Malin Pettersen  Foto: Erik Valebrokk

Norsk countrymusikk vekker oppsikt i USA

Ikke alle trender er like enkle å forklare. Når amerikanske filmskapere lager film om det norske americana-miljøet skjønner du at det foregår noe uvanlig.

I San Francisco sitter de to filmskaperne Alex Beckstead og Joelle Jaffe. De redigerer opptak filmet både i Norge og Nashville som skal settes sammen til en omfattende dokumentarfilm om det norske americanamiljøet.

Filming på Bonanza i Oslo - fra venstre Jørund, Stine, Torgeir, Malin, Tor Egil, Mari Foto: Julia Marie Naglestad

For å presisere: Americana er en «utvidet» måte å si country på, den mest erkeamerikanske av musikksjangere. At to amerikanere lager film om det norske americanamiljøet er i teorien omtrent like sannsynlig som at et jamaikansk bobsleighlag skulle gjøre det skarpt i OL eller at en realitystjerne skulle bli amerikansk president. Men virkeligheten overgår iblant fantasien, og den kommende filmen er nok et eksempel på dette.

– Vi støtte først på Malin Pettersen under en honky tonk-aften i Nashville, Tennessee, sier Joelle Jaffe. – Vi fikk vite at hun var spellemannprisvinner i klassen country, men om vi ikke hadde fått vite det hadde vi aldri trodd hun var norsk. Jeg må innrømme at vi frem til da ikke hadde tenkt tanken at noen utenfor Amerika laget country eller americana. Navnet antyder jo at det er noe som stammer fra en bestemt del av verden. Interessen vår ble vakt da det gikk opp for oss at merkelappen americana hadde begrenset perspektivet vårt på hva sjangeren kunne være og hvor den kunne komme fra.

Som tidligere Idol-deltager, mangeårig frontfigur i Lucky Lips og soloartist, samt radiovert for NRK P13-programmet Kåbbåi, er Malin Pettersen blant de mest sentrale og kjente av de nye norske americanaartistene. Sammen med The Northern Belle, Darling West, Signe Marie Rustad, Torgeir Waldemar og flere andre, er hun blant spydspissene i det som kan kalles tredje norske bølge av countrymusikk eller countryrelatert musikk.

The Northern Belle Foto: Julia Marie Naglestad

Denne gangen heter det ikke country, men americana. Svaret på hva det innebærer er like enkelt som det er komplisert. Americana er en samlebetegnelse for amerikanske musikkformer som country, folk og bluegrass, der du godt kan finne spor av blues, gospel, rock og andre ting. På mange måter betraktes americana som en nyttig utvidelse av countrybetegnelsen, der man kan si at det klassiske låtskriverhåndverket som preger countrymusikken ligger i bånn.

Ung veteran

Bare 32 år gammel er Ida Jenshus en veteran i miljøet. Hun vant talentkonkurransen Lyden av lørdag i 2007 som 20-åring og har gitt ut seks til dels temmelig forskjellige plater, fra debuten Color Of The Sun i 2008 som var ren country til fjorårets adskillig mer popete From This Day On.

Ida Jenshus Foto: Erik Valebrokk

Men da hun vant Lyden av lørdag som countryartist var det et helt annet klima for sjangeren enn i dag. Var det tungt å forklare omgivelsene hvorfor hun drev med en sjanger som ikke var spesielt trendy?

– Jeg tror aldri jeg har tenkt så mye over det, eller valgt en sjanger bevisst, sier hun. – Jeg har alltid bare latt meg inspirere av å være fri til å lage det jeg selv vil og går stadig gjennom nye faser. Det har jeg opplevd en enorm støtte og respons på. Derfor har jeg aldri følt på om min egen musikk har vært trendy eller ikke, eller at jeg har måttet forklare den. Det har vært med på å motivere meg til hele tiden å pushe grensene. Men jeg ser jo tydelig med den nye bølgen av americanaartister i Norge at dette er spesielt i vinden nå om dagen.

Norwegian Country

Første gang norske countryartister opplevde noen form for suksess var rundt midten av 1970-tallet. Bandet Country Snakes gjorde det stort med norskspråklige tolkninger av amerikanske countryhits, og i Vidar Lønn-Arnesens populære TV-program Landhandelen spilte de seg inn i de tusen hjem med vokalister som Lillian Askeland, Bjøro Håland, Ottar «Big Hand» Johansen og Benny Borg.

De årvisse platene i Countryfest-serien med Country Snakes og gjester nådde på høyden av sin popularitet sekssifrede salgstall (inkludert det viktige kassettmarkedet), og soloplatene til Lillian Askeland, Bjøro Håland og de andre vokalistene solgte også som varmt hvetebrød. Om Askeland var Norges ukronede countrydronning, ble Håland countrykongen.

I 1982 solgte han hele 160 000 eksemplarer av sin første helnorske LP Bjøro Håland der han ble akkompagnert av Jonas Fjeld Band. Platen inneholdt hans mest kjente sang, «I Love Norwegian Country», skrevet av Benny Borg.

Bjøro Håland opptrer på Momarkedet i 1983. Foto: NTB Scanpix

Om countrymusikken var populær på den tiden, var den likevel ikke trendy. Det var musikk langt på vei forbeholdt bygdene, og mye av omsetningen var gjennom kassettsalg på bensinstasjoner. Hvordan opplevdes det?

– Blant mine medmusikere ble country oversett og neglisjert, minnes Bjøro Håland i dag. – Jeg var jo veldig USA-mann. Jeg jobbet der borte i mange år og likte å gå på rodeos og det hele. Da rodeoen var ferdig om kvelden begynte festen, og da spilte vi country. Det var den countryen jeg tok med hjem til Norge, og veldig få hadde hørt de sangene den gangen. Ved en anledning hjemme i Norge var jeg sammen med noen artister som ble gratulert for at de hadde solgt 22 000 plater, og jeg husker det veldig godt siden jeg nettopp hadde fått vite at jeg hadde solgt til sammen 250 000 eksemplarer av de forskjellige platene mine. Men det var ikke mange som spurte meg. Kanskje var det litt dumt at jeg ikke ble med på det racet, men jeg holder jo fortsatt på og har fått lov til å kose meg videre med dette her. Country er historien om våre liv. Bare lytt på Merle Haggard og Johnny Cash.

Opptrer stadig

Håland opptrer fremdeles med Country Snakes som backingband. På spørsmål om hva han synes om dagens yngre artister unnskylder han seg med at han er blitt en gammel mann – han er 76 – og hører nyheter på radio framfor musikk. Når det gjelder musikk vender han heller tilbake til sine gamle helter.

Countrybølge nummer to skylte over landet i første halvdel av 90-tallet da artister som Steinar Albrigtsen, Eriksen og Somebody’s Darling ble superstjerner. Den gang var ordet country byttet ut med roots uten at det dermed var noen tvil om hvor artistene hørte hjemme sjangermessig. Claudia Scott, Jonas Fjeld og Henning Kvitnes var blant dem som opplevde fornyet interesse for sin musikk i denne perioden, og den gamle ringreven Trond Granlund som i økende grad beveget seg vekk fra popmusikken, nøt også godt av rootsbølgen.

Hvor trendy denne musikken var tidlig på 90-tallet kan saktens diskuteres, men det var nok litt mer stuerent å høre country i urbane kretser enn det var 15-20 år tidligere. Albrigtsens debutalbum Alone Too Long solgte nesten 200 000 eksemplarer og langt ifra alle ble solgt på bensinstasjoner i bygde-Norge.

På samme tid dukket Hellbillies opp, først med gjendiktninger av amerikanske countrylåter til klingende hallingdøl, dernest med egne komposisjoner som utvidet det allerede innholdsrike universet til tekstforfatter Arne Moslåtten og gjorde bandet til et av Norges mest populære. Det er en status som stadig er intakt.

– Det hadde nok mye å si at vi sang på norsk, sier Hellbillies-vokalist Aslag Haugen som også har andre tanker om hvorfor det eksploderte på den tiden de startet opp.

– Det er ganske rart å tenke på. Det er nesten som å se på motebildet hvor ting går i sirkel. Før vi begynte startet en ny bølge i USA, og av en eller annen grunn var det flere artister her hjemme som jobbet i samme musikalske landskap. Noe av det samme har skjedd med dagens bølge av americanaartister. Jeg er ikke sikker på om det kunne skjedd i for eksempel 2005 eller 2006 fordi landskapet var helt annerledes da. Så veiver pendelen rundt, og plutselig stemmer det igjen, sier Haugen.

Lengre til Nashville

Når han skal peke på hva som skiller dagens bølge av artister fra den han selv var en del av, svarer han at det i dag er færre som låter som de kunne hørt hjemme i Nashville, og desto flere som minner ham om artister fra California fra tidlig 70-tall.

– Torgeir Waldemar er den mest elektriske av dem, mens mye er akustisk og veldig nedpå. Det er mye gode harmonier, noe jeg alltid har elsket, så det er veldig morsomt.

Torgeir Waldemar Foto: Erik Valebrokk

– Det første som slår meg er at det er flere damer som spiller, skriver og komponerer, og det er jo veldig positivt, sier Stine Andreassen når hun blir spurt om forskjellene på den nye americanabølgen og rootsbølgen på 90-tallet. Hun er frontfigur i bandet The Northern Belle som opplever mye positivt oppmerksomhet og som gir ut sin tredje plate til høsten.

– Jeg er lei av å snakke om kjønn og syns man skal legge fra seg begreper som kvinnelig artist, men det er gøy at det er mer balansert. I mine ører rommer også den nye americanabølgen flere sjangere, og det virker som sjangergrensene blir tøyd enda litt mer enn før. Jeg vet ikke hvordan samholdet var tidligere, men det er i alle fall det som skinner igjennom nå. Artister løfter hverandre fram, og det tror jeg er utelukkende positivt. Det skaper rom og etterspørsel! Det jeg håper og tror er at dette ikke er en bølge og at det tredje inntoget med country, roots og americana har kommet for å bli.

Drømmen om suksess i utlandet har gjennom årenes løp levd blant norske artister, men sjelden gått i oppfyllelse. Om ikke så mange norske country- eller americanaartister kan sies å ha opplevd braksuksess i USA, har i det minste mange opplevd en viss anerkjennelse. Folk som Rune Walle fra Flying Norwegians og senere medlem av amerikanske Ozark Mountain Daredevils, Jonas Fjeld, Øystein Sunde, Bjøro Håland og Steinar Albrigtsen er blant de mange nordmennene som gjennom årenes løp har høstet lovord i Nashville.

– Det er mer enn en gang at vi har truffet amerikanere i USA, kanskje spesielt i Nashville, som nevner at de har jobbet med Henning Kvitnes eller Jonas Fjeld, forteller Mari Sandvær Kreken, den ene halvdelen av ekteparduoen Darling West, som har gjennomført flere turneer i USA. Darling West nyter stor anerkjennelse blant sine hjemlige kolleger for å bane vei i USA, men det er en innsats som har sin pris. Ekteparet – som både turnerer som duo og med to andre musikere når de har råd – har store utgifter i forbindelse med arbeidsvisa, hoteller, måltider, transport, og så videre. Er det verdt det?

– Det blir en sammensatt vurdering. Selv om det er krevende økonomisk, tenker vi at for vår del er det verdt det fordi det har en så stor egenverdi å få lov til å spille musikk for et publikum, formidle noe og møte nye mennesker, og dette preger videre vårt virke som låtskrivere, sier Tor Egil Kreken. Både han og kona Mari har en del frilansjobbing som musikere og tjener brukbart på den virksomheten.

Made in America

– Mottagelsen i USA har vært ganske overveldende, og publikum lytter til låtene på en litt annen måte enn vi er vant med hjemme. De setter tekst og melodi mer umiddelbart i sammenheng og responderer på historiene som fortelles i sangene, siden engelsk tross alt er deres førstespråk, sier Mari.

– Å ha flere territorier å kunne jobbe i er en positiv ting siden det begrenser seg hvor mye vi kan spille her hjemme. Siden vi er et par og har dette som et felles prosjekt, gjør det også at vi kanskje ser litt annerledes på det enn andre gjør. Vi ofrer mye tid og krefter, men vi gjør det sammen. Selvsagt har vi ambisjoner og ønsker å nå ut til et større publikum, og for et band i vår sjanger handler det mye om å turnere mest mulig, også der borte, og bygge et publikum på den måten. Jeg tror man må være innstilt på å legge ned veldig masse arbeid uten å kunne forvente altfor mye tilbake. Men vi merker at vi bygger stein for stein, og det inspirerer til videre satsning.

Tror filmskaperne Jaffe og Beckstead at noen av de norske americanaartistene har det som skal til for å «breake» i USA?

– Spørsmålet vi hele tiden stilles overfor er «hva innebærer det å slå igjennom?», forklarer Joelle Jaffe.

Darling West Foto: Lars Petter Pettersen

– Kommer noen av disse artistene til å bli den neste Taylor Swift, for eksempel? Jeg tror ikke det, men jeg tror ikke det er målet deres, ei heller det eneste målet som er verdt å strebe etter. Det å kunne gjøre et levebrød ut av en kreativ karriere, å lage den musikken de virkelig vil, er en enorm bragd i seg selv. Mange av de norske artistene har amerikanske fans og har turnert og blitt spilt på radio i hele USA, og for dem som ikke er der ennå er det et spørsmål om å investere tid og ressurser. På den måten har de ikke bare potensial til å «breake» i Amerika, de har allerede suksess her.

Finnes håp

Alex Beckstead er enig med kollegaen.

– Jeg tror ingen av musikerne vi har snakket med i Oslo har som mål å bli store stjerner som Taylor Swift. I så fall skjuler de det godt og treffer skikkelig dårlige beslutninger for å få det til, ler han.

– Svenske First Aid Kit har gjort det bra i Statene, og jeg tror flere norske americanaartister kan gjøre det samme. Jeg vil si at Malin Pettersen, Darling West, Frøkedal, Louien, The Secret Sound Of Dreamwalkers, The Northern Belle og Signe Marie Rustad er gode eksempler på artister som kan lykkes, og jeg er sikker på at det er flere.

Det er, som man sier, en jungel der ute, og tilfanget av norske americanaartister øker stadig. Som programleder for det ukentlige radioprogrammet Kåbbåi har Malin Pettersen et godt inntrykk av størrelsen på den norske americanascenen.

– Jeg har ikke full oversikt over hvor store de to foregående bølgene var, men jeg tror det rene antall artister innen americanasegmentet akkurat nå, som vokser og vokser, er ganske unikt. Felles for mange er at de ønsker en plass som seriøse aktører i den større musikkbransjen, og det er utrolig spennende. Variasjonen vi har fått i sjangeruttrykk er også veldig gledelig! I stedet for folk som prøver å lage den samme musikken har vi både tradisjonell country, bluegrass, folk, pop, rock og eksperimentelle uttrykk representert. Dette gjør at det finnes noe for enhver smak, noe som igjen forhåpentligvis betyr vekst til markedet og et større publikum. Generasjonsspredningen er også veldig god, både blant publikum og artister. Det er også verdt å merke seg at større og større konsert- og medieaktører legger merke til denne delen av norsk musikkbransje akkurat nå. Og forhåpentligvis er dette bare begynnelsen, sier hun.

Nøkkelpersonene i norsk americana

Malin Pettersen (31)

Soloartist og frontfigur i Lucky Lips, medlem av Robert Moses & The Harmony Crusaders og Buicken

Å anse som veteran i miljøet. Malin deltok i Idol i 2005 der hun endte på niende plass, og i 2011 debuterte hun som vokalist i bluegrassbandet Lucky Lips. Bandet har spilt inn tre plater og lever i beste velgående, også som samarbeidsprosjekt med bluesgitaristen og låtskriveren Amund Maarud. Malin solodebuterte med platen References Pt. 1 i 2018 og ga ut den akustiske EPen Alonesome i fjor.

Stine Andreassen (33)

Frontfigur i The Northern Belle og medlem av Silver Lining

Har utgitt to album som frontfigur i The Northern Belle. Siden tromsøjenta Stine er sanger og låtskriver i bandet er det nærliggende å tro at «Belle» er et soloprosjekt, uten at det helt stemmer. Stine er også medlem av «supergruppen» Silver Lining, som har gitt ut ett album, sammen med Live Miranda Solberg (Louien), Bjørnar Ekse Brandseth og Halvor Falck Johansen. Hun opptrer av og til som soloartist.

Signe Marie Rustad (40)

Soloartist

Signes debutalbum Golden Town kom så tidlig som i 2012, og hun fulgte opp med Hearing Colors Seeing Noises i 2016. Fjorårets kritikerroste plate When Words Flew Freely satt langt inne og ble til i kjølvannet av en tre år lang skrivesperre. De tre platene hennes er til dels svært forskjellige, og hun er vanskelig å sette i bås.

Louien (33)

Soloartist og medlem av Silver Lining

Louien er artistnavnet til Live Miranda Solberg som er medlem av Silver Lining sammen med Stine Andreassen. Lives solodebut None Of My Words ble utgitt til strålende kritikker i fjor og skiller seg tydelig fra hva hun gjør i Silver Lining. Hun spilte inn sangen «Heart And Mind Alike» til begge prosjekter, med svært forskjellig resultat.

Ida Jenshus (32)

Soloartist

Den virkelige veteranen i miljøet. Trønderen Ida vant talentkonkurransen Lyden av lørdag på NRK i 2007 og har gitt ut seks, til dels svært forskjellige, plater. Fjorårets From This Day On er det nærmeste hun har kommet popmusikk, men du hører fremdeles countryinspirasjonen som ligger i bunnen av alt hun gjør.

Darling West

Duo, som regel med utvidet besetning

Ekteparet Tor Egil Kreken (42) og Mari Sandvær Kreken (38) har gitt ut fire plater som Darling West og er sannsynligvis det norske americanabandet som har spilt mest på amerikanske scener og dermed også banet vei for andre. De har vært på flere USA-turneer, både som duo og med ekstra musikere. Når Darling West spiller i Norge, er de som regel fire på scenen.

Jørund Vålandsmyr (40)

Frontfigur for Jørund Vålandsmyr & Menigheten og Country Heroes

Jørund er Norges sannsynligvis høyeste countrysanger med en stemme som påkaller de helt store stemmene i sjangeren, som George Jones og Merle Haggard. Han har spilt inn to rene countryplater med Country Heroes og slapp i fjor det som var en slags solodebut med Jørund Vålandsmyr & Menigheten der han utvider det musikalske nedslagsfeltet og synger på norsk.

Benedicte Brænden (38)

Soloartist

Benedicte er bosatt i Tyskland, men kommer hjem rett som det er for å spille solokonserter eller være med på felles arrangementer i regi av «miljøet». Hun var med i Beat for beat på NRK fra 2005 til 2008, og har gitt ut to plater med dramatisk «ørkencountry» og visse meksikansklydende innslag. Nytt album kommer i løpet av året, anført av den kritikerroste singlen «Can’t Feel My Heart».

Unnveig Aas (29)

Soloartist og medlem av Roger Græsberg & Foreningen

Unnveig Aas har sluppet to plater, den temmelig innadvendte Old Soul (2017) og den adskillig mer utadvendte Young Heart (2019). Platene er forskjellige også på flere måter enn i stemning, og Unnveig er en av de artistene som er vanskeligst å kategorisere. Når hun synger harmonivokal i kjæresten Roger Græsbergs band Foreningen er det derimot ren country – på norsk.

Roger Græsberg (36)

Frontfigur i Roger Græsberg & Foreningen og The Anti-Music Bonanza

Foreningen ble til etter at Roger og vennene i bandet hadde sett americanaartisten Sturgill Simpson spille i Oslo. «Vi lager countryband», lød beslutningen, og til nå har Roger (som skriver alle låter og synger) og bandet gitt ut to solide, norskspråklige countryplater. Roger og kjæresten Unnveig Aas (medlem i Foreningen) gjør også duoopptredener.

Kristine Marie Aasvang (32)

Soloartist og frontfigur i The Secret Sound Of Dreamwalkers

Miljøets mest allsidige vokalist har studert sangteknikker fra alle verdenshjørner. Med det eksperimentelle soloprosjektet The Secret Sound har hun utgitt albumet Klagesang der hun utforsker mulighetene for hva sang kan innebære, mens hun som frontfigur i americanatrioen The Secret Sound Of Dreamwalkers er adskillig mer tilgjengelig. Hun synger også med Torgeir Waldemar.

Torgeir Waldemar (45)

Soloartist og medlem av The Devil And The Almighty Blues

Torgeir har utgitt tre soloplater og en EP i årene 2014 til 2020. Han debuterte mer eller mindre helt akustisk med en samling folk/americana-sanger, og har beveget seg i mer elektrisk, Neil Young-inspirert retning, en utvikling som kulminerer på årets plate Love. Hans viktigste samarbeidspartner og medprodusent er Anders Møller med bakgrunn fra Kåre & The Cavemen og Euroboys.

Janne Hea (38)

Soloartist

Janne Hea debuterte parallelt med Torgeir Waldemar i 2014, og de to ble en stund ansett som det nye store innen norsk americana. Det stemte til en viss grad, men Janne dukket ikke opp med ny musikk før det var gått fem år, da med fjorårets plate Lost In Time. Felles for de to platene hennes er at de inneholder musikk som låter like gammel som fjellene, tydelig inspirert av Gillian Welch.

Alexander Lindbäck (41)

Trommeslager og plateselskapseier

Miljøets desidert mest brukte trommeslager og mannen bak plateselskapet Safe & Sound Recordings. Alexander er fast medlem av The Secret Sound Of Dreamwalkers og Roger Græsberg & Foreningen, og spiller ellers med blant annet Unnveig Aas og Signe Marie Rustad. Han har også spilt Vazelina Bilopphøggers og amerikanske The Jayhawks, samt en lang rekke andre artister.

Disse artistene er også verdt å merke seg

Sweetheart, Winding Road, Hollow Hearts, Trond Svendsen & Tuxedo, Mighty Magnolias, Tonje Halbjørhus, Tone Bringsdal, Rebekka Lundstrøm, Dig Deeper, Jack Stillwater, Ila Auto, Matias Hilmar Iversen, Johan Berggren, Kenneth Norum, Silvertone, Inger-Katrin, So Are We, Borgar Storebråten, Trudy & Dave, Ole & Silje Huleboer, Bendik Brænne, Granem, Erik Lukashaugen, Levi Henriksen & Babylon Badlands, Tove Bøygard, Tom Roger Aadland, Grand Alpaca, Jonas Ledang, Alexander Pettersen, Siv Jakobsen, Hege Øversveen, Hege Brynildsen, Peer Nic, Saturday City, Waterwagon, Sunniva Lundh, Munroe/Knutsen, Knut Roppestad, Audun Skjølberg, Ruby Red & The Moonshine Brothers, Harald Thune, The Anti-Music Bonanza, The Harvey Steel Show

Les også