VANNTETT: Dykkersporten ble svært populær i etterkrigstiden. Det satte nye krav til armbåndsur. Foto: Getty Images

Rolex var ikke først med dykkerklokken – eller?

Det er ikke så alt for lenge siden du ikke kunne vaske hendene med klokken på armen. Her er hvorfor.

Hvem som faktisk stod bak den aller første vanntette klokken er litt uklart. Det vi derimot vet er at Rolex var nokså tidlig ute. I 1926 patenterte selskapets grunnlegger, Hans Wilsdorf, en urkasse med vannresistens.

Oppskriften var overraskende enkel. Den midtre delen av kassen var ankerpunktet. Baklokket var skrudd inn med tette gjenger. I front ble glasset presset ned av bezelen, som også skruddes inn. Begge var tettet med gummipakning. Det samme gjaldt kronen. 

I dag virker det kanskje nokså åpenbart, men i 1926 var dette heftig teknologi. Dog er ikke historien så enkel. Å lage både støtsikre (hvilket er verdt en egen historie i seg selv) og vanntette tidsmålere var ikke nytt mot slutten av 20-tallet. Noen år tidligere hadde nemlig et annet sveitsisk foretak, Perregaux og Perret, patentert skrukronen. Wilsdorf og Rolex kjøpte like så godt opp hele konkurrenten, og inkorporerte patentet i sitt eget design.

PATENT: Et utsnitt av Oyster-kassen. Foto: Rolex

Bakgrunnshistorien

Blant de første urene som hadde den vanntette teknologien var en puteformet modell, med ståltråd-aktige horn. For de som er relativt bevandret i klokkeverden vil en kanskje dra kjensel på denne karakteristikken, som senere ble benyttet på dykkerklokkene Rolex konstruerte for italienske Panerai før, under og etter andre verdenskrig. Panerai leverte urene til den italienske (og senere under krigen den tyske) marinen. Der benyttet froskemenn seg av urets vanntetthet. I dag er kasseformen kjent fra Radiomir-serien i produsentens moderne reinkarnasjon eid av Richemont-gruppen. 

TIDLIG UTE: Panerai hadde allerede på 30-tallet er dykkerklokke som de da leverte til den italienske marinen. Rolex lagde urkassen og urverket, mens Panerai utviklet den selvlysende tallskiven. Foto: Phillips

Men krigen var ikke Rolex-patentets første vanntest. Hans Wilsdorf var ikke bare en smart businessmann, han hadde også teft for markedsføring. Da Mercedes Gleitze i 1927 ble den første britiske kvinnen til å svømme over Den engelske kanal hadde hun angivelig på seg en vanntett Rolex-klokke. I det minste gjaldt det på hennes andre forsøk, hvor hun dog ikke lykkes i å krysse hele kanalen på grunn av kaldt vær. Gleitze ble uansett en prominent Rolex-ambassadør. 

Hvorfor var det så vanskelig å lage en vanntett klokke?

Jo dypere et menneske skal ned i havet, jo større er trykket. Det samme trykket utsettes også armbåndsuret for. Var ikke konstruksjonen solid nok, ville vann lekke inn og ødelegge urverket. I takt med utviklingen av teknologien rundt dykking ble også ur mer og mer vannresistente. En av de største utfordringene var blant annet risikoen for at krystallen (laget i plast) poppet ut av fronten under ekstremt trykk. Den dag i dag tar vi for gitt at klokken skal tåle det meste, men det var ingen selvfølgelighet på 50-tallet. 

Omega var også svært tidlig ute. I 1932 lanserte det sveitsiske selskapet modellen «Marine». Dette var et lite, firkantet ur, som vi i dag ville kalt en dressklokke. Men på sin tid var den nokså high-tech. De sendte den ned til 73 meters dyp i Gèneve-sjøen, og den holdt tett. Men ei hadde den en roterende bezel slik vi forventer den dag i dag. 

ROLEX: En tidlig Submariner. Noter den karakteristiske dykkerbezelen, som blant annet gjør det mulig å time tiden under vann. Foto: Phillips

Fra tørrdrakt til dress

Oyster-kassen, som den vanntette Rolex-kreasjonen ble kalt, skulle ikke bare vise seg å være praktisk for soldater og svømmere. I 1945 gjorde den sitt inntog i dressklokkekategorien, da gjennom Datejust-modellen. 

Men historien stopper ikke der. På denne tiden har vi så vidt kommet igang. Slaget om hvem som virkelig skulle lage den første, skikkelige, moderne dykkerklokken for det kommersielle markedet var fortsatt i sin spede begynnelse. Da Rolex konstruerte de vanntette urene på bestilling fra Panerai, som så blant annet modifiserte dem med selvlysende urskiver for bruk under vann, var det hele et relativt hemmelig prosjekt. Folk flest fikk ikke vite om Panerais dykkerklokker før på 80- og 90-tallet.

Det var på 50-tallet at kampen satt skikkelig i gang.

MULIGENS FØRST UT: Blancpain Fifthy Fathoms var blant de aller første dykkerklokkene. Foto: Phillips

Slaget stod som vanlig i Sveits 

Som sport ble dykking mer og mer populært blant menigmann i etterkrigstiden. Også i industri, forsvar og forskning. Det økte behovet for en skikkelig dykkerklokke. Året 1954 markerer virkelig pangstarten for den moderne utgaven av denne klokkekategorien. Da introduserte Rolex Submariner. Og Blancpain introduserte Fifthy Fathoms. 

Den moderne dykkerklokken

For å være en ekte dykkerklokke i dag må uret oppfylle ISO-standarden 6425. Den definerer testen uret blir utsatt for, samt hvilke egenskaper klokken må ha for fylle krav til dykking med pusteaparat på dybder over 100 meter. Utover vanntettheten må den være utstyrt med en form for tidsmåling, hvilket tradisjonelt er gjort med en dykkerbezel som hjelper brukeren å eksempelvis kalkulere tid på dypet og dekompresjonsstopp. 

Begge urene hadde opphav i militært bruk. Submariner kom i kjølvannet av forskning i den amerikanske marinen, som sendte ned spesialbygde ubåter (såkalte batyskafer) på sinnsyke dyp. Blancpains modell kom på sin side som et resultat av den franske marinens ønske om en dykkerklokke tilpasset deres behov. 

Begge påstod at de hadde en vannresistens ned til 100 meters dyp. Og i samme år kom de for salg til publikum. Hvem som faktisk var først har de enda ikke blitt enige om. Og de lærde strides fortsatt noe. Uansett er dette de to urene som markerer starten på konvensjonelle dykkerur som hvem som helst kunne poppe inn i butikken for å kjøpe. 

Fra 100 til 1000

I løpet av få år fikk Rolex og Blancpain raskt sterk konkurranse fra en flodbølge av andre urprodusenter – i alle prisklasser. Det kan nevnes i fleng: Zodiac Sea Wolf, Omega Seamaster og Breitling Superocean. For ikke å nevne mer obskure merker i dagens marked: Favre-Leuba, Jenny, Doxa, Nivada og Aquastar – med flere. 

Vannresistensen krøp sakte, men sikkert, opp mot flere hundre meter. Rundt midten av 60-tallet begynte behovet for nytt utstyr å melde seg. Noe av grunnen var dyphavsforskning, og ikke minst den gryende offshore-oljeindustrien. Konkurransen skiftet fokus, fra å være først til å kunne gå dypest. Metningsdykking var på fremmarsj og det stilte også nye krav. Doxa, Rolex og Omega var alle på ballen. 

Metningsdykking

Metningsdykking er dykk som varer så lenge at den maksimale mengde pustegass har løst seg i kroppen.

Store norske leksikon

Å dykke dypt

Metningsdykking er  en teknikk hvis mål er å dykke dypere og lengere. I stedet for å puste inn trykkluft (som dykkeren fraktet i tanker på ryggen), introduserte den amerikanske marinen en ny luftblanding bestående av både helium og oksygen. Før arbeidet i vannet blir dykkeren trykksatt i et kammer (enten på overflaten eller i et undervannshabitat), da for å matches med trykket som finnes på det aktuelle dypet der han eller hun skal arbeide. Prosedyren er til for å minimere faren for dykkersyke. 

Teknikken ble blant annet tatt i bruk på norsk sokkel i løpet av 70-tallet. 

MED HELIUMSVENTIL: Rolex Sea-Dweller tålte metningsdykking. Ventilen kan skimtes på venstre side av urkassen. Foto: Phillips

For klokkens del kom utfordringen når dykkeren skulle gjennomføre dekompresjon. Sistnevnte  må gjennomføres for å la menneskekroppen igjen normaliseres for trykket på overflaten når arbeidet er ferdig. Tendensen da var at heliumsgass som hadde funnet veien inn i urkassen (gjennom pakninger og deler) ikke slapp igjen ut fort nok, hvilket betydde at glasset i front kunne sprette ut av uret på grunn av trykket. 

Å finne en løsning på dette ble et nytt kappløp for urprodusentene. Blant de første til å gjøre dette var Doxa og Rolex. 

Japans inntog

JAPANS INNTOG: Seiko 6159-7001 var den japanske urprodusentens andre generasjon dykkerklokke. Her avbildet en modell fra omtrent 1969. Foto: Phillips

På samme tid, mens sveitserne kjempet iherdige klokkeslag, var den japanske urindustrien sentrum for økende oppmerksomhet. Frem til 1965 hadde de for det meste latt sine konkurrenter i Europa og USA gjøre opp seg imellom. Det skulle nå drastisk endre seg. I 1965 introduserte giganten Seiko sin egen utfordrer: 62MAS. På sett og vis markeres starten på ny era. 

Fra da av skulle japanerne virkelig hevde seg i urindustrien. Nye dykkermodeller kom på løpende bånd, med nye funksjoner og bedre vannresistens. To år senere var de klare med en dobling: Seikoen kunne nå 300 meter uten å gå lekk.

For å sette ting litt i perspektiv: På denne tiden var rekorden for dypeste dykk på 305 meter, satt av Hannes Keller et sted langs California-kysten. Da snakker vi om å virkelig bryte med datidens teknologiske begrensninger. 

Noen år senere, i 1975, var Seiko vanntett ned til 600 meter (med en gigantisk dykkerklokke ved navn 6159-022) og hadde da forbigått problemene Sveitserne måtte løse med heliumsventilen. I stedet for en ventil som slapp ut heliumen som smøg seg inn i uret, hadde de gjort sin dykkerklokke så tett at den ikke slapp noe som helst inn i utgangspunktet. 

Samtidig holdt de fortsatt på i dypet, mellom fjellene i Sveits.

DYPT: Dykkere utenfor et undervannshabitat. Foto: NURP / US Navy

Undervannshabitatene

Gjennom hele 60-tallet var det flere forskningsprosjekter og kommersielle dykkerselskaper som utfordret menneskekroppens (og teknologiens) grenser. Et slikt selskap var franske COMEX (som også var aktive i norske oljeprosjekter). Undervannslegenden Jacques-Yves Cousteau også. Det var blant annet disse, samt den amerikanske marinen, som senere skulle melde behovet for dykkerklokker som passet til metningsdykking. Den neste generasjonen dykkerklokker var født. 

Resultatet var blant annet Rolex Sea-Dweller, en modell spesielt designet for nettopp metningsdykking. For å få bukt med det eventuelle heliumet i urkassen ble uret utstyrt med en ventil som slapp ut gassen. Sea-Dweller var videre trykktestet til 610 meters dyp. Doxa hadde også integrert denne tekniske løsningen i en av sine modeller. På Omegas side var svaret Seamaster Professional 600 «Ploprof», som kom på markedet i 1971. Alle var testet av forskningsgrupper. 

DYPDYKKET: Seamaster Professional 600 var tidlig på dypet. Den italienske Fiat-eieren Giovanni Agnelli var storfan av denne modellen. Foto: Phillips

Etter denne perioden, seilende inn mot årtusenskiftet, stagnerte konkurransen noe. Kunder flest forstod ikke lenger at det skal være noen gigantisk prestisje i overgå flere tusen meter med 500 meter dypere. Dykkerklokkens rolle endret seg. Introduksjonen av digitale ur tok over for de store mekaniske merkenavnene. På denne tiden hadde den franske marinen, som en gang på 50-tallet hadde ført til utvikling av Blancpains Fifthy Fathoms, utstyrt seg selv med Casio G-Shock. 

Relevans i dag

De færreste som går rundt med en dykkerklokke den dag i dag bruker den til faktisk dykking. Ikke at det er så rart, når moderne dykkercomputere har gjort fordums prakt nokså utdatert. 

Likevel er utvilsomt blant de aller mest populære klokkene å kjøpe i dag. Er det fordi mange håper å dykke til 300 meters dyp? Absolutt ikke. Men vissheten om at du en dag kan kan gjøre det, med ditt kjære armbåndsur stroppet rundt lanken, er grunn nok for mange. Nå handler Rolex Submariner i realiteten mer om luksus enn strabasiøse dykk. Det samme gjelder Omega. Det samme gjelder Blancpain. Slik har det vært for de fleste armbåndsur. Reisen fra verktøy til statussymbol er ikke alt for lang. 

I tillegg er det svært praktisk å vite at selv ikke den værste barneoppgulp, dusjen eller en ekte bergensk regnskyll uten å gå dukken. For ikke snakke om at dykkerbezelen er nyttig når du skal time steking av din fredagspizza. Sånn sett er det ikke rart at kjelenavnet «desk diver» har dukket opp. 

Les også