Debattinnlegg: Bjørn Røse, siviløkonom og tidligere toll- og avgiftsdirektør
I skyggen av sitatfusket i masteroppgaven, er helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) og hennes regjering i ferd med å begå en feil som har potensial til å bringe hele sykehusøkonomien ut av kontroll. Og er det ikke typisk at sitatfusket, som i den store sammenheng er en bagatell, slås stort opp dag etter dag, mens en feil som kan få store nasjonale konsekvenser ikke er omtalt i media én gang?
Hva er det jeg snakker om? Jeg snakker om endringen av sykehusfinansieringen som ble varslet i helseministerens «sykehustale» 16. januar, og som snart vil bli lagt frem for Stortinget som en del av «Nasjonal helse- og samhandlingsplan». Helt konkret vil regjeringen gi helseforetakene tillatelse til å lånefinansiere 90 prosent av sine investeringer, og at minst tre fjerdedeler av kapitalkostnadene som investeringene medfører skal dekkes krone for krone fra statskassen.
Hvorfor er dette så alvorlig? Fordi forslaget vil føre til overinvesteringer med etterfølgende kostnadseksplosjon, og til at Stortingets sykehusbevilgninger ikke lenger vil gå til helseregionene med de største medisinske behovene, men til regionene med de mest investeringskåte foretaksstyrene. Blir forslaget vedtatt i Stortinget, er det bare et tidsspørsmål før sykehusøkonomien i Norge kommer ut av kontroll.
En annen mulighet er å innføre statens kontantregnskap også for helseforetakene
For å forstå hvordan en tilsynelatende teknisk justering av sykehusfinansieringen kan ødelegge den norske helseøkonomien, må vi gå tilbake til statliggjøringen av det norske sykehusvesenet i 2002. Det var på mange måter et imponerende politisk og administrativt håndverk gjennomført på rekordtid av Stoltenberg 1-regjeringen. Men man gjorde en fundamental feil. Det var å pålegge helseforetakene å føre regnskap etter regnskapslovens bestemmelser, altså likt som i privat forretningsdrift. Det innebar at skillet mellom driftsutgifter og investeringskostnader ble utvisket, at styrene i helseforetakene bestemmer hvordan statsbudsjettbevilgningene fordeles mellom drift og investeringer, og at «årets overskudd» etter regnskapslovens definisjon ble det viktigste styringsmålet.
Omleggingen av regnskapsprinsippene var «New Public Management»-inspirert, men også basert på forestillingen om at sykehusenes driftsutgifter kunne reduseres gjennom investeringer i bygninger, teknologi og infrastruktur. Men dette er en myte; tilnærmet enhver investering i sykehussektoren medfører økte, og ikke reduserte, driftsutgifter. Det er selvfølgelig imperativt for helseforetakene å ikke overskride sine økonomiske rammer, men for statlig eide virksomheter som ikke betaler skatt, og som får alle sine inntekter gjennom offentlige bevilgninger og vedtak, er «overskudd» eller «underskudd» totalt meningsløse størrelser. Og enda mer fundamentalt; den grunnleggende bremsemekanismen som forebygger at privat forretningsdrift foretar større investeringer enn det som kan inndekkes gjennom inntektene, nemlig konkursrisikoen, er frakoblet for helseforetakene, fordi den norske stat står 100 prosent ansvarlig for gjeld og forpliktelser.
Så langt har regnskapsreglene ikke ført til katastrofer, men det er fordi lånefinansieringen av investeringer har vært begrenset til 70 prosent (30 prosent må egenkapitalfinansieres) og fordi fordelingen av Stortingets bevilgninger til helseforetakene er basert på objektive behovskriterier. Men hvis helseministerens forslag om å øke lånefinansieringen av investeringer til 90 prosent samt kompensere helseforetakenes kapitalkostnader «krone for krone» skulle bli vedtatt, er det altså bare spørsmål tid før sykehusøkonomien kommer ut av kontroll.
Hva er løsningen? Aller først må Stortinget si «nei» til helseministerens farlige forslag om endring av sykehusfinansieringen. På lengre sikt bør Stortinget oppheve vedtaket om at helseforetakene skal føre regnskap etter regnskapsloven. Man kan gå for eksempel gå tilbake til forvaltningsregnskap delt i driftsregnskap og kapitalregnskap med tilhørende budsjett- og plansystem, slik sykehusene hadde før 2002. Dette vil ikke redusere foretaksstyrenes myndighet og fullmakter, konsekvensene for helseforetakenes tilskuddsbehov blir minimale fordi avdragene i kapitalregnskapet omtrent tilsvarer avskrivningene etter regnskapsloven, og derfor blir også konsekvensene for statsbudsjettet minimale.
En annen mulighet er å innføre statens kontantregnskap også for helseforetakene. Risikoen for overinvesteringer og økonomisk kollaps blir da eliminert, og sykehusenes tilskuddsbehov øker ikke. Magnussen-utvalget (NOU 2023:8 «Fellesskapets sykehus»), som er kilden til helseministerens farlige finansieringsforslag, later til å tro at opphevelse av regnskapsloven som styringssystem for helseforetakene vil føre til at investeringsprosjekter må behandles i Stortinget, og ikke lenger kan håndteres av foretaksstyrene. Det er en fundamental misforståelse. Både driftsmidler og investeringsmidler kan fordeles til de regionale helseforetakene etter objektive kriterier slik som i dag, og magasineres på rentebærende konto i helseforetakene inntil styrene for helseforetakene beslutter hvilke investeringer som skal gjennomføres.
Bjørn Røse
Siviløkonom og tidligere toll- og avgiftsdirektør
