Den viktigste utredningen var «Oppgavefordelingsutvalget” fra 2000, som med sine 722 sider kanskje er den mest massive forvaltningsutredning i nyere tid i Norge. Utredningen viste reelt sett at fylkeskommunen ikke var en vellykket konstruksjon, der den mest synlige forbedring var at de valgte fylkespolitikere var blitt yngre og kjønnsfordelingen jevnere enn da fylkeskommunereformene startet på 1960-tallet.
Og så ble det enda mye verre da Stortinget i rask rekkefølge vedtok at sykehusene (i 2002) og barne- og familievernet (i 2004) skulle tas ut av fylkeskommunene og overføres til staten. Dermed mistet fylkeskommunene sin viktigste arbeidsoppgave, over 75 prosent av sine ansatte, og i realiteten sin eksistensberettigelse. De ble redusert til regionale forvaltningskontorer for videregående opplæring og skoleskyss.
Da burde man nedlagt fylkeskommunen som eget forvaltningsnivå og tilbakeført de gjenværende oppgavene til kommunene, hvor de stort sett lå tidligere, eller til staten. Men hva har skjedd? I det store og hele ganske lite, selv om Stortingets flertall gjennom de siste 20 år har pålagt skiftende regjeringer å grave stadig dypere etter oppgaver som kan overføres til fylkeskommunene for å holde liv i dem.
Hadde det ikke vært for at fylkeskommunene representerer godt betalte stillinger og verv for byråkrater og hundrevis av lokalpolitikere, ville fylkeskommunene ha blitt nedlagt i 2002
Første runde med slik oppgaveoverføring var i 2010, da fylkesveimyndighet, deleierskap i Innovasjon Norge, regional forskningsfondsforvaltning, tildeling av oppdrettskonsesjoner, forvaltning av spillemidler til kulturbygg m.m. ble lagt til fylkeskommunene. Neste runde var i 2020, etter en nærmest desperat prosess som kulminerte med Stortingets behandling av stortingsmeldingen om «Oppgaver til nye regioner». Da ble ytterligere noen minioppgaver som resten av fylkesveiforvaltningen, eldreopplæring for innvandrere, bredbåndstilskudd, tilskudd til kystskogbruk m.m. overført til fylkeskommunene.
Den trolig mest patetiske prosessen var oppsplittingen av Statens vegvesen. Da ble velfungerende regionale veikontorer kunstig splittet i en statlig og en fylkeskommunal del, og noen hundre ansatte fikk ny arbeidsgiver og lite sammenhengende oppgaver.
Hva bør gjøres? Svaret er enkelt: Fylkeskommunene er ikke levedyktige, og bør nedlegges. La oss gjøre det fra og med 1. januar 2027. Da har fylkeskommunene fylt 50 år, og det er lenge nok. Stortinget har i realiteten fjernet fylkeskommunenes eksistensberettigelse ved å statliggjøre stadig flere kommunale og fylkeskommunale oppgaver; Nav, Politiet, Skatteetaten, Mattilsynet, Statens vegvesen, BUF-etat og særlig sykehusene/helseforetakene er eksempler på dette.
Det er rett og slett ikke nok meningsfylte oppgaver igjen til fylkeskommunene. Og legger man dem ned, vil vi også spare 1–2 milliarder kroner årlig i administrasjonsutgifter. Fylkeskommunenes oppgaver kan enkelt overflyttes til kommunene; enten til alle eller til de største, og blir det noe småtteri igjen, kan statsforvalterne eller direktoratene overta det.
Og lurer noen på om det finnes andre land som bare har to forvaltningsnivåer, er svaret ja. Ni andre europeiske land har bare to offentlige forvaltningsnivåer, og Norge bør snarest bli det tiende.
Bjørn Røse
Tidligere toll- og avgiftsdirektør
