Plastklokken som reddet Sveits
Tacky. Batteridrevet. Svinbillig. Sjokkfarger. Sveitsisk urindustris frelser var alt sine forgjengere ikke var.
Da «kvartskrisen» slo innover de blikkstille sveitsiske sjøer på 70- og 80-tallet var den ellers så selvopptatte klokkeindustrien svært blyge... Nei – vent. Det var de så absolutt ikke. Ingen ting kunne slå det korskledde landets mekaniske håndfinisjerte underverker. Det trodde de ihvertfall så innbitt selv.
Unnfangelsen av et uekte barn
Swatch-klokken skulle egentlig aldri blitt til. Men sveitserne hadde ikke noe valg. Japanerne, med Citizen og Seiko i den asiatiske spydspissen, produserte på kort tid billige armbåndsur som fylte markedet og slo luften ut av den landblokkerte fredsnasjonens mikromekanikk.
INGEN ROLEX GITT: Mang et barn på verdens gode bykanter har måttet lide under Swatch-herredømmet. Med rimelige alternativer tilgjengelige for foreldrene kunne de ikke lenger forvente Rolex til konfirmasjonen. Foto: BERND KAMMERER
«Hvorfor kjøpe en dritdyr sveitser, når et billig kvartsur fra Casio også viser tiden?»
Noe måtte gjøres. Og det raskt. Alpeluen med fjær i bremmen ble sett på plass og tankene gikk.
Initiativet ble til slutt tatt av Sveits største urverksfabrikant: ETA. Målet var å vinne tilbake markedet for billige klokker. Resultatet var en plastkledd batteridrevet dingseboms som ikke lignet på noe de strikte sveitserne noen sinne hadde kommet opp med tidligere. Men analogt var uret fortsatt. De konservative sjefene fikk i det minste beholde det ønsket – mange av konkurrentene var digitalgale.
Mannen som ledet plastprosjektet hadde tidligere livnært seg ved å selge tannpasta. Likevel endte de opp med noe som selv den sveitsiske befolkningen skulle ville blåse i alpehornet for.
«OH SO COOL»: Swatch var steinrike sveitseres forsøk på å være kule og hippe. For å understreke det tok de kontakt med verdens hippeste mann rundt årtusenskiftet: Bill Gates. Noter pleats på buksene og solbriller inne. Cool. Foto: Getty Images
Med tynn plast rundt kroppen
I 1983 ble de første Swatchene vist for publikum. På et eller annet vis ble den en salgshit. Sveitserne hadde greid å senke produksjonskostnadene med hele 80 prosent. Det uten at små sveitserhender så mye som rørte delene – prosessen var helautomatisert.
Og Swatch ble billig. Swatch ble et slags moteikon. Selskapet åpnet dørene for kunstnere og kjendiser til å gjøre sine egne spesialutgaver – nokså liberalt i sin sveitsiske urtid.
Som om ikke den seieren var nok reddet ikke bare Swatch på et vis sveitsisk urindustri. Det skulle ende opp som verdens største klokkekonglomerat. Libaneseren Nicolas Hayek kjøpte plasten et par år senere, og tok det med seg i sitt eget lille mikromekaniske korstog, hvor han slang pengene på bordet og skuffet en hel rekke gamle ærverdige merkenavn under sin egen paraply. Paraplyen fikk navnet «Swatch». I dag gir det ly for alt fra Breguet til Omega – og Swatch sine plastklokker da naturligvis.
Denne artikkelen var først publisert i Finansavisen Premium i november 2019.
