Debattinnlegg: Harald Furu
Ifølge Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson, Tuva Moflag, er formuesskatten treffsikker og omfordelende. Hun hevder at denne skatten i hovedsak betales av eiere i solide bedrifter med gode overskudd og tilgjengelige penger.
Sikkert i den gode hensikts navn har man etablert et stort byråkrati til å styre og følge opp at politiske beslutninger følges. En utfordring er at dette byråkratiet selv kunne trenge et kompass for å følge politiske intensjoner og avverge før man kjører i grøften.
Sammen med dyktige kolleger etablerte vi en bedrift med miljørettede oppfinnelser, i den hensikt å legge grunnlaget for nye eksportbedrifter i Norge. Vi partnere tar ikke ut lønn til oss selv, men plutselig får bedriften som ennå ikke har inntekter en restskatt på over 200.000 kroner. I tillegg var det umulig å få tid til å granske hvorfor, vi satt jo bare på arbeidskapital i form av patenter/aksjer.
Nå erfarer vi at en klagebehandling vil ta vinter og vår. Hvor vanskelig er det å etablere et system med at formuesskatt kun skal gis til bedrifter med inntekter over et visst nivå?
Tidligere var det mange solide bedriftseiere i Norge som bisto oss gründere med startkapital, men nå har mange av de samme rømt landet. Er dette fornuftig?
Harald Furu
Oslo/Notodden/Porsgrunn
