Våren

No skin det sol e høgste Svealiå

No bli det vår, det kjenne e so vel

Henning Sommero fra Surnadal skrev melodien i 1977, men de aller fleste kjenner kanskje igjen Vårsøg i Sigmund Grovens variant, som har spilt på nattønsket på NRK i mange år. Lunt og vart og nasjonalromantisk på munnspill. Teksten havnet kanskje litt i bakgrunnen, men er altså hentet fra diktet til sambygdingen Hans Hyldbakk, som skrev linjene i april 1945.

Et dikt om lengsel til den store våren alle ventet på. Som skulle komme bare noen uker senere. Men som antagelig, i en tid uten kontinuerlig oppdatering, føltes like langt unna som den siste frie våren før krigen.

Det er langt mellom noen uker og fem år. Likevel, krigsretorikken er flittig brukt i det siste. Mange er redde. For egen og andre helse. For jobb, økonomi og stabilitet. For ensomheten.

Å være redd er forferdelig. Det kryper inn og overtar alt. Tanken, gleden og latteren.

Når dette skrives er det gått cirka to uke av unntakstilstanden. Ting tyder på at det et stykke igjen.

Mange finner trøst i arbeidet de vanligvis forbinder med enten påske eller fri. Lengter til hytte. Rydder i garasjer. Trimmer hager og tømmer loft. Alt for en følelse av normalitet og kontroll. Fysisk arbeid er ofte svært effektivt for å holde ekle tanker om egen og andres dødelighet på avstand.

For andre kjennes en hverdag på hjemmekontor og en kveld alene i en sofa tydeligere enn noensinne.

Kanskje er det derfor diktet til Hyldbakk har surret i bakhodet noen dager. Mens nordmenn holder lang avstand fra hverandre, holder seg for seg selv og tilkjennegir både sinne og frykt på internett, spirer det utenfor vinduet på hjemmekontoret. Fuglene synger. Luften er frisk. En begredelig vinter er over. En ny vår er på vei.

For nordmenn er våren som årets fredag. Det er både begynnelsen på noe nytt og frihet fra en lang arbeidsuke.

Denne gangen har den vart lenger enn på nesten 75 år.

Men våren symboliserer også håp og optimisme. Og det er poenget.

Det er viktig å huske at dette er midlertidig. Det kommer en tid etter dette. Etter frykt, sorg, isolasjon og kjedsomhet.

Det føles allerede som en evighet siden alt var normalt. Kjedelig. Hverdag.

Plutselig er det en ting alle lengter etter.

Hverdagen.

Men snart, når dette er over, er det hverdagen som vender tilbake. For dyr utepils. Turister. Fulle T-baner. Russen. Gørrkjedelige NRK-debatter. Skoler som skal rekkes. Alt for lange klemmer fra gamle kjente. Slappe håndtrykk. Kø til jobb. Svette garderober på treningssentre og agurknyheter.

Alle irritasjonsmomentene og det litt trauste skal snart ønskes velkommen. Kanskje ikke så snart som mange håpet. Men ei heller så langt unna som mange frykter.

Vårsøg handlet om freden.

Nå handler det om frihet.

Og om vanlig hverdag.