Radikaliseringen av Arbeiderpartiet truer partiets status som statsbærende parti. Syv av ti velgere betakker seg for regjeringens politikk. Partiledelsen fremstår som nyttige idioter for SV og LO, heller enn ansvarlige ledere.
Da Tony Blair inntok Downing Street 10 i 1997, hadde et av hans politiske grep vært å skape avstand til radikale fagforeninger. Blair ledet arbeidet med «New Labour», og skapte et mer sentrumsorientert arbeiderparti. New Labour beholdt makten i ti år, stadig med klok avstand til radikale elementer både i partiet og i fagbevegelsen.
Partivennene kaller hverandre for «kamerater» mens de venter på neste bakholdsangrep fra de samme «kameratene»
Vårt norske Arbeiderparti ville gjort klokt i å følge Blairs eksempel og komme seg ned fra fanget til LO-lederen fortere enn svint. Om velgerslitasjen skal stanses, må partiet dreies mot midten, ikke ut på venstre fløy. I så måte virker avtalen med Venstre om lakseskatten lovende, men det er ikke nok.
Men uansett hvilken politisk retning som følges, må man ha et redelig og dyktig mannskap. Avsløringene om statsrådene Trettebergstuen og Brennas handlinger er skremmende. De to har tydeligvis ikke forstått hverken begrepet habilitet eller reglene som skal følges ved utnevnelser. Det er en ganske utrolig kompetansesvikt på statsrådsnivå i et sivilisert land. Partyministeren Trond Giske ble etter hvert varslet ut av posisjon, mens Hadia Tajik selv la løkken om sin egen hals med sine mange krumspring i pendlerboligsaken.
De mange skandalene kan ha sin årsak i arbeiderpartipartikulturen. Partivennene kaller hverandre for «kamerater» mens de venter på neste bakholdsangrep fra de samme «kameratene». Da gjelder det å sikre seg støtte ved å ha sine venner sentralt plassert. AUF er åpenbart et miljø for utvikling av nepotisme og renkespill, og i mindre grad et miljø for dyrking av demokratiske prinsipper og redelig oppførsel.
Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved hvilke ressurser Arbeiderpartiet nå rår over. Et foreløpig svar fikk vi med utnevnelsen av Trettebergstuens erstatter. Rogalendingenes evige mas om Tajiks kandidatur ble heldigvis ikke hørt. Valget falt i stedet på nok et AUF-fostret kinderegg, en relativt ung kvinne med innvandrerbakgrunn. Utnevnelsen av bergenseren Lubna Jaffery ivaretar også distriktshensynet.
Stjerneskuddet Tonje Brenna er nestleder i Ap. Hun er også sittende kunnskapsminister, tilsynelatende med solid track record. Så solid at pressen lot henne slippe billig unna skandalen med eksamensavviklingen for videregående elever. Brenna reddet i første omgang sitt eget skinn ved å skylde på Utdanningsdirektoratet. Kort tid senere måtte hun likevel på banen med en nødløsning. Elever som hadde avlagt eksamen, fikk lov til å annullere denne uten å kjenne karakteren sin. Så kunne de avvente karakterfastsettelsen, for til slutt å få mulighet til å annullere annulleringen.
Skandalen ble et faktum fordi ingen hverken i departementet eller direktoratet hadde sørget for en reserveløsning til et nytt og uprøvet system for gjennomføring av eksamen, tross advarsler fra flere hold. Brenna hadde og har det politiske ansvaret for eksamensskandalen, og hun vet ikke hva habilitet er. Hun bør slå følge med Trettebergstuen.
Sverre Hope
Siviløkonom
