Her tar 9/11 aldri slutt

Oversettelse og tilretteleggelse: Hans Jørn Næss

Herr Mohammed er to og en halv time forsinket. Han er eldre og mindre enn man kjenner ham fra bilder: mager, bøyd, innhyllet i en kappe, under sportssokker og sandaler. En hornbrille skjuler de mørke ringene under øynene; det lange skjegget, en gang svart, er farget skarlagensrødt. Tre kjemper i arméuniform eskorterer ham inn i salen.

Militærdommer Matthew McCall ser opp og hilser ham med et smil: – Velkommen, herr Mohammed.

Slik kaller de ham: Mr. Mohammed. Men han har mange navn. Mukhtar. Hafiz. Abdul Rahman eller KSM, hans engelske initialer. Mediene gav ham kallenavnet “Mastermind” da de fortsatt var interessert i ham. Her i Guantanamo er han registrert som fangenummer 10024.

Hver gang fangenummer 10024 kommer for sent, stopper alt opp i rettssalen, som om noen har trukket i nødbremsen. Det fortsetter først når han har sunket ned på sin faste plass, første rad til venstre ytterst, ved siden av forsvarerne sine. 

Den fjerde dommeren

Khalid Sheikh Mohammed anses som hovedarkitekten bak terrorangrepene den 11. september 2001. Hans rolle er i bunn og grunn allerede bevist, for eksempel i 9/11-rapporten fra den amerikanske kongressen fra 2004, men rettssak og dom gjenstår. 

Pakistaneren skal ha designet og ledet angrepene der nesten 3.000 mennesker mistet livet, på oppdrag fra al-Qaida-lederen Osama bin Laden. Han ble pågrepet i 2003 i Rawalpindi, Pakistan, og har siden 2006 sittet i militærfengselet på den amerikanske marinestasjonen Guantanamo Bay på sørøstspissen av Cuba. I 2011 ble han, sammen med fire påståtte medskyldige, tiltalt foran en militærkommisjon. Alle risikerer dødsstraff.

9/11-angrepene – og den politiske paranoiaen som fulgte – utløste en rekke krigshandlinger, i Irak, Afghanistan, Pakistan, Jemen og andre steder. De varte helt til USAs tilbaketrekning fra Afghanistan i august 2021, med en total kostnad på omtrent åtte tusen milliarder dollar og anslagsvis en million menneskeliv.

Til denne dag blir flypassasjerer minnet om dette når de går gjennom strenge sikkerhetskontroller.

Den juridiske prosessen rundt 9/11-angrepene er sannsynligvis den mest komplekse, dyreste og lengste straffesaken i USAs historie. I tolv år har saken langsomt trukket seg gjennom “pre-trial hearings” – endeløse forhør som til slutt skal lede frem til en hovedforhandling og fastsette betingelsene for denne.

Det dreier seg om godkjennelse av vitnemål, dokumenter og statshemmeligheter, men også om fengselsforholdene til de tiltalte, deres psykiske tilstand og deres sviktende helse.  Aktor og forsvarer kranglet i fem år bare om avhøret av det medisinske personalet som tok vare på dem. 

En prosessstart er ikke i sikte. McCall – en oberst fra flyvåpenet, med en eldre bror som opplevde 11. september på Manhattan – er allerede den fjerde dommeren som leder prosedyren.

30 gjenværende fanger

Jakten på rettferdighet har stivnet til en byråkratisk farse – mens resten av verden har glemt hva som skjer her. Guantanamo er imidlertid det siste relikviet fra “krigen mot terror” – et monument over Amerikas overdrevne krig mot terror. 

Det står også for den uselviske innsatsen til alle de menneskene som har prøvd å håndtere konsekvensene juridisk i mange år. Her, under Cubas sol, kolliderer rett og urett til ingen kan skille dem fra hverandre. Mohammed og hans medtiltalte er blant de 30 gjenværende fangene i denne tropiske straffeleiren, hvor det en gang var innesperret opptil 780 fanger fra mer enn 40 land. 

Mange hadde tidligere blitt torturert i CIAs “Black Sites”, hemmelige fengsler. Flesteparten av dem ble etter hvert overført til andre land, dusinvis ble frigitt som uskyldige, ni døde i fengsel. De gjenværende er innesperret på ubestemt tid eller venter på rettssaker. 

For øyeblikket pågår det flere forhåndshøringer, blant annet om bombingen av destroyeren USS “Cole” i Jemen (2000), et nattklubbområde på Bali (2002), et hotell i Jakarta (2003) og 11. september 2001. Det kan være månedlange pauser mellom høringene. 

På den ytterste sørlige bredden av Guantanamo, mellom to badestrender for militærpersonalet, er en eng avstengt, og på gjerdet står det: “Islamsk gravplass”. Noen fra forsvarets kretser sier: – De vil ikke komme levende ut herfra. 

Guantanamos hemmelige verden ligger som bak et slør, geografisk fjern og ideologisk avstengt. 

Sivile finner det vanskelig å se gjennom dette sløret. Basen er kun tilgjengelig med tillatelse fra Pentagon. Hver lørdag frakter en charterjet personell og forsyninger fra en militærflyplass i nærheten av Washington til Cuba. 

Krever tilbakelevering

Guantanamo er den eldste amerikanske flåtebasen. Den omfatter en stor bukt og det barske landskapet rundt – nesten 117 kvadratkilometer territorium, avstengt fra resten av den kommunistiske øya av en demarkasjonslinje av piggtråd og vakttårn. Arrangementet er basert på en leieavtale som USA og Cuba undertegnet i 1903, og som bare kan oppheves ved gjensidig samtykke. I et lite museum som amerikanerne har satt opp ved fyrtårnet, kan man lære mye om denne avtalen, men ingenting om at Havana siden 1959 har krevd tilbakelevering av “det okkuperte territoriet”.

Rettssakskomplekset kalles “Camp Justice”, leiren for rettferdighet. Det er en samling av containere på en gammel flystripe, skjermet av sikkerhetsduker og piggtrådgjerder. Foran er det satt opp en plattform med flagg, som en kulisse for bilder og videoer. På bakken har etterlatte etter 9/11 lagt ned malte småsteiner. “Tante Lorraine, vi savner deg.” “Yeneneh Betru, livet er for kort.” “Never forget.”

Rettssalen blir beskrevet som “en tidskapsel av verdenshistorien”. Andre sier “kjøleboks” “fordi den er klimatisert som et kontor i Midtvesten”. Kjølig er også innredningen: bord av resopal, sterke neonlys, et dommerbord, bak det militærsymboler og flagg. Det lukter av fersk maling. Man føler seg som om man er i et studio for en amerikansk TV-krim. “Law & Order: Terror.”

Tilskuerområdet består av fire rekker med 52 seter, og er et eget rom bak en vegg av lydtett dobbeltglass. Mellom de to glassene ligger en død flue. For familiemedlemmer til ofrene etter 9/11 er det reservert et eget område.

Lyden kommer fra høyttalere i taket og er forsinket med 45 sekunder, slik at den kan kuttes hvis det snakkes om statshemmeligheter. Et skilt forbyr “tegning, skissering, kruseduller”. En soldat stotrer frem flere ordrer: – Ingen latter, ingen gester, det er forbudt å sove.

Med bind for øynene

Laura Rockefeller døde i nordtårnet i World Trade Center, i restauranten Windows on the World i 106. etasje, hvor hun ledet et arrangement. – Jeg ringte henne, men fikk ikke svar, husker hennes søster Terry i en Zoom-samtale, en uke etter hennes siste besøk i rettssalen. Lauras levninger ble identifisert måneder senere.

I tiltalen mot Khalid Sheikh Mohammed er Laura Rockefeller oppført på side 69, nr. 2.167 på den alfabetiske listen over dødsofre. Terry, en spinkel kvinne med hvitt hår, bor i Boston, og hun ønsker å følge prosessen til slutten. Hun har vært her minst tolv ganger, men er ikke helt sikker lenger.

– Når man kommer hit for første gang, sier hun, har man en illusjon om at man faktisk er i en rettssal der det føres en rettssak. Denne illusjonen er det ikke bare hun som har mistet.

Mohammed og de andre tiltalte blir alltid bragt til retten på samme måte: i vindusløse transportbiler, med bind for øynene, og med hendene og føttene bundet. Før de går inn i salen, blir lenkene fjernet. 

Det er et sjokk å se dem, spesielt for dem som opplevde terrorangrepene i New York City. Dette er altså de som skal ha forårsaket den dødeligste dagen i byens historie, en dag som rev så mange liv i to; et “før” og et “etter”. 

Det er også et sjokk fordi de har eldet så mye siden de ble arrestert. På grunn av tortur i CIA's “Black Sites” – og også i Guantanamo – er de helsemessig sterkt svekket, noe en rapport for fem år siden også slo fast. – De er knuste menn, sier menneskerettighetsadvokaten Alka Pradhan, som representerer Ammar al-Baluchi, en av de tiltalte. 

Forsvarte “Una-Bomber”

Mennene sitter i sandfargede gevanter på venstre side av salen. I front er lederen Mohammed, antakelig 59. Hans navn står øverst på tiltalen og som det eneste med store bokstaver. Bak ham de andre, hver ved sin egen bordrekke. Deres tilknytning til 9/11 er mindre tydelig enn Mohammeds. Walid bin Attach, omtrent 46, skal ha trent to av flykaprerne i nærkamp. Han mistet sitt høyre underben i krigen i Afghanistan i 1997 og bruker protese. 

Ammar al-Baluchi, 46, er en nevø av Mohammed. Han skal ha støttet angriperne logistisk som hans “løytnant” og planlagt ytterligere angrep. Han er høy og virker som den mest livlige. 

Mustafa Ahmed al-Hawsawi, 55, skal ha vært ansvarlig for finansieringen av komplottet. Den korpulente mannen med de store brillene lider fortsatt av underlivsskader fra torturen. For ham er det gjort klar en sykestol med en brodert sittepute.

Den siste raden forblir tom. Den er reservert for Ramzi Binalshibh, 51, den femte i gruppen. Han ble erklært ute av stand til å stå tiltalt i august på grunn av de psykiske ettervirkningene av torturen, og forblir innesperret i sin celle, i det usannsynlige tilfelle at hans tilstand forbedres.

Ved siden av mennene sitter juridiske team, noen i sivile klær, andre i uniform. Mohammeds hovedadvokat Gary Sowards, som har vært med siden 2019, er kjent for å ha forsvart den amerikanske terroristen kjent som “Una-Bomber”, Ted Kaczynski, på 90-tallet. Den Washington-baserte menneskerettighetsadvokaten Alka Padhan, som kom med i 2015, bærer et elegant hodeplagg, “av respekt for min klient”.

På motsatt side av salen samler et halvt dusin anklagere seg, de fleste er militære.

Ubrukelig informasjon

Det er ingen tvil om at de tiltalte er blitt torturert. En rundt 6.700 sider lang rapport fra etterretningskomiteen til det amerikanske senatet dokumenterte CIAs torturprogram, og en sterkt redigert kortversjon ble publisert i 2014.

Tidligere hadde Det internasjonale Røde Kors i 2007 bekreftet eksistensen av CIAs hemmelige fengsler. Frigjorte fanger har også rapportert at det opprinnelig ble utført tortur også i Guantanamo.

CIA torturerte minst 39 fanger, inkludert de nåværende 9/11-tiltalte, i flere hemmelige fengsler med waterboarding, søvnmangel, slag, støyeksponering og til tider også seksuelt misbruk. Den tvungne informasjonen som ble oppnådd var ofte juridisk ubrukelig, og kostnadene var enorme, både politisk, juridisk og, for de mishandlede mennene, helsemessig.

Al-Baluchi, sier advokat Pradhan, er “fysisk ødelagt” siden han ble misbrukt i en “Black Site” som et “forsøksdyr” hvor nye torturmetoder ble prøvd ut.

Slik tortur ble offisielt forbudt av Kongressen i 2015, men den forgifter fortsatt alt som CIA, FBI og påtalemyndigheten har samlet. Bevis, avhør, uttalelser fra informanter, hundretusener av sider med CIA-dokumenter som stort sett er hemmeligstemplet.

17 år gammel tilståelse

I en sivil amerikansk domstol ville tilståelser oppnådd gjennom tortur ikke være tillatt som bevis. Derfor sendte FBI senere såkalte clean teams til Guantanamo for å få “rene” uttalelser i et andre forsøk. Et slikt team bestod av FBIs terroristeksperter Brian Antol og Frank Pellegrino.

Brian Antol sier at han alltid hadde ett mål: å stille hjernene bak 9/11-angrepene til ansvar, spesielt Khalid Sheikh Mohammed – Mr. Mohammed. Den nå pensjonerte FBI-analytikeren husker fortsatt da han fikk vite at Mohammed var blitt fanget i Pakistan, etter å ha blitt jaktet på globalt i mange år. – Det var en lørdag, husker han. En CIA-kollega ringte ham: – Vi har fått tak i mannen deres.

To tiår senere sitter Antol 2.100 kilometer fra Guantanamo foran et kamera i nærheten av Washington, i et rom som er koblet til rettssalen via en sikker videolinje.

Jakten på Mohammed førte Antol rundt i hele verden. Et høydepunkt var fire dager i januar 2007, da han og Pellegrino kom til Guantanamo og fikk en “ren” uttalelse fra Mohammed, hvor han innrømmet sin delaktighet i 9/11 og andre utførte og planlagte angrep.

Denne 17 år gamle tilståelsen – 32 sider, skrevet på en bærbar datamaskin og til denne dag stort sett hemmelig – danner grunnlaget for 9/11-anklagene. Mohammed bekreftet den senere muntlig i retten. Men forsvaret vil få begge deler erklært ugyldige fordi Mohammed fortsatt var under inntrykk av CIAs tortur. Hvis dette lykkes, kan hele anklagen vakle.

“Hockey light blinker

Nøkternt forteller Antol om avhøret. De håndhilste. Mohammed snakket godt engelsk. Han hadde snakket med dem frivillig i tolv timer, avbrutt av bønne- og spisepauser. Han innrømmet å ha sverget troskap til Osama Bin Laden og å ha vært ansvarlig for flere angrep, inkludert 9/11. Da Pellegrino klaget over sin bærbare datamaskin, spøkte Mohammed: – Frank, i al-Qaida får du en ny hvert år.

– Hvem ga deg den bærbare datamaskinen? spurte en av Mohammeds advokater. Han ønsket å bevise at FBI hadde koordinert med CIAs torturbødler. Før Antol kunne svare, blinket et rødt lys på dommerens bord, og lyden i tilskuerområdet ble avbrutt, etterfulgt av støy.

Dette skjer stadig vekk, med et par minutters mellomrom. De kaller lyspæren her “hockey light”, fordi den ligner på den man bruker i en hockeykamp. Den indikerer at noe hemmelig er blitt sagt – et navn, et sted, en hendelse.

Det er uklart hvem som aktiverer lampen, det ser vanligvis ut til å være påtalemyndigheten. CIA kan også stoppe prosedyren med et museklikk, de lytter fra Virginia via nettbrett.

Vi ser gjennom glasset hvordan deltakerne diskuterer med dommeren. Deretter kommer lyden tilbake. Spørsmålet om den bærbare datamaskinen blir utelatt.

Cubas eneste McDonald’s

Omtrent 6.000 personer er stasjonert på Guantanamo Bay-basen: uniformerte, sivilt ansatte og deres familiemedlemmer. De er under Whites kommando. De militære kommisjonene, fangeleiren og 800 menn og kvinner fra vaktpersonellet er imidlertig deler av en separat enhet, Joint Task Force (JTF) Guantanamo. Deres oppdrag er poetisk formulert å sørge for “sikker og human omsorg av fengslede fiendekjempere”.

Guantanamo er ikke bare et symbol på gru. I nærheten av Camp Justice finner man restauranter og kafeer, det er et bibliotek, et renseri, en bowlingbane, et treningsstudio, et postkontor, en skole, en hundepark, en kirke, en golfbane, grillplasser, badestrender.

På verandaen til den eneste McDonald’s på Cuba vinker en Ronald McDonald-figur av plast. Overalt møter man iguaner som stirrer på en som de mange overvåkningskameraene.

For de svært unge soldatene som ofte blir sendt hit, er dette et av de beste stedene de kan forestille seg. – På dagtid tjeneste, om ettermiddagen ferie, om kvelden fest, sier en.

Guantanamos natteliv er beryktet. I august 2023 beskrev en amerikansk reporter hvordan hun ble trakassert av berusede soldater i en av barene. Hennes rapport vakte oppsikt, deretter fulgte strengere alkoholkontroller – pressens arbeid ble ytterligere begrenset.

Oberst Matthew Jemmott, 48, babyansikt og piggfrisyre, har også vært stasjonert i Bayern, samt i Italia og selvfølgelig i USA. Gang på gang har han havnet i Guantanamo Bay. Siden juni 2023 har han vært kommandanten for Taskforce JTF, som kommanderer leirene, vaktmannskapet og tilgangen til tribunalet.

Han er den 19. kommandanten på 22 år (en ny er allerede på plass). 

Stolt av leiren

– Jeg prøver å opprettholde ro og fred i leiren, sier han. Man kan se at Jemmott motvillig sitter i vitneboksen. Han er jo sjefen her, men nå må han forsvare seg – for sin kommando, forholdene i fengselsleiren og hvorfor man ikke får se denne. Forsvarets anmodning om tilgang står til debatt. 

Alka Pradhan konfronterer Jemmott med en eksplosiv rapport fra FN. Spesialrapportør Fionnuala Ní Aoláin, en irsk jurist, besøkte Guantanamo tidlig i 2023 for å vurdere forholdene, og tegnet i sin rapport et dystert bilde.

Ní Aoláin fordømte fengselsforholdene som “umenneskelige” og påpekte “betydelige strukturelle mangler” – utilstrekkelig helsetjeneste, manglende behandling for torturskader, ingen familiebesøk, uendelig lidelse og traume for fangene.

Jemmott er stolt av leiren. Under ham, sier han, finnes det ikke problemer som i andre amerikanske fengsler. Ingen narkotika, ingen seksuell vold, ingen gjenger. Mennene han tar vare på blir behandlet sikkert, menneskelig og lovlig, selv om de “representerer den største trusselen mot nasjonal sikkerhet” i USA.

Mohammed og de andre sitter for tiden i Camp 5, et av flere fengselsanlegg på den utilgjengelige sørkysten. Høysikkerhetsblokken, bygget i 2003, har vært under renovering i årevis, og fangene klager over byggestøy og utilstrekkelig klimaanlegg. Bortsett fra de innsatte og personalet har ingen sett Camp 5. Mansoor Adayfi, en eks-fange løslatt i 2016, beskrev det som “grusomt og livløst”, et “virkeliggjort mareritt”.

Biden sier nei

Oberst Jemmott beskriver det derimot som et mønsterfengsel: kantine, medierom, rekreasjonsgård, enkeltceller. Mennene har 22 timer om dagen i gårdsrom, de kan ha bøker, bønnetepper og bærbare datamaskiner i cellene sine, bare ikke internett.

Jemmott ser nøye på de tiltalte, som sitter bare noen meter foran ham. Han bemerker at de oppfører seg mye bedre her i rettssalen enn i leiren. Siden 2007 har innsatte utført mer enn 1000 “angrep” på hans vaktmannskap. Nylig konfiskerte han et “skarpt verktøy” som hadde vært en “trussel”. På forespørsel identifiserte han det som et “tannlegeinstrument”. 

Da blinker den røde sensurlampen igjen.

Terry Rockefeller har ikke lenger tro på den avslutningen hun håpet på, også på vegne av sin avdøde søster Laura. – I begynnelsen trodde vi at det ville gå raskt, sier hun. – Det var tilståelser, klare beviser. Vi var overbevist om at de alle ville få dødsstraff. 

Nå frykter hun at rettssaken vil kollapse eller at det følger en lang anke. – Da vil det ikke være oss lenger. Den kollektive erindringen om 9/11 er allerede i ferd med å falme.

Derfor jobber hun nå sammen med andre familier for et rettslig forlik. En “plea deal” ville forkorte prosessen og oppgi dødsstraffen i bytte mot livsvarig fengsel. Men USAs president Joe Biden har avslått dette, også fordi det ville gjøre ham sårbar i valgkampen som “svak mot terror”.

Etter en uke der lite har skjedd, sendes vi tilbake til fastlandet. Ved avreise må vi vise frem mobiltelefonene våre i Bulkeley Hall. En presseattaché blar igjennom bildene og sletter dem ett etter ett, fordi de viser militære detaljer, som et piggtrådgjerde, en radarinstallasjon, en vindmølle. – Nei. Nei. Nei.

Det som gjenstår er: en iguan, sivile bygninger, klipper, McDonald’s-maskoten. 

Bilder som fra en helt vanlig ferie i Karibien.