Det er knapt en norsk politiker de siste 50 årene som ikke har forsøkt å slå mynt på det retoriske spørsmålet «Hva skal vi leve av etter oljen?», for så å komme med sin løsning.
Oljealderens ende er et problem som trolig vil oppstå, men trolig ikke i dette århundret. Da jeg var student på 70-tallet, var det allerede et tiår siden første oljefunn i Nordsjøen, og det var antatt at norsk oljeproduksjon ville vare til kanskje 1990. I dag er vi mer enn 30 år lenger ut i tidsrekken, og allerede påviste olje- og gassfelt kommer til å produsere langt inn i andre halvdel av dette århundret.
Dessuten må vi stadig gjøre nye funn dersom norsk gass skal både hjelpe Europa med energi og støtte opp om den mulige fremtiden for blått hydrogen. Uten blått hydrogen vil Europa ikke klare sine mål for reduksjon av CO2-utslipp de neste tiårene, så norsk gassproduksjon har – og vil ha – en sentral rolle i energiskiftet bort fra fossile energibærere.
Derimot tror jeg ikke det finnes en norsk industrileder som våger å ha noen mening om hvilke prosjekter det skal satses på noen tiår frem i tid. Tvert imot tror jeg slike synspunkter ville gi en meget rask avskjed. For politikere er det tilsynelatende motsatt. De prøver å overgå hverandre i å fastslå hva vi skal leve av etter oljen.
Hvilken krystallkule de ser inn i er et mysterium, men i motsetning til industrilederne tenker de hverken å satse egne eller sine aksjonærers penger på sine ideer. Noen ganger er det kanskje bare en meningsytring, og der skal taket være høyt, men når det kommer til dagens regjering er det stor vilje til å bruke fellesskapets midler på det Støre og Vestre tror på.
Litt flåsete vil jeg lansere et nytt norsk ord for slik oppførsel: Svarvari. Fra før har vi Mong og Lødde som eksempler på uvettig bruk av fellesskapets penger
Vi er blitt så hinsides rike her i landet, sies det. 15.000 milliarder kroner i Oljefondet utgjør omtrent 3 millioner per nordmann, gammel som ung, så noen milliarder fra eller til betyr ikke så mye? For en som har jobbet hele livet og hjulpet til med å starte et tosifret antall bedrifter, er jeg ydmyk for hvor vanskelig det er å skape en milliard. Bare helt unntaksvis er en bedrift jeg har vært «jordmor» for blitt til milliardverdier, og da bare etter lang tid med hardt arbeid, forsakelse, men (heldigvis) mye moro.
Alle bedriftene har vært tuftet på en oppfinnelse, ofte fra grunnforskning. Derfor gremmes jeg når det deles ut milliarder i støtte eller garantier til prosjekter som mest av alt minner om Peer Gynts verden. Ingen innovasjon eller norske fortrinn, bare «vyer». Enda verre er det når styre og ledelse som har mottatt milliarder fra fellesskapet tildeler seg belønninger i 100-millionersklassen før de engang har brettet opp ermene og begynt det lange og tunge arbeidet med å skape verdi. Litt flåsete vil jeg lansere et nytt norsk ord for slik oppførsel: Svarvari. Fra før har vi Mong og Lødde som eksempler på uvettig bruk av fellesskapets penger. Svarvari er kanskje en mindre størrelse enn de andre to, men ikke mindre alvorlig sett fra den norske skattebetalers vinkel.
John Afseth
DDS, PhD – aktiv eier
