KjøpLogg inn
+ mer
TYDELIG INSPIRASJON: Norske Kari Jahnsen (t.v.) og islandske Katrín Helga Andrésdottir utgjør den Berlin-baserte nordiske synthpopduoen Ultraflex. Foto: Erik Valebrokk

80-tallsestetikken har nådd musikken

Det handlet om store hårmanker, knæsje farger og synthpop, om Madonna, Wham! og Depeche Mode. Lik det eller ei, men mange av dagens artister omfavner 80-tallets estetikk for alt den er verdt.

Publisert 3. april 2021 kl. 15.39
Lesetid: 5 minutter
Artikkellengde er 1058 ord

– Det er den hemningsløse gleden i diskoen fra 80-tallet som treffer meg mest, sier Kari Jahnsen, den helnorske halvparten av synthpopduoen Ultraflex som debuterte i fjor høst med albumet Visions Of Ultraflex. 

Sammen med sin norsk-islandske bandkollega Katrín Helga Andrésdottir serverte hun her åtte glitzy poplåter og et knippe musikkvideoer som kunne gått i tung rotasjon på Sky Channel og MTV for 30-40 år siden.

– Jeg forelska meg i at det går an å tulle så mye i musikken, med corny lyder og basslinjer det er umulig å la være å danse til, at man bare kan ha det gøy og at ikke alt skal være så seriøst. Teknisk sett er dessuten synthuniverset veldig fascinerende, synes Jahnsen, som også har sluppet soloplater under artistnavnet Farao.

80-tallsinspo

Det var på en klubbkveld i Berlin hun virkelig oppdaget 80-tallsmusikken. Hun er født i 1987 og har vokst opp med helt andre typer musikk, og selv om foreldrene støtter artistkarrieren, er det ikke på grunn av musikken i seg selv. Den måtte Kari altså oppdage på egen hånd.

Da er det kanskje ikke så rart at favorittene hennes fra dette litt uglesette tiåret ikke er de mest åpenbare.

TYDELIG INSPIRASJON: Den norsk-islandske duoen Ultraflex. Foto: Pressefoto

– Jeg er spesielt glad i sovjetisk, elektronisk musikk fra 80-tallet. Makthaverne i Sovjetunionen ville tilby alternativer til den vestlige popmusikken og ansatte jazzmusikere som skulle lage moderne elektronisk musikk som skulle spilles i trimprogrammer og sånt på TV. Artistene hadde nok hørt en del på vestlig musikk, men de fikk det ikke til å ligne helt heller.

Hun nevner den russiske saksofonisten Aleksei Kozlov og den estiske keyboardisten Uku Kuut som store inspirasjonskilder, men også Janet Jackson og Whitney Houstons 80-tallsplater, engelske The RAH Band og den amerikanske disco- og houseprodusenten Larry Heard.

Du trenger ikke ha spesielt stor kjennskap til sovjetisk 80-tallsmusikk for å forstå musikken til Ultraflex, ei heller det visuelle uttrykket. En opptreden med duoen er et studium i kjølig dekadanse og «tomme» blikk, «ironisk» koreograferte bevegelser, sølvfargede boots, hvite blonder og perlekjeder, minimalistiske synthlyder, trommemaskiner og samples, gjerne med noen treningsmanualer innen rekkevidde.

REVIVAL: Artister som lener seg på 80-tallet, både musikalsk og visuelt, har vart en stund og er nå blitt klassiske, ifølge Alexander Stenersen i bandet Zuma. Foto: Pressefoto

Glede synlig i musikken

Da Kari og Katrín møttes var begge veldig klare for et prosjekt som hovedsakelig skulle være gøy.

– Vi var begge soloartister. Det har mye for seg, men kan også være ensomt, så nå skulle vi bare gjøre alt vi ikke turte på egen hånd. Det er enda lettere å tulle når man er to. Den gleden vi har er nok også ganske synlig i musikken og ikke minst det visuelle, sier Kari Jahnsen.

Ultraflex er ikke alene om å synes 80-tallet var stas. Alexander Stenerud fra synthduoen Zuma og soloartisten Annie var henholdsvis 14 og 12 år gamle da 80-tallet gikk over i 90-tallet, og begges karrierer er i stor grad basert på inntrykk fra barndommen.

Annie, kjent for blant annet «Heartbeat» og «American Cars» nyanserer likevel bildet en smule. Hun beskriver sin ferske plate Dark Hearts som «en salig blanding av 80- og 90-tallet» og er dessuten nøye med å understreke at det er stor forskjell på låter fra tidlig 80-tall og det som kom mot slutten av tiåret.

– Men noe av det som appellerer til meg er de store melodilinjene, hvor mye man la vekt på melodiene som ofte er svært emosjonelle, med mye drama og som er svært lite tilbakeholdne. Det gjenspeiler seg ofte også i estetikken. Man så fremover og la på ingen måte lokk på den biten, sier hun.

– Estetikken appellerer til meg mest av nostalgiske årsaker, sier Alexander Stenerud i Zuma, duoen som har levd en av-og-på-tilværelse siden debutalbumet Juno så dagens lys i 2001. 

– Jeg har for eksempel aldri etterstrebet en New Romantics-look og kun brukt skinnreimer rundt håndleddet, kjøpt på martnan i Trondheim i ’86. Og hullete dongeribukser, men det var da.

Han og bandkollega Henrik Njaa stilte i hvite dresser på omslaget av debuten, men om det visuelle uttrykket kanskje ikke sto på en fjelltopp og ropte «80-tallet» ut over det ganske land, var den synthbaserte musikken noe helt annet.

Likevel, til tross for en viss oppmerksomhet og brukbart platesalg, forble Zuma en godt bevart hemmelighet, litt på siden av det «etablerte» musikk-Norge. Det var bare få år senere Bertine Zetlitz virkelig slo igjennom med noe av den samme musikken, men var Zuma rett og slett litt for tidlig ute? Var de umoderne da de begynte?

POPSTJERNE: Annie er nylig ute med et nytt album, med flere sanger med tydelig inspirasjon fra 1980-tallets dramatikk og emosjonelle melodier. Hun mener musikken skiller seg tydelig mellom tidlig og sent 80-tall. Foto: Pressefoto

– Det er nok helt riktig, sier Alexander. – Vi var i begynnelsen av tjueårene og så ikke klart nok at knappe ti år ikke er tilstrekkelig for en renessanse. Utover det befant vi oss nok mellom barken og veden et sted rent musikkmessig. Vi var i utgangspunktet vanskelige å plassere, selv om det naturligvis godt kan være at vi bare var for tidlig ute med såpass distinkte 80-tallsreferanser.

Marinert med 80-tallet

Om Zuma hadde debutert i dag, 20 år senere, ville de ikke vært umoderne i det hele tatt. Utover 2000-tallet og spesielt de siste ti årene har det rent på med musikk marinert i en gedigen punchbolle av 80-tallets virkemidler, musikalske som visuelle. Navn som Chromatics, La Roux, The Weeknd, Ladytron, Dua Lipa, Chvrches, Years & Years og Choir Boy er blant dem som har heist 80-tallsfanen i varierende grad, og her hjemme kan nevnes navn som Dagny, Mall Girl, Daniel Kvammen, Thea & The Wild og Silja Sol.

Er Alexander Stenerud forbauset over hvor mange av dagens artister som lener seg på 80-tallet, musikalsk og visuelt?

– Nei, ikke i det hele tatt. Dette er jo en revival som har vart en god stund allerede. Denne estetikken er nå blitt klassisk, og vil frekventere populærkulturen i lang tid fremover, lenge etter renessansen vi opplever nå er ebbet ut. 80-tallssveisen er blitt like aktuell som 1700-tallsparykken. Men viktigst og mest interessant for min del, er gjenskapningen – og interessen for selve lydbildet, sier Alexander som håper at Zuma snart skal kunne ferdigstille sitt tredje album.