Pressens blodhunger

Dette var Trygve Hegnars leder i Finansavisen 6. juli.

Det har skjedd noe merkelig i Moxnes-saken. Nasjonalbibliotekar og tidligere RV-leder Aslak Sira Myhre går ut og hevder at «pressens kollektive blodhunger går over styr», og han får følge av Norsk Presseforbunds generalsekretær Elin Floberghagen, som sier at «mediene må tenke seg om. Det samlede trykket fra redaktørstyrte og sosiale medier er voldsomt».

Aftenpostens redaktør Cecilie Asker forteller oss at avisen bevisst ikke bruker tittelen Moxnes-saken, men «solbrilletyveriet», og at pressen må vurdere den samlede mengden av saker.

Noen sammenligner også med den berømte Tore Tønne-saken som endte med selvmord etter påstander om statsråd Tønnes samarbeid med Kjell Inge Røkke.

Vi synes Myhre, Asker og Floberghagen bommer grovt.

At en partileder med en gruppe på åtte representanter på Stortinget blir tatt i å stjele er, slik vi ser det, en sensasjon. Nesten utrolig. Det samlede «trykket» var ikke voldsomt. Inntil Bjørnar Moxnes ble sykmeldt (til den 18. juli) gikk det fem dager med presseoppslag før den avslørende overvåkingsvideoen ble frigitt fra Politiet.

Fem dager med medieoppslag er ikke mye, og årsaken til at pressen gjorde jobben sin, var ikke blodhunger, men det faktum at Bjørnar Moxnes løy i mange dager. Han fortalte at han bare hadde vært distré, og nærmest uten å tenke hadde tatt solbrillene, og at solbrillene var betalt og levert tilbake til butikken.

At pressen, og de fleste andre, ante at det lå noe mer alvorlig bak (simpelt tyveri), og derfor gravde i saken, er opplagt. Så tok det bare noen dager før videoen kom frem og tyveriet ble klart for alle mandag kveld.

Det er Moxnes-saken og ikke «solbrilletyveriet».

Det var ikke en guttunge som stjal fra en butikk på Gardermoen, men en stortingsrepresentant.

Pressen har skrevet om falske reiseregninger, juks med pendlerboliger og juks med bosteder på Stortinget. Man vet nesten ikke hva man skal tro. Tyveri måtte derfor bli en stor sak.

De første dagene ble det skrevet for lite. Pressen var litt treg, og fremtredende pressefolk spilte Moxnes-saken ned. Av dumhet eller vennskap?

Sosiale medier har vi ikke oversikt over (de redaktørstyrte medier er vår greie), men selvfølgelig var og er tyveriet gjenstand for kritikk og hån, og faktisk mye humor og moro.

La oss gjenta det vesentlige: Bjørnar Moxnes prøvde solbriller i en butikk (det gjør mange), han la brillene tilbake på hyllen og kom så tilbake litt senere og stjal dem. Han la dem på sin bagasje, deretter la han dem i jakkelommen, forlot butikken og fjernet prislappen. Som kom vekteren.

Bjørnar Moxnes innrømmet ikke tyveriet. Han løy og løy. Og dagene gikk mens pressen jobbet.

Det er ikke blodhunger, men ordinært gravearbeid.

Moxnes er sykmeldt. Pressen jobber videre.