+ mer
I FULL DRESSUR: Longines 1832 Moon Phase er en dressklokke i det tilgjengelige prissegmentet.  Foto: Produsenten

Dressklokken er død – leve dressklokken!

Klassiske dressklokker fortjener noe mer enn å stå i sportsklokkenes skygge.

I en verden med årelange ventelister på moderne sportsklokker i stål, har de klassiske dressklokkene blitt gradvis redusert til en nisje. Mens kjøp av en butikkny Rolex Submariner eller Patek Philippe Nautilus i stål i beste fall er en tålmodighetsøvelse, kan en Cellini eller Calatrava fra samme merker skaffes over disk på dagen. Ser man bort fra uønskede konfirmasjonsgaver og kjipe «gullklokker» for lang og tro tjeneste, er nordmenns interesse for fjonge dressklokker heller laber.

En betydelig del av ansvaret hviler på produsentene. I en årrekke har dressklokkene blitt markedsført som tikkende tilbehør til dressen, blazeren eller stilsikker «business casual». En dårlig match med bekledningsmessig nedsnobbing i arbeidslivet, hjemmekontorer og aktuell gatemote – og trolig spesielt for oss med allværsjakker og ryggsekker her i nord.

VINTAGE: Dressklokke i gull fra det sveitsiske prestisjemanufakturet Vacheron Constantin. Foto: Produsenten

Likevel kan det være mye klokkeglede i ha en klassisk dressklokke i samlingen. Innenfor samme prisklasse og samme merke, er det ikke uvanlig at dressklokkene trekker det lengste strået når det kommer til finisj og kvalitet – momenter klokkeinteresserte ofte lar seg begeistre av. 

Når stål blir dyrer enn gull

Går vi til bruktmarkedet blir fenomenet enda tydeligere, hvor de mest ettertraktede og masseproduserte sportsklokkene i stål, fort kan ha samme prislapp som håndfinisjerte dressklokker i edelt metall.

James Bond kommer ofte opp i diskusjoner som omhandler klokker og bekledning. For kanskje var det nettopp Agent 007 som for alvor legitimerte bruken av sportsklokker til dressen – først med Rolex Submariner og skreddersøm fra Anthony Sinclair, og i nyere tid Omega Seamaster og Brioni. 

La oss heller ikke glemme den profilerte Fiat-sjefen Gianni Agnelli, som ofte kunne observeres med massiv Omega Ploprof festet over skjortemansjetten.

Fenomenet «barsk klokke, pen i tøyet» har vi ingenting i mot. Samtidig er det ingen grunn til at den lekne miksingen ikke kan fungere den andre veien også. Byttes den tradisjonelle alligatorremmen ut med mindre eksotisk vare, kan klokkens karakter fort trekkes bort fra hvite skjorter og mansjettknapper. 

POLOURET: Jaeger-LeCoultres Reverso ble første gang lansert i 1931 som en klokke for polospillere. Nå er den for det meste et dressur. Foto: Produsenten

Tekstilremmer, gummiremmer, mesh-lenker eller kanskje noen tøffere lærremmer gir nærmest uendelige valgmuligheter, og klokken for blådressen kan fort bli klokken for de blå jeansene.

Et definisjonsspørsmål

Men hva kjennetegner egentlig en «skikkelig» dressklokke? Vanligvis er det snakk om et elegant armbåndsur med klassisk uttrykk. Kassen skal være slank, og diameteren er typisk fra 34 til 40 mm. 

Tradisjonelt har kassene vært runde eller rektangulære, og utført i gull eller platina. I dag er likevel stål et godkjent alternativ. Alligatorrem er det åpenbare valget, men kan om ønskelig velges bort for et mer avslappet uttrykk. Urverket skal naturligvis være mekanisk, og puristene sverger til manuelt opptrekk og enkel tidsvisning uten datovisning. For de mer liberale er både automatisk opptrekk og små eller større komplikasjoner innenfor det akseptable.

FRA GLASHÜTTE: Nomos Ludwig Neomatik Date. Foto: Produsenten

Estetikken stammer fra en tid da urproduksjon fortsatt var betydelig håndverk fremfor moderne industriell produksjon. Selv om mer funksjonsorienterte klokker av stål gjorde sitt inntog i perioden rundt de store verdenskrigene, var få av de ypperste produsentene involvert i den slags vulgariteter før litt ut på 1970-tallet. 

Før den tid var hverken robuste stålkasser, lenker eller vannresistens aktuelle temaer hos ærverdige navn som Audemars Piguet, Patek Philippe og Vacheron Constantin.

Til tross for sportsklokkenes dominans er dressklokker fortsatt å finne i de fleste merkers kataloger. Foruten de tidligere nevnte «tre store» er prestisjetunge navn som A. Lange & Söhne, Breguet, Cartier og Jaeger-LeCoultre spesielt verdt å merke seg. I de mer tilgjengelige prisklassene viser merker som Baume & Mercier, Longines, Nomos og Seiko muskler.

Likevel er det kanskje i eldre og nyere vintage de virkelige godsakene finnes. Mens flere gamle dykkerklokker og sportskronografer har gjennomgått en vanvittig prisøkning de seneste årene, finnes det fortsatt mange flotte dressklokker i de mer tilgjengelige prisklassene. 

Drister man seg til å gå litt i dybden, kan man fort bli belønnet med fascinerende mekanikk og spennende historier få moderne sportsklokker kan matche.

FRA GENÈVE: Patek Philippe Calatrava, ref. 5196G. Foto: Produsenten

Premium
Klokker