+ mer
BANDET ER SAMLET: DeLillos i frognerparken. Lars Lillo-Stenberg, Lars Fredrik Beckstrøm, Øystein Paasche og Lars Lundevall.  Foto: Eivind Yggeseth

deLillos: Permittert på ubestemt tid

– Mest av alt savner jeg å spille høy elektrisk gitar. Lars Lundevall i deLillos er ikke i tvil. For ham har coronatiden så langt gått greit, men én ting er han klar på: – Jeg er lei av kassegitar!

Det er fort gjort å avfeie deLillos som et pent og pyntelig poporkester, men på sitt mest øredøvende kan gitardrønnet og det blytunge kompet få himmelen til å revne. Når «Kokken Tor» gjaller utover publikum truer bandet med å bryte lydmuren, et savn Lars Lundevall kjenner sterkt på om dagen.

« Hvordan skulle det gått med Neil Young og Bowie og Springsteen og alt som kom på 70-tallet, om Beatles hadde holdt på som oss? »
Lars Lillo-Stenberg

Men de fire medlemmene i deLillos er i likhet med så mange andre kulturarbeidere permittert på ubestemt tid. Sommersesongen er avlyst, og de planlagte høstkonsertene kan oppleve samme skjebne. For å bøte på kjedsomheten har Lars Lillo-Stenberg, Lars Beckstrøm, Lars Lundevall og Øystein Paasche gitt ut to nye låter, spilt inn og mikset ferdig i hvert sitt hjemmestudio.

LARS OG LARS: Lars Lundevall og Lars Lillo-Stenberg fra deLillos. Foto: Eivind Yggeseth

– Vi ville ha noe å gjøre, sier Lars Lillo-Stenberg.

– Jeg henvendte meg til Øystein, tenkte at trommene var best å begynne med. Han hadde liggende noe han hadde spilt inn, og jeg kom på en melodi jeg tenkte kunne passe. Så var det nærliggende å skrive en tekst om det som preget oss alle, «Alt er rolig nå». Det ene tok det andre, og plutselig var det en låt der.

To digitale singler gir ingen penger i kassa

Den andre sangen de har spilt inn er en ny versjon av «Ut» fra 2005, nå med tittelen «Ut 2021» og tekst tilpasset dagens situasjon. Her synger Lillo-Stenberg om hvordan han når verden åpner igjen skal ut på byen og «drikke nye, hippe drinker, gi en gammel venn en klem (…) bli til det stenger og kanskje enda lenger på en sofa i et uansvarlig hjem».

To digitale singler gir ingen penger i kassa, så deLillos har likevel et inntektsproblem. Hvor lenge kan de gå før det er krise?

FULLT LØS: Lars Lundevall savner å spille elektrisk gitar. Høyt. Her er han fotograft på Øyafestivalen i 2018. Foto: Erik Valebrokk

– Foreløpig går det bra, men det er klart det vil være annerledes nærmere jul om det fremdeles ikke er noen konserter.

Selv om 2020 ikke står i den store inntjeningens navn, ser ikke bandmedlemmene utelukkende mørkt på situasjonen.

– For første gang har jeg kjent at jeg ikke har noe som henger over meg, sier Lillo-Stenberg. 

– Det er ingenting jeg skal prestere, ingen forventer noe. Vi har holdt på så lenge at vi husker da det var fri om sommeren, men da var det som regel studioperioder og miksing. Nå har det vært mange år med toppen to uker ferie, og selv da vet jeg at det er noe jeg skal prestere og få til bra. Så det er litt deilig nå at alt er i det blå, at jeg kan holde på med noen sløve ting uten at noen synes det er dumt eller at jeg kaster bort tiden.

deLillos har gitt ut plater kontinuerlig siden debuten Suser avgårde i 1986, og i januar kom det 18. studioalbumet, Dum som et menneske. Gjennom årene har enkelte medlemmer kommet og godt, men fra 1993 og det store gjennombruddet Neste sommer har kjernen i bandet – avbrutt av en periode på begynnelsen av 2000-tallet – vært Lars, Lars, Lars og Øystein.

Uharmonisk

Alt har ikke vært harmonisk i disse årene. Det toppet seg da Lillo-Stenberg gjenforente den opprinnelige triobesetningen sammen med Beckstrøm og bandets første trommeslager Rune Lindstrøm. Det medførte at Lundevall og Paasche i 2005 ble permittert og at Lars, Lars og Rune gjenoppsto som deLillos’85 med platen Suser videre

Trioen sløyfet så ’85 og fremsto som et fullblods, om enn medlemsfattig deLillos på albumet Huskeglemme. For de neste to platene ble Lundevall innlemmet på nytt, mens Paasche først vendte tilbake i forbindelse med teaterforestillingen «Livet er en liten dings» i 2013.

HØYT OVER BYEN: deLillos spilte orkesterversjoner av sangene sine på Frognerseteren i 2017, akkompagnert av Kringskastingsorkesteret. Foto: Erik Valebrokk

– Hva skjedde i 2005, spør vi Lillo-Stenberg.

– Jeg har ikke ordlagt det på denne måten før, og det kan diskuteres, men jeg vil si det var en redningsplanke for fortsettelsen. Akkurat da hadde jeg fått en liten nedtur og orket ikke tanken på nok en turné hvor «Kokken Tor» og «Min beibi dro av sted» skulle toppe enda mer enn forrige gang, at det skulle være enda mer ekstatisk. Jeg følte det var umulig å bryte ut av den sirkelen, at vi bare skulle gjøre pakka vår. Så var det litt tilfeldig at jeg og Rune og Lars skulle spille på en fest for moro skyld. Det ble en veldig sterk opplevelse, og jeg skjønte at det er dette som må skje. For å orke å fortsette måtte jeg sjokkere publikum litt med en mer sær turné med ukjente og gamle sanger i dette konseptet og gå vekk fra «Kokken Tor». Så ble jo det en lengre fortsettelse enn planlagt.

– Hvordan føltes det for Lundevall og Paasche å bli permittert?

– Det er så lenge siden at det har fada litt ut i minnet egentlig, men det var ikke noe kult, sier Lundevall som «sto over» to plater.

– Hadde dere også følelsen av at det ble mye repetisjon?

– Det begynte å bli litt selvfølgelig, sier Paasche. 

– Det er mye bedre enn det egentlig har vært noen gang

– Nå kan jeg sette mye større pris på at det er vi fire som spiller sammen, og det er helt sykt at det har fortsatt å vokse inntil de siste jobbene i Drammen før vi ble stengt ned. Det er mye bedre enn det egentlig har vært noen gang. 90-tallet var fint på sin måte med mye poging og gulv som gikk i stykker og sånn, men det var en større selvfølgelighet.

– Det er kanskje sant at gleden vi har i dag gjør at vi kan være veldig stolte over en sang som «Kokken Tor» og at vi kan spille den og være oss selv igjen. Jeg liker iallfall å tro at vi ikke hadde klart å komme dit hvis vi bare hadde fortsatt, sier Lillo-Stenberg.

PRATEN GÅR: deLillos-medlemmene er gode venner og vel forlikte, men det var ikke like stas da Lars Lillo-Stenberg i 2005 permitterte Lars Lundevall og Øystein Paasche. Foto: Eivind Yggeseth

Hvor demokratisk er egentlig prosessen bak en deLillos-plate? Lars Lillo-Stenberg er hovedlåtskriver, mens både Beckstrøm og Lundevall bidrar med egne sanger, omtrent etter en 7-2-1-brøk. 

– Er det mye krangling i forbindelse med utvelgelsen av låtene?

– Det er ikke noe vi er gode på. De få gangene det har skjedd, er det utrivelig, sier Lillo-Stenberg.

Gi det tid

– Jeg synes det ofte er best å ikke si noe. Man må gi noe litt tid. Det er måter å jobbe sammen på som funker bedre enn andre, tror Lundevall, mens den like diplomatiske trommeslager Paasche utdyper:

– For meg som sitter på sidelinjen i forhold til de tingene er et utgangspunkt at den personen som har skrevet låta har en idé og et ønske om i hvilken retning det skal gå. Så kan man starte der. En høy prosent av sanger som Lars kommer med, iallfall tidligere, er ferdig tenkt, og ting skulle bare utføres og tilpasses. Det har kanskje endret seg litt, men det er en veldig gjenkjennbar dynamikk. Vi har tross alt kjent hverandre i en god mannsalder.

– To plater som kom med fem års mellomrom kan illustrere at det kan være veldig forskjellig, sier Lars Lillo-Stenberg. 

– Til Stakkars i 1997 lagde vi mange av låtene i øvingslokalet. I stedet for å sitte hjemme og bruke kassegitaren så brukte vi – og jeg – bandet som en svær kassegitar, til å lage låter ved at jeg bare slengte ut noen akkorder. Jeg kom med melodien, og så fant vi på et komp sammen. I studio holdt jeg fingrene av fatet og blandet meg ikke opp i så mye, hverken bassarrangementer eller trommer og alt vi hadde utviklet sammen. Det ble en veldig kollektiv prosess.

STØDIG I FRONT: Lars Lillo-Stenberg på det som viste seg å bli den aller siste Norwegian Wood-festivalen, i 2017. Foto: Erik Valebrokk

– Fem år senere lagde vi Midt i begynnelsen som vi hadde tenkt å lage nærmest Pink Floyd-produksjon på, og Kyrre og jeg hadde sammensverget oss litt, fortsetter han. Kyrre Fritzner produserte første gang bandet på Neste sommer og arbeider fremdeles med deLillos med ujevne mellomrom.

– Vi brukte et halvt år, og det gikk over stokk og stein når det gjaldt bandet. Vi innkalte andre musikere på noen låter, og Kyrre la på noen bassideer selv, og alt skulle være for låta, ingenting for bandet. Drit i hva bandet hadde lyst til å gjøre. Vi har snakket om det etterpå at det ikke var noen spesielt morsom bandopplevelse.

Harmoni og frenetisk aktivitet

Om det tidligere har ulmet i rosenes leir har de siste årene, fra Øystein Paasche kom tilbake i 2013 og til i dag, vært preget av tilsynelatende harmoni og frenetisk aktivitet. Da bandet i 2015 fremførte all musikk de hadde spilt inn i løpet av ti konserter på fjorten dager, gikk det unna.

DeLillos i frognerparken. Lars Lillo-Stenberg, Lars Fredrik Beckstrøm, Øystein Paasche og Lars Lundevall Foto: Eivind Yggeseth

– Herregud, det var en vill greie. Hver morgen måtte jeg stå opp klokka sju og øve gjennom alt en gang til på egen hånd. Og så ned og ha lydprøver i to-tre timer og spille gjennom alt og så holde to konserter, sier Lillo-Stenberg.

Selv om det er tre år siden forrige studioalbum La oss bli fri for all nostalgi – spilt inn live rundt én mikrofon med publikum, i en villa på Frogner – har de siste årene vært preget av mye arbeid. deLillos omarrangerte deler av katalogen, først til orkester for en storstilt utendørskonsert med Kringkastingsorkesteret, dernest til akustisk format for en ny turné, før arbeidet med Dum som et menneske preget fjoråret.

« Jeg blir nok aldri noen fullbefaren utlært låtsmed, men jeg søker og søker og søker noe som funker. »
Beckstrøm

 Ny musikk lar sjelden vente lenge på seg, selv om de mer enn antyder at det neppe er det verden trenger aller mest i avslutningssporet «Enda en sang fra deLillos» på den nye platen.

– Det er litt trist å bare spille de samme sangene. At det dukker opp nye sanger er urverket i deLillos, sier Lillo-Stenberg. 

– Hadde vi avsluttet den delen som sier at vi skal fortsette å være kreative, hadde vi indirekte avsluttet hele prosjektet. Det er livsnødvendig for å fungere.

– Vi har forståelse for at publikum synes det er mer enn nok og en viss selverkjennelse på at det ikke trengs så mye mer. Verden må egentlig ikke ha en ny deLillos-plate. Jeg har et tankeoppgjør rundt det i låta «Yoko Ono». I hele min oppvekst ønsket jeg at Beatles skulle gitt ut 10-15 plater til, men det er jo perfekt at det ble som det ble. Hvordan skulle det gått med Neil Young og Bowie og Springsteen og alt som kom på 70-tallet, om Beatles hadde holdt på som oss? Vi har også kjent på at andre har tatt over arenaen vi fikk lov til å trone litt på frem til slutten av 90-tallet. Vi fikk aldri Årets spellemann, vandrepokalen som nå blir gitt til folk vi kunne vært foreldrene til. Vi får masse oppmerksomhet og er dødsbortskjemt med kule oppslag og ting og tang, men er ikke innenfor den «firkanten» lenger. Det gjør meg ikke bitter, men jeg klarer ikke la være å registrere det heller. Hadde deLillos holdt på til ‘97 og sagt «that’s it» hadde det vært perfekt på én måte, men sånn er det både heldigvis og dessverre ikke.

BENKER SEG: Lars Lundevall (f.v.), Lars Lillo-Stenberg, Øystein Paasche og Lars Beckstrøm (også kjent som deLillos) har klart seg greit etter at landets konsertscener stengte i mars, men det skal ikke gå mange flere måneder før det svir. Foto: Eivind Yggeseth

Et livsverk

– Hvordan ser Lillo-Stenberg og Beckstrøm, som har skrevet brorparten av bandets sanger, på deLillos-katalogen under ett? Det er et livsverk her, men i hvor stor grad er det egne fortellinger, fra ungdom og fest, til forelskelser og ekteskap og skilsmisser og dødsfall?

– Det ble veldig konkret da jeg satt med Yngve Knausgård og snakket meg gjennom katalogen frem til 2015, sier Lillo-Stenberg med referanse til boken Glemte minner

– Vi hørte på hver eneste sang sammen. Det som er interessant er at jeg husket så mange omstendigheter i livet. Jeg kunne høre et eller annet fra innspillingen og huske hvordan det var på hjemmefronten eller hva det måtte være, da vi dro i studio den dagen.

DeLillos i frognerparken. Lars Lillo-Stenberg, Lars Fredrik Beckstrøm, Øystein Paasche og Lars Lundevall Foto: Eivind Yggeseth

– Hva er kjernen i sangene til Lars Beckstrøm?

– Det er et vanskelig spørsmål, fordi det er så forskjellige sanger. Jeg er veldig glad når jeg klarer å lage en god melodi som jeg klarer å skrive en tekst til som funker. Jeg skriver ofte melodien først, men jeg har også skrevet mye tekster som jeg har tilpasset en melodi på en eller annen måte. Jeg blir nok aldri noen fullbefaren utlært låtsmed, men jeg søker og søker og søker noe som funker, svarer Beckstrøm.

Når coronakrisen har lagt seg og deLillos og resten av musikknorge på et eller annet vis er oppe og står igjen, blir det med andre ord neppe bare gamle sanger om igjen. Jakten på de nye fortsetter ufortrødent videre.

Premium
Kultur