Lunsjguiden: Merkelig fullklaff på Skøyen

Long er skeptisk. Glass og betong i det nye hovedkontoret til Orkla, midt i en trafikkert gate.

– Tipper det minner om en kantine, sier hun fordomsfullt.

Duoen er rett rundt hjørnet, og Short er livredd for at Long har rett. Det var hennes forslag, uten å ha sjekket ut annet enn at nykommeren Sofienlund Spiseri faktisk serverer lunsj.

De åpner den tunge glassdøren og begge lar umiddelbart all kantineskepsis forsvinne. Det brenner livlig i gasspeisen. Interiøret er holdt i treverk, med grønt som en gjennomgangsfarge. Det som kunne oppfattes som minimalistisk, fremstår som varmt og trivelig. Det gjør også vår polske servitør, som raskt og smilende er på pletten med mat- og drikkemeny.

Kaster salaten på båten

De finleser spisekartet. Småretter som suppe, sandwich og cæsarsalat konkurrerer med bratwurst, angusburger, pizzaer og dagens fangst, som i dette tilfellet viser seg å være steinbit.

Short er skråsikker: Cæsarsalat. Retten som kan velte eller løfte en anmeldelse. Long velger steinbit, men så blir plutselig Short usikker. Hun har bladd opp på side to i menyen, hvor en lang rekke pizzaer konkurrerer om å bli valgt. Short spør servitøren om hun bør velge salaten med kylling, tørket tomat, egg, bacon og krutonger, eller pizza med trøffelsaus, mozzarella, skogsopp og halvmyk rødkittost av kumelk.

– Trøffelpizza, kommer det både høyt og momentant, og Short er like skråsikker på pizzavalget som hun nettopp var på salatvalget.

Fantastiske smaker og presentasjon

Duoen tar på seg sine sosialantropologiske briller og leke-analyserer de andre gjestene.

– Mann i 30-årene med lyseblå skjorte eller pen genser, vestkantpiker på samme alder og mange uten medbragt yttertøy, men med nøkkelkort rundt halsen, oppsummerer Long.

Stedet er en yndet møteplass for dem med arbeidssted Hafslund eller Multiconsult, og som har med seg eksternt besøk. Noen sitter ved langbord, andre sitter to og to eller fire. Restauranten, som kun har hatt åpent i fire måneder, er nesten full.

– Bortsett fra langbordene, kan det fungere godt å dele bedriftshemmeligheter her, men det er ikke helt innertier hvis akkurat dét er målet med lunsjen, hvisker Short idet maten kommer på bordet.

Shorts pizza er enkel, glovarm og særdeles velsmakende.

– Pizza med hvit bunn er min favoritt, men jeg var skeptisk til trøffelsmaken. Det skal så lite til før trøffelsmaken tar helt overhånd. Her er den derimot perfekt balansert mot den milde osten og soppen. At toppingen kun er pyntet med en liten kvast basilikum gjør det hele enkelt og godt, sier Short, uten å ofre den ikke-valgte cæsarsalaten en tanke.

Fisken til Long ser helt fantastisk ut. At en rett med hvit fisk kan være så fargerik, er en kunst ikke alle behersker.

– Steinbit er så deilig fast i fisken. Og fisken passer perfekt sammen med slike gode poteter, selskapserter, østerssopp og en deilig saus. Enkelt, men velsmakende, sier Long fornøyd.

Tomat til dessert

Hver eneste bit pizza er fortært, og tallerkenen med fisk er også renslikket. Damene er mette og glade. At det er vinduer fra gulv til tak, og at lokalet svømmer i vakkert høstlys, gjør også noe med humøret. Faktisk så mye at begge får lyst på en søt avslutning. Long ender opp med en glasert bringebær-marengs og friske bær. Sjokolademonsteret Short har så lyst på Nugattimousse at hun har vann i munnen, men pizzaen har, når hun virkelig kjenner etter, tatt opp all plass i magen og bukselinningen. Hun må dessverre stå over.

– Det ser ut som du har fått en halv tomat til dessert, utbryter den dessertfrie når hun ser Longs bringebærmarengs. Den har et knallrødt skall, uten noen som helst hint av bringebærrosa.

– Egentlig er jeg ganske mett, men i motsetning til Nugatti-kaloribomben du vurderte blir denne desserten bare en fin avrunding på måltidet. Den er lett og frisk, forsvarer Long.

– Vi kommer tilbake. Da skal jeg spise cæsarsalat, for da orker jeg også Nugatti-mousse med supergranoacrumble og dagens sorbet, sier Short idet de forlater glasshuset. Og hun mener det.