+ mer
OVERGANGSFASE: Torill Slettvoll, kreativ sjef og eier i Slettvoll, har vært 40 år i familiebedriften. Nå overtar datteren Live Slettvoll Myklebust den kreative sjefsrollen. Foto: Roar Nord Jensen

Slettvoll: Fra manilla til luksusfavoritt

På 40 år har Torill Slettvoll tatt familiebedriften fra manilla til luksusfavoritt i Nordens prakthjem.  Når selskapet skal ut i verden, overlater hun styringen til neste generasjon.

Det er et lite stykke Norge, men de 1.200 kvadratkilometerne som utgjør Sykkylven og Stranda kommune har tatt et forbausende godt grep om den norske identiteten.

Dette er Stranda-skinkens og Ekornes arnested. Selfiegarantisten Geiranger ligger bare noen kilometer lenger inn i fjorden.

Men kanskje mest av alt er det en rund folkefavoritt vi spiste 20 millioner av i fjor som har formet regionens omdømme.

Sunnmørsk stolthet er en dårlig skjult hemmelighet.

I det ferjeporten går opp og bilen ruller inn på kaien i Sykkylven, møtes man umiddelbart av lokal oppfinnsomhet, paradert langs veien i værharde montre. Lokale møbelikoner på rekke og rad som er solgt i stort volum til hele verden.

– Det der er ikke oss, sier Bjørn-Helge Vik, administrerende direktør i Slettvoll.

Stranda er også hjem til Slettvoll, en hjørnesteinsbedrift som bygget seg opp på manillamøbler, men som i dag er et av få rendyrkede luksuskonsepter i norsk møbelbransje.

« Jeg vokste opp med verksted i kjelleren, besteforeldre på to rom, et lite kontor, en hybelboer og systue på 80 kvadratmeter i første etasje. »

Vik sier ikke mer, og setter fart på siste etappe av den timelange kjøreturen fra Ålesund til Stranda.

LAGES LOKALT: På Stranda på Sunnmøre ligger Slettvolls produksjonsanelgg. Her jobber i overkant av 80 ansatte med produksjon på bestilling. Foto: Martin Kristoffersen

Pittoreskt

Den svingete veien langs Sykkylvsfjorden åpenbarer nasjonalromantikk rundt hver eneste sving. Det er så pittoreskt at Tidemand og Gude ville vært i villrede. Samtidig får man et inntrykk av den lokale verdiskapningen. På hvert nes langs fjorden står en bedrift i pragmatisk betong.

Etter å ha lagt fjorden bak oss, klatrer folkevognen over Strandefjellet, forbi et av Sunnmørsalpenes populære skisenter, før nesen peker ned igjen mot Stranda sentrum.

Her, i hellingen ned fra fjellet mot fjorden, produseres Slettvolls møbler. Et konsept som de to seneste tiårene har vært en hit blant storbyenes villaeiere.

Det finnes fortsatt en nevneverdig norsk møbelproduksjon, men på designsiden har Norge alltid levd i skyggen av danskene. Norge er «kontorstollandet» og svært mange lever av bedriftsmarkedet, eller som underleverandører til andre produsenter.

Nærmest ingen selger rendyrket luksus.

Stående på utsiden, med bildet av Slettvolls butikk på travle Skøyen, er ikke følelsen til å komme unna: Hvordan har en møbelprodusent med utgangspunkt i en liten norsk nordvestlandsbygd omringet av majestetiske fjell og med Hurtigruten seilende midtfjords blitt en go-to merkevare blant Oslo, København og Stockholms mest formuende?

Tankene går tilbake til utstillingsmonterene ved fergekaien. Det handler om image. Om merkevaren Slettvoll. Og det blir raskt klart at svaret ligger hos Torill Slettvoll, som ønsker blidt velkommen.

Torill Slettvoll er andre generasjon Slettvoll i familiebedriften som ble startet opp i Stranda i 1951 av hennes far, Hans Slettvoll.

Etterkrigstiden var en periode der Norge trengte alt, Einar Gerhardsens første periode som statsminister var over og Slettvoll produserte alt fra barnevogner, rockeringer og møbler av bøyde manillarør.

Familiens utgangspunkt var ikke fullt så luksuriøst.

– Jeg vokste opp med verksted i kjelleren, besteforeldre på to rom, et lite kontor, en hybelboer og systue på 80 kvadratmeter i første etasje, sier hun.

Skillet mellom jobb og familieliv fantes ikke. Foreldrene med Torill og søsteren bodde i andre etasje, mens loftet fungerte som lager.

SISTE ORD: Torill Slettvoll inspiserer møblene før de pakkes og sendes ut til kundene. Foto: Roar Nord Jensen

Møbelpionérene

Hans Slettvoll var en del av generasjonen som startet gullalderen for norsk møbelproduksjon.

Han arbeidet på samme fabrikk som Jens Ekornes og var sammen med blant annet P.I. Langlo med på å bygge opp møbelklyngen på Stranda og Sykkylven.

På høyden var det 19 møbelprodusenter i området, og i tiårene etter krigen ble bedriftene stadig mer industrialisert

Etter å ha slått seg opp på manillamøbler utover 1950 og -60 tallet, flyttet Slettvoll i 1960 inn i nye lokaler på to ganger 160 kvadratmeter. Herfra vokste bedriften til å bli en større europeisk aktør på manilla, og det skulle fortsette slik helt frem til 1990-tallet.

SPEKTAKULÆR NATUR: Slettvolls fabrikk på Stranda, hvor Slettvoll fortsatt produserer møbler, ligger omringet av voldsomme fjell på den ene siden og fjorden på den andre. Foto: Roar Nord Jensen

Det serveres boller og kaffe mens Slettvoll viser frem produktkataloger fra slutten av 1980-tallet.

Møblene står i slående kontrast til den merkevaren Slettvoll fremstår som i dag, og mye rart er blitt gjort på veien, forteller hun.

– Møblene var mer fargerike og blomstrete, og det vi gjorde ble regnet for å være modig på den tiden.

Katalogene er som øyeblikksbilder fra en tid da nordmenn satt hjemme og tok det NRK hadde å tilby.

Møbelprodusentene og kjedene som solgte dem hadde i stor grad mulighet til å bestemme hvordan det norske sosialdemokratiet hadde det på hjemmebane.

I 1992 skulle treromsen på Bøler få et hint av eksotiske Afrika.

– Vi dro på møbelmesse der deler av standen så ut som en jungel. Det ble masse oppmerksomhet og vi solgte ingenting, men moro var det, sier Slettvoll lattermildt.

MANILLA I VILLA: Slettvoll Manillamøbler fra 1980-tallet. Mye har skjedd med møbelprodusentens uttrykk de seneste tiårene. Foto: Slettvoll

Utenfor vinduet er det blitt juli, og snøen har fortsatt ikke helt gitt slipp på fjelltoppene rundt Stranda.

Den spektakulære naturen som rammer inn den lille bygda følger de fire årstidene slik den gjorde da hennes far startet opp i 1951.

Men resten av verden har sett kolossal endring, og Torill Slettvoll skjønte at alt har sin tid. Skulle bedriften overleve, måtte det tas grep.

– Manilla hadde et begrenset marked og Slettvoll var dominerende i Skandinavia på disse møblene. Skulle vi vokse, lå det i stoppmøbler, og det var et stort skifte for oss, sier hun.

Internt i bedriften anses Hans Slettvoll som industrimannen og grunnleggeren, mens Torill Slettvoll er den kommersielle hjernen bak selskapets suksess og fortsatte eksistens.

«Nye» Slettvoll

Etter at hun kom inn i bedriften på 1980-tallet, ble strategien lagt om og Slettvoll ble mer markedsrettet. Prisene måtte opp for at lønnsommheten skulle tillate videre vekst.

Utover 1990-tallet fikk stoppmøblene en stadig viktigere rolle. Daværende adm. direktør, Lidvar Lillebø, ble en viktig medspiller, og Slettvolls uttrykk endres fundamentalt.

Bedriften sto ved et veiskille etter å ha brutt med møbelkjedene, marginene var under press og de store kundene dikterte mer eller mindre hva selskapet produserte.

– Det ble sagt at det var bedre med mye moro og en rask død, enn en sakte død i kjedsomhet, sier adm. direktør Bjørn-Helge Vik.

Et tiår tidligere hadde selskapet fusjonert med sofaprodusenten Hole og Lillebø, og med kontroll på produksjon og design, åpnet selskapet sin første butikk på Kolsås i 1999.

Året etter åpnet flaggskipbutikken dørene på Skøyen.

ENDRET RETNING: Etter mange år som produsent av manillamøbler, staket Torill Slettvoll ut en ny kurs for selskapet. De seneste ti årene har selskapet mer enn doblet omsetningen, og har i dag totalt 19 egeneide og franchisebutikker. Foto: Roar Nord Jensen

Familiens kommerse nese

Med bena plantet på Stranda, og øynene fiksert på møbeltrendene i New York, London og Paris, har Slettvoll nytt anerkjennelse i internasjonale interiørmagasiner. 

Ikke minst har Torill Slettvolls kreative retningsvalg kastet bra av seg økonomisk.

Selskapet omsatte i fjor for 293 millioner kroner, med et resultat etter skatt på 5,7 millioner. Slettvoll har totalt 19 egeneide eller franchisebutikker, og i løpet av de seneste ti årene er konsernets omsetning mer enn doblet.

Torill Slettvoll skjønte også verdien av «collabs». Et dagligdags fenomen i 2020, men langt mer uvanlig i norsk møbelbransje rundt tusenårsskiftet.

Spesielt samarbeidet med den norske interiørarkitekten Helene Hennie i 2004 ble en stor suksess, og halvannet tiår senerer er flere av modellene fortsatt i produksjon.

Mange av landets dyreste hjem Premium-redaksjonen har besøkt de seneste årene har Hennies touch og Slettvolls møbler.

Det er slett ikke et uvanlig samtaleemne blant oppussingshissige Frogner-beboere.

Lørdagsshopping og iskaffe i Karenslyst allé står unektelig i en interessant kontrast til Torill Slettvolls kontor med alpelandskap i bakgrunnen og Strandas skinkehøvlere surrende i nabobygget.

Apropos skinke. Dagen går mot lunsj og de ansatte ved Slettvolls fabrikk har trukket inn i kantinen for en etterlengtet matbit. Praten går i corona og sommerferieplaner. For mange blir det et etterlengtet pust i bakken etter å ha lagt bak seg en av de mest turbulente tidene i selskapets historie.

Ingen krise

Da coronaen blomstret og Norge stengte ned, ringte alarmbjellene på Stranda.

Ledergruppen regnet på worst-case scenarier med produksjonsstopp og 25 prosent fall i omsetningen.

I stedet skjedde det motsatte.

Likvide nordmenn brukte våren til det vi kan best – å pusse opp – og i løpet av coronaperioden hadde selskapet en omsetningsvekst på 30 prosent sammenlignet med fjoråret, ifølge Vik.

For Slettvoll og Stranda står det mye på spill. En konkurs her er mer enn nok et aksjeselskap hos bostyrer.

Slettvoll er fast bestemt på å produsere og satse lokalt med mer enn 80 ansatte på Sunnmøre.

Ironisk nok var selskapet blant de første norske møbelprodusentene til å sette produksjonen ut av Norge på slutten av 1970-tallet.

I det vi trer inn i produksjonshallen, runger Petra Marklunds «Händerna mot himmlen» over stereoanlegget.

TRAVELT: I produksjonshallen sys og tilpasses Slettvolls møbler til kundene. Arbeidsdagen brytes av med jevne mellomrom for litt trim. Foto: Roar Nord Jensen

Det er trimpause, og alle ansatte på produksjonslinjen skal opp og bevege kroppen.

Trimmen er blant tiltakene som skal bidra til å holde lokale strandarar lenger i jobb. I tillegg skal de ansatte kunne bekle flere roller. Slik unngår Slettvoll stopp i produksjonen ved sykdom, og skal samtidig gi de ansatte en mer variert hverdag.

Vik skryter av lav turnover og overhead-kostnader.

Men i vel så stor grad mener han selskapets suksess hviler på den lokale og internasjonale kompetanse selskapet har klart å tiltrekke seg.

Made in Norway

Slettvoll lager kun møbler på bestilling og har ikke produktlager. Samtidig investeres det kontinuerlig i digitalisering og effektivisering av produksjonen for å opprettholde sunne marginer.

– Vi har lyst til å være lønnsomme i det vi gjør. Det er ikke vits å lage tusen flere sofaer til null margin, sier han.

En minst like stor fjær i hatten er, ifølge Vik, at Slettvoll har en tilnærmet fullstendig norsk produksjon.

Fabrikksjef Morten Falch Aure viser frem et møbel og forklarer at snekkerverket er fra Møbeltre på Straumgjerde, stolbena er fra Ørsta, stoffet kommer fra Gudbrandsdalen Uldvarefabrik og Innvik i Stryn. Fiberen produseres i Ålesund og skummet er fra Ekornes.

Aure sier den eneste importvaren er dyner og puter, som produseres i Slovakia.

Men å operere i luksuskategorien har også sine utfordringer. Alt må gå på skinner, og forsinkelser kan ikke forekomme. Slettvolls kunder venter ikke, blir vi fortalt.

I tillegg opplever selskapet stadig oftere å bli kopiert av andre.

Slettvoll er heller ikke uten sine kritikere. Flere Finansavisen har snakket med har beskrevet selskapets møbler som «kjedelige» og «monotone».

« Vi har kunder som kommer inn for en stol, og forlater butikken med møbler til hele huset. »

Konfrontert med kritikken, rykker ikke Torill Slettvoll på nesen.

– Jeg har sagt en gang at Slettvoll ikke skal være for alle. For de som liker stilen vår skal vi være best, og så skal vi glemme de andre, sier hun og legger til:

– Det er helt greit at noen synes vi er kjedelige.

Slettvoll har naturligvis sine bestselgere, men ifølge Vik er selskapets styrke bredden.

Slettvoll lever ikke av ikoner, men av helheten.

Satser i Danmark

– Vi ser ikke på danske design-ikoner som konkurrenter. Det vi derimot tror fungerer er at du kan ha danske klassikere og Slettvoll i samme hus.

Tankegangen rundt det å selge helheten bidrar også til at mange av Slettvolls kunder har en tendens til å handle stort når de først er kommet innenfor døren.

– Vi har kunder som kommer inn for en stol, og forlater butikken med møbler til hele huset, sier han.

Selger du dyrt, blir det også lenger mellom kundene. Og for å nå ut til flere og sikre selskapets videre vekst, bestemte ledelsen seg i fjor for å gi gass og satse i Danmark.

I 2008 åpnet Slettvoll butikk i Stockholm og Gøteborg, i 2017 åpnet de i Malmø og i oktober 2019 åpnet deres første butikk i København.

Det faller tydelig sunnmøringene tungt for hjertet når det spises av en ellers sunn bunnlinje. Men troen på å lykkes er der definitivt.

– Åpningen i København var en stor satsing for oss, men så langt har det gått bra, hevder Vik.

FAMILIEBEDRIFT: Adm. direktør Bjørn-Helge Vik, Torill Slettvoll og Live Slettvoll har en familiær tilknytning, men har profesjonalisert ledelsen i selskapet. Foto: Roar Nord Jensen

Nest i rekken

For det er kanskje et marked for norsk luksus også utenfor Norges grenser. Men det er ikke en oppgave som faller på Torill Slettvoll.

Etter 40 år i familiebedriften går hun av som kreativ sjef i Slettvoll og overlater roret til sin datter, Live Slettvoll Myklebust. Det er hennes jobb å ta bedriften videre.

– Jeg vet det blir utfordringer og mye hardt arbeid, men jeg har en dyktig gjeng rundt meg, og gleder meg til å se Slettvoll om 10 og 20 år, sier hun.

Før avreise til flyplassen kjører vi en rask tur nedenom kaia i Stranda sentrum. Ute på fjorden passerer Hurtigruten på vei til Geiranger.

NY GENERASJON: Når Slettvoll satser ute i verden, overlater Torill Slettvoll den kreative sjefsjobben til sin datter, Live Slettvoll Myklebust. Foto: Roar Nord Jensen

Siden krigen har Stranda levd av møbler og mat, men en kraftig oppsving i utenlandsturismen har også åpnet for alternative inntektskilder.

Coronakrisen har imidlertid vist at den nye økonomien bærer med seg betydelig risiko.

Stranda trenger fortsatt Slettvoll. Og heldigvis for Slettvoll har rike skandinavere en nærmest umettelig appetitt etter å pusse opp.

Premium
Design