Test av vinglass til 500 kroner

Hva er egentlig poenget med fine vinglass? En øldrikkers kostbare møte med Riedel.

FJONGT: Riedel Veritas Bordeaux rødvinsglass 2-pakning til rundt 500 kroner. Foto: Riedel

Folk brenner for mye rart. Enkelte for stoffkvaliteter. Andre for skøyteski. Og noen – av en eller annen merkelig grunn – velger å kjøre ufornuftig britisk mekanikk seks kilometer til jobb hver dag på garantistens regning fremfor en gjerrig tysk rekkesekser bare for å høre V8-eren.

Folk stiller svært ulike krav til de tingene de eier, og som regel sammenfaller prioriteringene med hva de setter mest pris på her i livet. Passion, sies det. 

Dette handler overhodet ikke om «passion», men er resultatet av et kostbart forsøk på å komme til bunns i hvorfor man skal velge å kjøpe dyre vinglass fremfor svensk varehuskvalitet.

For på akkurat dette feltet gir ikke internett noe godt svar. Selv ikke Kvinneguiden. Argumentene er mange, men noe konsensus finnes ikke. Det er mye «åpent for tolkning» og irriterende tåkeprat fra folk som lever av å smake nyanseforskjeller på tanniner. 

Riedels Veritas-serie

PROS

Lekker design Holder seg fine vask etter vask

Designet for å gjøre smaksopplevelsen bedre

CONS 

Blir ikke bedre enn vinen du drikker
Dyrt om man skal oppgradere med full pakke

Pris: ca 500 kroner for 2-pakning.

En snekker vet forskjellen på blå og grønn Bosch, og glasset er verktøyet som skal få ut det beste i vinen.

En ting er sikkert. De som sier du skal kjøpe dyrt, sitter som oftest på et lager de gjerne vil kvitte seg med. I drikkebransjen er alle venner så lenge det blir mersalg.

Men for å gi et kort svar med bakgrunn i hverken spesielt stor interesse for glassene eller det som skal oppi: Det er forskjell. Den er bare ikke alltid like synlig.

Dyre vinglass har sine begrensninger

For en som hverken hadde mor og fars eminente vinkjeller å stjele fra, og som stort sett alltid har sverget til øl, startet introduksjonen til vinens verden på kanskje verst tenkelige måte: Britisk universitetskultur.

Vinmonopolet er oppsiktsvekkende bra når alternativet er å være prisgitt hyllevare i den lokale Spar-butikken.

For å komme til saken – dyre vinglass har sine begrensninger. Dessverre er det slik at selv ikke Veritas-serien fra Riedel vil kunne hamle opp med lunken «Summer Moon». Elendig vin bryr seg katta om det skvulper i maskinblåst glass fra Guangzhou eller bavarisk krystall.

Men med årene er vinen blitt bedre og damene finere på det. Og i et forsøk på å imponere en middagsgjest et par år tilbake, ble det kjøpt inn en flaske Montrachet til under tusenlappen.

Tilgjengelig glasskvalitet ble ikke ofret en kalori i forkant av invitasjonen, men et nonchalant titt inn på det som i realiteten var en engere forsamling vinglass ble brått snudd til akutt desperasjon. Som igjen ble løst effektivt. Ett stykk Riedel. Og ett stykk STABLAR med kalkstriper herfra til månen.

Vinglass = mansjettknapper

Lite visste ølmannen at et sett bra vinglass er blitt den moderne manns mansjettknapper. Gjerne flere av ulike typer til ulike viner. 

Det en del ting dyre vinglass gjør bedre. Riktig form og åpning på glasset til gir riktig lufting. Riktig stett – eller stett i det hele tatt – opprettholder vinens riktige temperatur lenger, i stedet for påføre vinen håndlunk. Og ikke minst har dyre glass en avgjørende faktor i at de som oftest ser og er pakket inn lekrere enn sine rimeligere konkurrenter.

Ikke bare kan de vaskes i oppvaskmaskinen – erfaringsmessig tåler de det langt bedre enn de rimelige.

Men tid og nye åpenbaringer har også ført til større bevissthet rundt hva gode vinglass egentlig handler om. Å sette pris på god vin ved å hente noe spesielt ut av skapet. Innpakningen. Gjøre vindrikking til en greie.

Noe av smaksforskjellen ligger nok i luftingen. Mye i prislappen på polet. Og garantert skyldes en del av forskjellen placebo.

Kvalitetsglass er likevel fint. Passion blir det aldri. Men det er fortsatt milevis bedre enn skøyteski.