+ mer
KUNSTNERMØTET: Veteranen Jan Christensen (til venstre) møter ferske Werner Kling aka «Mr. Kling» for en samtale om det å være norsk kunstner i dag. Foto: Nicolai Giil

Kunstveteran: – Å selge kunst er ikke annerledes enn å selge aksjer

Den nyfødte kunstnersjelen Mr. Kling presenteres av sin managers som et av Norges stjerneskudd innen popart. Vi introduserte han for den frittsnakkende veteranen Jan Christensen. 

– Dere er begge kunstnere. Men på vidt forskjellige måter. Hvordan introduserer dere typisk dere selv overfor noen som ikke nødvendigvis kjenner til deres arbeid?

Jan Christensen: Jeg sier at jeg er billedkunstner, og at jeg jobber i hele spekteret av uttrykksformer. Fra konseptkunst til mer arkitektoniske skalaer. Da favner det ganske mye. Jeg er happy med å være anonym, og at kunsten prater for seg selv. 

Jan Christensen

Christensen er 42 år, men en veteran i gamet og utdannet ved Kunsthøyskolen. Billedkunstneren bor i Oslo og Berlin. Kunstnerskapet varierer mellom maleri, installasjon, skulptur og fotografi. Gjorde nylig stor oppstandelse i NRK-programmet "Folkeopplysningen", hvor Christensen lot programlederen lage og stille ut kunst under hans navn, da for å teste publikums oppfattelse av hva et kunstverk virkelig er.

Werner Kling: Jeg presenterer meg som Werner Kling, men at jeg også har begynt som popart-kunstner i voksen alder. De som kjenner meg sier at jeg kanskje er Norges mest kreative kar. 

JC: Da vil jeg gjerne utfordre deg på det. 

WK: Jeg har vært konseptutvikler i hele mitt voksne liv – da innenfor bedrifter. Jeg har laget et helt nytt sjakkspill på nett, vært modell for 20 kilo siden og vært med i Norges første boyband. Jeg har også laget en rekke casinospill som finnes på flere tusen online casinoer og 100-meter sprintski på Bislett. Men så fant jeg ut, gjennom interesse for poparten, at jeg kunne gjøre noe som var like bra eller bedre i kunstverdenen. Jeg har fått vanvittig god mottakelse av mange, men har også møtt på ett og annet gammelt nek i kunstnermiljøet. 

Werner «Mr. Kling» Kling

Mr. Kling er 44 år, har vært boyband-medlem (Homeboyz og Temmelig Hemmelig), mediemann, konseptutvikler, sjakk-app-utvikler, Facebook-konkurrent og medias glansbildeeksempel på en familie som har omlagt kostholdet – for å nevne noe. «De som kjenner meg vil nok påstå at jeg er blant landets mest kreative» leser det på en av hans mange hjemmesider på nett. «Fantasi er viktigere enn kunnskap» står det et annet sted. I februar i fjor ble han kunstner. Stilte inntil nylig ut på Bølgen & Moi Gimle, og kan kjøpes hos Galleri A og Nobel.

JN: I kunstverden er man ganske ung, helt til en blir gammel. Jeg har vært kunstner i 20 år, da føler jeg ikke at det er riktig å si jeg er en ung kunstner.

WK: Jeg begynte å male denne type bilder i februar 2019. 

JC: Det er ikke noe galt ved å ha en sen start. Det er kanskje til og med en positiv faktor. Louise Bourgeois ble eksempelvis først kjent da hun var 60 år. Det jeg derimot lurer på ved deg er hvorfor du ikke har kalt alt det du har gjort før for kunst?

HENGER PÅ VEGGEN: Rundt omkring på Bølgen & Moi Gimle hang verk av Mr. Kling frem til nyåret. - Jeg bruker «mixed media», tusj, sprayboks og akryl. Jeg synes det er drittkjedelig å vente på at olje skal tørke, sier Mr. Kling. Foto: Nicolai Giil

WK: Det er jo et definisjonsspørsmål. Jeg var ansatt da jeg jobbet med konseptutvikling. Men kanskje det var litt kunst da jeg lagde en nedskalert versjon av det tradisjonelle sjakkbrettet. 

JC: Jeg prøver å være bevisst på å si at det man driver med er kunst. 

« Jeg priser bildene mine svært høyt – med vilje. »
Werner Kling

WK: Enig, men på den tiden handlet det mer om at jeg ønsket å tjene penger. Med kunsten føler jeg derimot at jeg lager ting jeg selv ønsker å lage, samtidig som det er kommersielt. Og selv lager du vel også ting på bestilling? 

JC: Joda, men jeg strever etter kunstnerisk frihet. Da hender det at ting blir valgt bort.. I det å være kunstner i dag så er det viktig å være bevisst på så mange strategier, som hvor du skal ha utstillinger og ditt valg av gallerist.

WK: Nå har jo du åpenbart jobbet med mange andre spennende kunstnere. Er det sånn at når du har fått en formell kunstutdannelse, føler du at du må bevise noe overfor de andre? Om jeg ser på meg selv, så hadde jeg ingen å måtte bevise noe for. 

INSTALLASJON: Jan Christensens «The Sentinel» (2019). Foto: Jan Christensen

JC: Jeg er utdannet ved Kunst- og Håndtverksskolen i Oslo, som i dag er Kunsthøyskolen. Da som keramiker, som egentlig er det laveste nivået av billedkunst som en kan settes i. Blant de jeg studerte med var det diskusjon rundt verk som stod sentralt, hvor vi sporet tegn og referanser. Så, ja. Da jeg selv var student gikk jeg bare rundt og så på masse kunst.

WK: Denne type popart begynte jeg med i Februar 2019. Alt er selvlært. Alt av Photoshop og verktøy. Jeg har ikke gått noen utdannelse i det hele tatt. Men jeg har jo livet da. 

JC: Kunstutdanning er ganske lite teknisk. Verktøyene er tilgjengelig, og det er kursene også, men det handler mer om å diskutere kunst og sette sammen referansene. Det er det som til slutt avgjør hvor du ender med å bli innkjøpt og hvor i kunsthistorien du ender opp i. La oss ta Picasso som eksempel: Han skjønte tidlig at han måtte bryte ut fra alt annet og fant egenhendig opp kubismen – et billedspråk ingen hadde sett før. 

SAMTIDSKUNST: Mr. Klings «Who cares». Foto: Mr. Kling

JC: Forresten, opplever du å selge herfra, hos Bølgen & Moi?

« Å selge kunst er ikke annerledes enn å selge aksjer. Alle vil ha en god deal. »
Jan Christensen

WK: Ja, det selges rett fra vegg og jeg opplever at det går trykk på nett. Jeg priser bildene mine svært høyt – med vilje. Det dyreste her inne ligger på 150.000 kroner.

JC: Da har du et prisnivå som kunstnere får etter 5 til 10 år i andre sammenhenger. 

WK: Galleriene sier at det skal koste å ha en Mr. Kling på veggen. 

JC: Samlere vil ofte si at prisen eller investeringspotensialet ikke er viktig – men det er det egentlig alltid. 

WK: Jeg er uenig i det. Jeg har solgt tre bilder fra veggen her på Bølgen & Moi. Det betyr at det finnes noen som vil kjøpe et bilde til 100.000 kroner. Jeg sa til noen at jeg kunne selge et bilde for 25.000 kroner. Men da ville de ikke ha bildet. Det var for billig. Folk er opptatt av å fortelle hvor mye de betalte for noe. 

JC: Men hvor skal du gå når du har solgt til en halv million? Du kan ikke gå ned fra det og selge til 60.000 kroner.

WK: I Los Angeles ble jeg fortalt at jeg kunne ta de norske prisene og sette de rett i dollar, og selge der. Jeg er ikke sikker på at alle kjøper for å tjene penger på det. Det handler nok, for dem, litt om ego og selvforherligelse. 

JC: Jeg har ikke mulighet til å prise forskjellig. Selger du dyrt i USA tror jeg ikke du får solgt noe i Norge igjen. Å selge kunst er ikke annerledes enn å selge aksjer. Alle vil ha en god deal. Du vil inn i et stort marked, så jeg tror det er greit å starte stille og rolig. 

ART: Jan Christensens «untitled (001)». Foto: Jan Christensen

WK: Jeg har solgt til både Hong Kong og Los Angeles. Jeg er ikke så opptatt av dette å selge, men når jeg først har solgt til 100.000 kroner her inne, så sier folk at det var dyrt. Men da kan jeg ikke sette ned prisene. Da ødelegger jeg, som du sier. Jeg har fått tilbakemelding på at jeg selger for dyrt. Men det skal være dyrt. Selges det, så finnes det et marked. 

JC: Det er så interessant. Det er ikke mange som snakker så åpent som deg fra ditt felt. 

WK: I forhold til det du sa om kunst – for min del – så synes jeg selv at det jeg lager er dødsbra. Du har helt rett. Folk får mene hva de vil. Ved slutten av dagen så driter jeg i det. For meg er dette den eneste kunstbransjen hvor du liksom ikke skal få lov til å tjene penger.

JC: Penger er jo ikke nødvendigvis definisjonen på suksess. 

WK: Neida. Mange som kommer hit på Bølgen & Moi synes det jeg har laget er kult. Folk som virkelig kan male, Espen Heiborg for eksempel, tjener ikke nødvendigvis mer enn de som selger mest av andre grunner.

« Siden du nevnte Odd Nerdrum, og Vebjørn Sand for den saks skyld, vil jeg poengtere at jeg synes de har ødelagt kunstdiskusjonen. »
Jan Christensen

JC: 10 millioner fra eller til er ikke hovedpoenget. Tjener jeg 400.000 kroner er jeg fornøyd med det. For å være kunstner, ved å utfordre kunstverdenen på hva som er kunst – det er viktigere. At folk krangler litt over verkene. 

IKKE AKSJEFOND: - Som et eksempel har jeg store problemer med å forstå hvorfor mange millionærer i Norge lar de mest uprofesjonelle menneskene i landet styre deres penger når det kommer til kunst. De hadde ikke gjort det om det handlet om aksjefond. For meg er det et stort mysterium, sier Jan Christensen. Foto: Nicolai Giil

WK: Du må ikke misforstå. Jeg er ikke i dette gamet for å tjene 10 millioner kroner. Folk sier jeg bør gjøre deals med Skeidar eller Ikea. Men nei. Det er ikke et mål i seg selv. 

JC: Det er jo mange som gjør det og tjener greit på det. Fineart kjøper eksempelvis 100 trykk av en kunstner, og betaler en mindre sum upfront, mot at de selv styrer prisen de kan selge for over tid. De dekker vanligvis da også produksjonen, men de kan tjene tusengangeren. Fineart er et sted du skal være forsiktig å assosiere deg med. De er kjent for å være kyniske og lite interesserte i karrièren din. Du må passe på. Vil du være i det feltet, eller vil du plasseres på Nasjonalmuseet. 

Fineart svarer på Christensens påstand

«Vi stusser over utsagnene forelagt oss de siste to dagene. Fineart er Skandinavias største galleri med omsetning på ca. MNOK 70. Fineart investerer betydelig i kunstnerne vi jobber med i form av store påkostede utstillinger i vårt galleri på Tjuvholmen samt markedsføring av våre kunstnere i aviser, online, søkemotorer, magasinet KUNST, internasjonale kunstportaler og andre kanaler. For å eksemplifisere dette vises det til Skur 13, hvor Fineart i fem år hadde en kostbar utsmykning av Pushwagner og nettopp har smykket ut på nytt med en av verdens ledende kunstfotografer, David Yarrow. Jeg tviler på det er mange gallerier som investerer så mye som Fineart gjør for sine kunstnere. I disse dager utvider Fineart sitt galleri ytterligere for å gi våre kunstnere enda mer utstillingsplass. Fineart arrangerer før sine utstillinger store preview middager med opptil 100 personer hvor kunstneren/andre fagpersoner kan presentere utstillingen som kommer. Disse middagene er blitt svært populære. Finearts forretningsmodell er hovedsakelig basert tradisjonelt provisjon salg, og ikke som det hevdes, kjøp av kunst. Fineart samarbeider med store internasjonale kunstnere samt de fremste norske kunstnerne, deriblant Bjarne Melgaard, Pushwagner, Jens Johannessen, Odd Nerdrum, Tom Sandberg, Unni Askeland, Marianne Heske, Sverre Bjertnes, Frank Brunner, Morten Viskum og Kenneth Blom for å nevne noen. De fleste av disse enten representert på Nasjonalmuseet eller kjøpt inn av andre store museer/kunstsamlinger. Det er stor misunnelse mot dem som lykkes i bransjen og vi opplever stadig at det hevdes at det er en motsetning mellom det å være kommersielt interessant og det å være en betydelig kunstner. Vi ser ingen motsetninger mellom dette, tvert imot. Når Jan Christensen hevder at man kan gjøre tusengangeren på salg av bilder lurer jeg på hvilke verden han lever i. Bransjen fungerer ikke slik at man kan kjøpe kunstverk for 10 000 kvoner av en kunstner og selge disse for 10 millioner kroner, dessverre.»

Daglig leder i Fineart, Rolf Stavnem 

Daglig leder i Fineart, Rolf Stavnem

WK: Mine ting er ikke for alle. Men så er kunst noe helt annet. Moren min hadde kunstsjappe i Arendal. En dag kom en stinkende og rufsete kar inn. Hun trodde det var en uteligger. Han prøvde å selge henne et maleri for 30.000 kroner. Hun takket nei. Senere viste det seg at det var Odd Nerdrum. Dette er en mann som kanskje er tusen ganger bedre enn meg til å male, men det betyr ikke at jeg vill hatt det på veggen. 

« Jeg synes dette er litt morsomt, da jeg har laget en veldig fin bok, og på førstesiden har jeg lånt et sitat fra Picasso: "Good artists copy. Great artists steal." »
Werner Kling

JC: Siden du nevnte Odd Nerdrum, og Vebjørn Sand for den saks skyld, vil jeg poengtere at jeg synes de har ødelagt kunstdiskusjonen. Dessverre. De er ekstremt gode på å markedsføre. Gode til å manipulere media. Jeg mener de er dårlige malere til og med. Du, Kling, gjør bedre ting en dem. Det som derimot skurrer hos meg, er at din bruk av referanser er litt for opplagt og litt banalt. Det er veldig gjenkjennelig med resten av samtidens kunsttrykk. Fra Bjarne Melgaard til Kieth Haring og Warhol. Det er veldig lett å se alle referansene, og det synes jeg er litt synd.

«REIGN SUPREME»: Kjente personer brukes ofte i popart. Her er bildet «Supreme», priset til 100.000 kroner av Werner Kling aka Mr. Kling. Foto: Mr. Kling

WK: Jaså, du mener det? Hvor er Warhol her da? 

JC: Bare det å bruke jesusfiguren. Warhol tok superkjente superikoner og lagde store portretter. 

WK: Hør nå. Hvis du skal lage popart kan du ikke unngå å bruke kjente mennesker. 

JC: Og det er kanskje litt av svakheten ved popart.

« Si «fuck you» til Warhol. Det er da ting skjer. »
Jan Christensen

WK: Jeg synes dette er litt morsomt, da jeg har laget en veldig fin bok, og på førstesiden har jeg lånt et sitat fra Picasso: "Good artists copy. Great artists steal." Og det er jo litt det popart handler om. At du stjeler litt, låner litt og gjør det ditt eget. 

JC: Joda, men Picasso gjorde dette såpass avansert at referansene ikke er tydelige. Det krever nokså mye mer å dekode bildet. 

WK: Jeg synes ofte det er kult å dra paralleller til idretten. Du snakker om folk som kopierer. Følger en med på fotballen, ser man lag som kopierer andre lags stil. Og det er like mye meninger om dette som det finnes folk – slik vil det alltid være. 

JC: Når en fotballstrategi blir dominerende, og alle til slutt spiller med samme stil, så blir det ikke spennende fotball. Si «fuck you» til Warhol. Det er da ting skjer. Det var det samme Picasso gjorde – folk skulle ikke se ut som folk. Det endte opp som kubisme. Så kom det abstrakte og endret den trenden igjen. Disse reagerer i motsetninger på hverandre. Det gjør ikke dine arbeider enda. De passer veldig godt i denne flyten av street-art. 

SOLGTE RETT FRA VEGGEN: Flere bespisende hos Bølgen & Moi bestemte seg under middagen for å kjøpe et av hans verk. Foto: Nicolai Giil

WK: Nå prater du på inn- og utpust. Jeg har stor respekt for deg, men du er hard til å dømme. Jeg har meninger om noen av de vi snakker om, men jeg er ganske sikker på at de er flinkere til å male enn meg. Er det sånn at man i denne bransjen kan kritisere folk og komme unna med det? 

JC: I noen sammenhenger kritiserer jeg kunsten, og i andre strategien bak. Det er få som tørr å komme med påstander om sistnevnte. Jeg har vært i mange klinsjer i media ved å gå inn på tanker og strategier som mennesker har. Selv lager jeg greier bare fordi jeg synes det er kult. Det er sikkert derfor NRK brukte meg i «Folkeopplysningen». Fordi da kunne programlederen lage hva han ville, og det ville være innenfor mitt område. Det programmet var jo forøvrig en risikoøvelse av dimensjoner. Det kunne ødelegge de fleste kunstneres karrière å være med på det opplegget.

WK: Jeg mener at nesten det programmet var en kunst i seg selv. 

JC: Det var det jeg tenkte også. 

Premium
Design