98 prosent av kunstkjøpene er Sune Nordgrens ansvar. De siste 2 er Petter Stordalens, og handler om å betale regningen. Foto: Eivind Yggeseth

Petter Stordalen: Slik begynte kunstsamlingen

Et neonskilt til tre-fire millioner ble ødelagt av ølsøl på nachspiel. En gallerist i Oslo lurte hotellkongen til å gjøre sitt livs dårligste salg. Men Petter Stordalen fortsetter å bygge en enorm kunstsamling.

Saken sto første gang på trykk i mars 2019 i Finansavisen Premium

– Dette bildet er mest meg! Petter Stordalen gliser. Bak ham henger en bunke makulerte eurosedler, klistret opp på et lerret. De ødelagte pengene har fått ny verdi, fordi de er blitt kunst.

Kunst har Stordalen en sterk interesse for, men ikke så mye peiling på. Han snakker ikke med kunstnere, holder seg ikke spesielt oppdatert. Likevel har han handlet for rundt 400 millioner kroner.

– Alle som snakker om kunsten sin i Finansavisen er så opptatt av at de har gjort gode kjøp og tjent masse penger. Arne Fredly har tjent penger på alle bilene sine. Vel, jeg har tapt på alle mine, sier Stordalen.

Han gliser fortsatt.

Hentet fra Sverige

Kompetansen har han hentet utenfra: Svenske Sune Nordgren, tidligere direktør for Nasjonalmuseet, er en av Norges dyreste hotellansatte. Jobben hans er å kjøpe kunst. Det ligner en blankofullmakt.

Petter Stordalen har flere kunstverk ved hovedkontoret til Choice i Oslo. Dette er Kunstverk: Z i aluminium av Franz West (1 / 5)

Noen investeringer er risikable. Andre ganger handles det kunst som antakelig ikke vil stige i verdi. Kanskje får Stordalen en dag igjen pengene sine, dersom han skulle finne på å selge. Men det har han ingen planer om.

– Kan vi gå konkurs, spør Nordgren.

– Nei, det er ikke mulig. Du må ha gjeld for å gå konkurs. Men jeg kan slutte å gi deg penger, så kan du gå konkurs, sier Stordalen.

– Jeg kan gå konkurs, ja, sukker Nordgren.

Den tidligere museumsdirektøren skal ikke bare handle, men forklare Stordalen hvorfor noen kunstverk er bra og andre dårlige.

I lobbyen til Nordic Choice-hotellet At Six i Stockholm, har duoen plassert et gigantisk marmorhode av den spanske skulptøren Jaume Plensa. Hodet veier 3,2 tonn og står midt i trappen.

– Her er vi i en situasjon hvor det er 98-2, sier Stordalen.

– 98 prosent av kunstkjøpene ligger hos Sune. To prosent hos meg. Du lurer på hva de to prosentene er? Det er å betale regningen, fortsetter han.

Erik Parker - kein besoffen, kein malerei Foto: Eivind Yggeseth

Før svensken kom inn i bildet, sto det om mulig enda dårligere til med Stordalens kunstkunnskaper.

Jordbærselgeren Petter Stordalen var ikke opptatt av kunst i det hele tatt. Han måtte bli ordentlig rik først. Og når han fikk penger, gjorde han noen dårlige valg.

Kjøpet av den norske maleren Christian Skredsvigs «Landskap fra Djupsjøen» var «den første ordentlige katastrofen», sier Stordalen.

– Jeg synes jo det bildet ga meg… Jeg synes liksom det var…

Han leter etter en forklaring på hvorfor han kjøpte det.

– Det var bilde av et tjern. Det hadde en fin ramme. Jeg ville at gjestene mine skulle se at «her er det fin kunst», sier han.

Og nå?

– Jeg synes det bildet er så dårlig at jeg blir uvel.

Fiasko eller flaks

Noen ganger er manglende peiling blitt utlignet av flaks. En kjent norsk gallerist hjalp Stordalen med å kjøpe et stort maleri av Martin Kippenberger.

I dag blir tyskeren ansett å være blant de mest talentfulle samtidskunstnerne i sin generasjon. Han var imidlertid ikke spesielt stor i starten. Stordalen fikk kjøpe et maleri til 3-400.000 kroner.

Stordalen liker å skape inntrykk rundt både seg selv og hotellene sine. Her med kunstverket Mar Whispering av Jaime Plensa Foto: Eivind Yggeseth

Flaksen holdt dit, men ikke lenger: Galleristen spurte om å få kjøpe bildet tilbake.

– Jeg ville jo egentlig ikke selge, jeg synes bildet var jævlig kult. Men så skulle jeg få tilbake 50 prosent mer enn det jeg hadde betalt. Og da tenkte jeg: Jaja, dette ble jo en bra investering, sier Stordalen.

Like etter salget møtte han Hans Rasmus Astrup, eier av Astrup Fearnley-samlingen, som er en av de viktigste private samlingene av samtidskunst i Norge. «Petter, du må aldri selge Kippenberger’n din!», sa Astrup.

– Men det hadde jeg jo gjort i forrige uke! «Nei, nei», sa Astrup da: «Det har vært en stor, massiv greie rundt Kippenberger nå, prisene hans har gått tigangen!»

Men alt dette var før Sune Nordgren. Vel er kunstkjenneren en dyr ansatt, men det er enda dyrere å ikke ha ham, mener Stordalen.

Dette kunstverket er ikke kona Gunnhilds favoritt, hevdes det. Foto: Eivind Yggeseth

Nordgren tilbyr sine råd eksklusivt til Stordalen. Han vil ikke regnes som en del av en global armé av rådgivere som hjelper milliardærer med kunstkjøp, fordi hans relasjon til Stordalen «bygger på noe helt annet enn å investere og spekulere».

– Mange rådgiverne går på de rike og sier «dette må du kjøpe nå, dette er den nye Picasso, dette kommer til å bli kjempestort». Og dessverre finnes det veldig mange mennesker som har mye penger og lite vett. De kjøper det som ligger i trenden. Men om 30 år finnes det ikke lenger, sier Nordgren.

Ser ikke for mye på prislappen

Her har duoen Nordgren og Stordalen utsmykket At Six i Stockholm. Foto: Eivind Yggeseth

Han har et lengre perspektiv, sier han: Nordgren kjøper ikke hva som helst, bare det som «kommer til å holde». Prislappen er ikke det avgjørende, noe som i dette tilfellet betyr at også billig kunst kan kjøpes.

Samarbeidet mellom Nordgren og Stordalen har ført til en massiv satsning på kunst ved Nordic Choice-hotellene.

Det er dette som er Stordalens kunstambisjon: Han mener kunsten «tilfører hotellene stor verdi» og at dette er bra for både ansatte og gjester.

Der ute i lobbyer, frokostsaler og hotellkorridorer finnes i dag rundt 700 verker: En Julian Opie-animasjon ved The Thief i Oslo, for eksempel. Et pastellfarget Alex Katz-maleri bak resepsjonen på Brattøra i Trondheim. En naken jernfigur, skulpturert av Antony Gormley, utenfor The Edge i Tromsø.

Og foran Jaume Plensas umenneskelig store marmorhode i Stockholm, tar Stordalen selfies med gjestene. Til disse hotellene hentes ikke kunstverkene for å bli en del av interiøret.

De skal ikke ha samme farge som sofaputene, men fungere som «selvstendige opplevelser» i «symbiose med hotellets idé», forklarer Nordgren.

– Før Sune kom inn kjøpte vi kunst på samme måte som alle andre hotellkjeder kjøper kunst. Interiørarkitektene kunne si at «her er det så lyst, så derfor trenger vi noe med farge». Men nå begynner vi i helt motsatt ende, sier Stordalen.

Petter Stordalen gjorde mange bomkjøp før Sune Nordgren kom inn i bildet Foto: Eivind Yggeseth

I en tid hvor han, ifølge avisen Børsen har tapt nær 200 millioner kroner på investeringer i sine danske luksushoteller de siste fire årene (Stordalen-teamet bestrider dette og mener investeringene må forstås i et mer langsiktig perspektiv), håper han at kunsten gir ham avkastning i oppmerksomhet.

Hotellene skal være fullendte konsepter, der gjestene gjerne må bli overrasket. Det er vanskelig å glemme et marmorhode som rager 2,5 meter.

Til det nye boutique-hotellet Amerikalinjen, som åpnet på Jernbanetorget i Oslo i mars, har Nordgren hentet en ikonisk kampanjeplakat for Barack Obama, signert gatekunstneren Shepard Fairey. Et politisk statement?

Stordalen har funnet både en forretningspartner og læremester i kurator Sune Nordgren. Foto: Eivind Yggeseth

– Et historisk viktig bilde. Om 100 år kommer man til å knytte dette til øyeblikket da USA fikk sin første svarte president, sier Nordgren.

– Og jeg var jo i Washington under inaugu­ration, da Obama ble innsatt som president, sier Stordalen, som håper kunsten ved Amerikalinjen vil få gjestene til å reflektere.

For eksempel over at 25 prosent av Norges befolkning en gang for lenge siden tok sjøveien over Atlanteren, men at vi nå lever i en verden «med ekstremt mye polarisering».

– Vi må jo kjøpe det!

Kunstneren Shepard Fairey har også laget et portrett av rockeartisten Patti Smith, som poserer i t-skjorte med påskriften «Eat the rich».

– Jeg vet ikke helt om Petter vil ha dette, sier Nordgren og peker mot bildet han har funnet fram på datamaskinen.

Patti Smith holder en gaffel, som om hun er klar til å begynne måltidet.

– Hehe, humrer en av landets rikeste menn.

– Vi kan kanskje henge det på kontoret ditt, sier Nordgren.

– Men du, sier Stordalen:

– Vi må jo kjøpe det? Det er jo fantastisk!

– Vi har kjøpt det, sier Nordgren.

Sint gjest

Apropos mat: Forholdet mellom Stordalen og Nordgren begynte da museumsdirektøren spiste middag på Oslo-restauranten Eik, som Stordalen eier sammen med gourmetkokken Ole Jonny Eikefjord.

Konferanselokalene hos At Six er frisket opp med Olafur Eliassons fargespektrum Foto: Eivind Yggeseth

Nordgren var rett og slett misfornøyd, men det var ikke maten det var noe galt med: Kunsten i lokalet gjorde at han mistet appetitten.

– Åh, er det Sune Nordgren? utbrøt Stordalen da Ole Jonny Eikefjord ringte for å fortelle om den misfornøyde gjesten.

Like etterpå ga han Nordgren ansvaret for å rydde opp. Ut forsvant malerier av nakne damer i sørlandsidyll, inn kom… Vel, noen «sånn derre fargegreier», sier Stordalen.

Hotellkongens kontakt med kunstverdenen går utelukkende gjennom Nordgren. Den 70 år gamle svensken har åpnet døren inn til sitt eget, brede nettverk. Han har vært sjef for Malmö Konsthall, bygget opp Baltic Centre for Contemporary Art i britiske Gateshead ved Newcastle.

Som sjef for Nasjonalmuseet i årene mellom 2003 og 2006, ble han mildt sagt omdiskutert, anklaget for lite peiling på norsk kunsthistorie og kritisert for å ha store samarbeidsproblemer. At han stokket om på den historiske samlingen og blandet Munch-bilder med annen kunst, gav ham tilnavnet «tsunamien».

Det tilhører fortiden.

Dannelsesreise

Petter Stordalen har bygget kunstsamlingen stein for stein. Foto: Eivind Yggeseth

Samarbeidet med Stordalen virker å gå temmelig knirkefritt. Dersom skalaen for uenighet går til ti, har de «bare nådd nivå to», mener Stordalen. De mange kunstkjøpene er forskjellige, men har ett fellestrekk: Kort behandlingstid.

Av og til kommer Nordgren med idéer, mens Stordalen har tanker om hva hotellene skal være. Duoen møtes, diskuterer litt, kjøper eller lar være.

Nordgren har også tatt med seg den 14 år yngre Stordalen på dannelsesreiser. I New York besøkte de den permanente Walter De Maria-installasjonen «The Earth Room» i bydelen Soho. Kunstverket er et rom fylt av jord fra 1977.

– Altså, hvis du kommer til et rom med jord, så har du vanskelig for å skjønne noe som helst. «Hva skal dette bety», liksom? Men når du kommer dit med Sune, da skjønner du at dette er viktig! sier Stordalen.

På hjemmebesøk

– Vi var hjemme hos Spencher Finch også, i kunstneratelieret hans i Brooklyn, sier Nordgren.

– Og det var veldig interessant! Han hadde brukt sikkert to år på å lage en rekke av tjukke stearinlys, han hadde støpt dem selv i egne former, hvert lys med en unik fargekode. Og så hadde han tent på alle, og de lysene ble jo borte, ikke sant. Men det ble jo også et kunstverk, sier Stordalen.

– Lysene hadde brent ned?

– Ja, det var bare stearin der! Og da er jo det kunst, det også. Og hvis du var interessert i å kjøpe dette kunstverket, hva fikk du kjøpe? Jo, formene han hadde støpt lysene i. Og fargekoden, på en liten lapp.

– Men hvordan skjønte du at dette var viktig?

– Han trodde på meg, bryter Nordgren inn.

– Jeg er jo veldig sånn. Jeg tror på autoriteter, sier Stordalen.

– Og han blir lett begeistret også, sier Nordgren.

– Ja, haha! sier Stordalen.

Det mye omtalte marmorhodet står på At Six i Stockholm. Foto: Eivind Yggeseth

Men går det likevel an å sette ord på hva slags kunst Petter Stordalen faktisk liker? Jo, mener Nordgren, hotellkongens smak kan oppsummeres slik:

– Han tenker veldig mye på gjestene sine. Han vil at gjestene skal få en opplevelse. Noe litt utenom det vanlige. Når du går på en kunstutstilling, så kommer du forberedt. Du vet omtrent hva du skal se. Men når du kommer inn på et hotell, der du skal bo et par netter, forventer du ikke å se kunst i hele tatt. Jeg tror Petter liker den overraskelsen. Gjestene skal få noe å snakke om. Og når de senere skal ut og reise igjen, vil de si: «Husker du hotellet med det store marmorhodet? Det tar vi igjen!»

– Poenget for meg er ikke at gjestene skal kjenne igjen kunsten eller tenke at «oi, oi, dette er dyrt!», sier Stordalen, og fortsetter:

– Jeg vil ikke at gjesten skal lure på om kunstverket koster 100.000 kroner eller fem millioner. Det er ikke så viktig.

Stockholm ville ikke

Petter Stordalen har satt sitt preg på norsk næringsliv, men håper kunsten skal tale for seg selv Foto: Eivind Yggeseth

Men kunsten må gjerne være spektakulær. I Stockholm forsøkte duoen å få Spencer Finch, kunstneren de hadde besøkt i Brooklyn, til å lage en utendørs installasjon av fire enorme solsikker på fire og en halv meter hver. På toppen skulle det installeres solcellepaneler, som igjen forsynte en stor neon-lysekrone «av gigantiske dimensjoner» i hotell-lobbyen med strøm.

– Hadde ikke det vært kult? Kjempesolsikker! Og tenk den stormen vi kunne ha laget rundt det! Men Stockholm by synes ikke det var like kult, sier Stordalen.

– Stockholm sa nei, sukker Nordgren.

Det er også andre ting som ikke har gått helt etter planen. Stordalen har i dag så mye kunst at han må plassere en del hjemme i huset- til sammen finnes 200 verker ved kontorene i Oslo og Stockholm og på hotellkongens privatadresse.

Lenge sto et verk som kona Gunhild Stordalen bare refererte til som «skrapet» rett innenfor døra.

Barnas syn på kunsten er uviss, men over trappen hang et elektrisk neonskilt av den britiske kunstneren Tracey Emin, kjent for selvutleverende verker, som navnelister over alle hun har ligget (i noen tilfeller bare sovet) med, eller installasjoner av sin egen seng.

Under et nachspiel i Stordalen-residensen, snublet en gjest i trappen og sølte øl på det store neonskiltet.

– Det var promillen, ikke trappen, som var problemet, understreker Stordalen.

Elektronikk og øl går ikke så godt sammen. Fra den dagen Stordalen kjøpte Tracey Emin-verket til den natten det ble ødelagt, hadde verdien steget med tigangen. I realiteten var det tre-fire millioner kroner som kortsluttet.

Ryddet opp

Sune Nordgren visste imidlertid råd. Han fikk kunstneren til å lage et helt identisk neon-skilt til Stordalen, som nå har beskyttet verket i en gjennomsiktig boks.

Duoen insisterer på at de ikke bygger et monument over Stordalens rikdom, ikke noe som skal blir «stående igjen» etter ham. De har selvsagt ingen ambisjon om at kunsten blir ødelagt av øl, men at den blir sett og opplevd.

Og den må gjerne provosere. Man kan se for seg at dollarmilliardærer som sjekker inn på Amerikalinjen vil sette baconet i vrangstrupen av «Eat the rich»-bildet som kanskje havner på veggen. Eller at Trump-tilhengere kan komme til å mislike den ikoniske Obama-plakaten.

Den risikoen er Stordalen villig til å ta.

– Det handler ikke om ettermæle, sier Stordalen.

Men så handler det litt om ettermæle likevel:

– Om noen år kan det komme nye generasjoner inn på hotellet, der de ser bildet av Obama. Og så tenker de: Hvem var det der? Hvor stor var han, liksom? Når jeg er død, kommer mine barnebarn til å si: Det var bestefar som kjøpte inn det bildet der.

– Han levde i sin tid, legger Nordgren til, før Stordalen igjen tar ordet:

– Ja, han var ikke bare god til å selge jordbær. Han var også god på kunst!