive redaktør skriver fremdeles sine ledere i en alder av 79, tolv år etter ordinær pensjonsalder. Og det er vel flere tiår siden Trygve Hegnar måtte arbeide fordi han trengte penger til å overleve. Ifølge sitt eget Kapital er han god for 3,5 milliarder kroner, og har forsvinnende lite behov for arbeidsinntekt. Når Hegnar likevel velger å arbeide, demonstrerer han jo nettopp det som er mitt poeng – at vi mennesker har en iboende drive som gjør at vi velger arbeid framfor stønader i aller fleste tilfeller.

Jeg er glad for at Trygve Hegnar og Finansavisen på lederplass støtter meg i at de fattige må få mer og at de laveste ytelsene i velferdsstaten må opp. Men vi forblir nok grunnleggende uenige om arbeidslinja og menneskesynet som ligger bak. De aller, aller fleste av oss velger arbeid såfremt vi har muligheten til det.

Mimir Kristjánsson

Stortingsrepresentant for Rødt