Debattinnlegg: Arve Lønnum, advokat og leder i Oslo FrP
Finansavisen og dens lesere har viet de såkalte rikingenes flukt fra Norge mye velfortjent oppmerksomhet.
Problemene som skapes av kombinasjonen av to spesielt høye skatter, på formue og utbytte, blir skildret i Finansavisen nesten daglig. Løsningene uteblir. Noen av de rammede har forsøkt et Bukkene Bruse-triks – nemlig å ta noen andre i stedet.
De blås forestilling om politisk problem
Høyre-leder Erna Solberg er trolig like engstelig som før når det gjelder å redusere formuesskatten, og hun er skuffende stille om dette temaet. Det er jo å «gi» penger til de rike. Selv la hun i sin forrige regjeringsperiode, gjennom oppskrivning av nesten alle formuesskattegrunnlag, alt meget godt til rette for at de rødgrønne kunne fråtse i økte skatter.
En skatteøkning kommer sjelden alene
Ved å dra til ordentlig på utbytteskatten, samtidig som både formuesskatten og skattegrunnlagene økte, fikk man utløst flukten til Sveits. På to år gikk den skatten opp fra drøyt 31 prosent til nesten 38. Den skatten kommer på penger som det alt er betalt 22 prosent selskapsskatt av. Det er trolig denne kombinerte økningen som fikk begeret til å renne over for mange skatteflyktninger. De som ikke kan ta utbytter, må rett og slett flytte.
Skattene på skatten
For å betale én million kroner i formuesskatt gjennom å ta ut utbytte(r), må man betale ny skatt på 378.400 for den første millionen som tas ut for å betale skatt. Men det stopper ikke der. Skatteballen ruller videre. Også de 378.400 utløser ny skatt, denne gangen på bare kr 143.186, som igjen utløser ny skatt av skatten når skatten på skatten på skatten skal dekkes av utbytte.
Hvis man stopper etter omtrent seks utbytter for å betale skatt på skatt, kan man ta den siste skatten på skatten av lønnskontoen. Én million i formuesskatt er da blitt til oppunder kr 1,6 millioner kroner. Etter ti år er selskapet 16 millioner kroner fattigere.
Det er sjelden jeg møter en politiker som er klar over dette.
Så lykkelig i Sverige
Hadde aksjonæren vært svensk, ville selskapet beholdt de 16 millionene. Eller aksjonæren ville vært 11,2 millioner rikere enn en norsk aksjonær i samme situasjon fordi tilsvarende beløp kun utløser 4,8 millioner i svensk utbytteskatt og ingen formuesskatt.
Hvis tidligere statsminister Solberg hadde gått inn for å senke formuesskatten, ville hun fått en politisk belastning for å gi «skattelettelser til de rike». Det går likevel å starte en snuoperasjon i hetsen mot «de rike», selv uten å gi lettelser i skattesatsene for formue eller utbytte. Det er en god start å stoppe skatten på skatten på skatten osv.
Mitt forslag er at skattelovens § 10-11 kan få ett tillegg i form av én setning som jeg markerer i kursiv.
§ 10-11. Skatteplikt for utbytte bør lyde:
(1) Utbytte fra selskaper som omfattes av § 10-1, regnes som skattepliktig inntekt.... For personlig aksjonær skal skattepliktig utbytte etter fradrag for skjerming etter § 10-12, oppjusteres med 1,72..... I utlignet skatt på mottatt aksjeutbytte for personlig skatteyter gjøres det et krone for krone fradrag med det beløp som er utlignet i formuesskatt.
Formuesskatt på én million kroner forblir da én million, og eser ikke ut til 1,6 millioner fordi man må betale skatt for å betale skatten.
Modellen med begrensning av skatt, også krone for krone, er godt kjent i skatteretten fra før. Dette er også enkelt å håndtere og kontrollere, og har ingen vanskelige grensedragninger.
Arve Lønnum
Advokat og leder i Oslo FrP
