FULL SCORE: Kolonihagen på Frogner får lunsjduoen til å føle seg hjemme, gjennom mat, service og atmosfære. Tipp topp. Foto: Iván

Kolonihagen Frogner imponerer

Kolonihagen Frogner er der du vil spise lunsj. Hver dag.

Du blir ikke beskyldt for å smøre tykt på ved å si at nærmest alle nyetableringer i Oslo er etter byrådets grønne, våte drøm; økologisk, elbil, laget av bestemoren til samtlige ansatte og dyrket i egen hage som man har stått på liste i 30 år for å få.

– Jeg føler meg nesten litt skitten, her vi kommer kjørende med hver vår Land Rover, sier Long i det han smeller igjen døra på sin seriebil og knepper igjen den øverste knappen på Tweed-blazeren.

I BAKGÅRDEN: Lite ved inngangen hinter om hva som skuler seg innenfor dørene. Foto: Iván

Og apropos kolonihage. Midt i vestens sentrum, svøpt av Frogner-fruer og guttebasser med midtskill som tar opp fag på Bjørknes i bygget ved siden av, ligger enda en av hovedstadens sosialt aksepterte spisesteder. Lunsjduoen ankommer gjennom bakgården. De fossile bevisene er parkert på baksiden.

Et øyeblikk tror lunsjkameratene at de er avslørt.

– Har dere reservert?

Servitøren ser rådvill rundt seg og sår tvil om lunsjmulighetene hos de to.

Men som for alle som leker snille grønne, løser det seg. Verken byrådsforsømmelser eller mangel på bordreservasjon er til hinder.

Kolonihagen Frogner

Kolonial storhet i en bakgård på Frogner tilbyr kreative og sosialt aksepterte retter til en rettferdig pris, som setter en god smak på hele besøket.

Sted: Frognerveien 33

Pris lunsjretter: 175 - 245 kr

Tid før maten kom: 30 minutter

Besøkt: 29.10.19

Terningkast: 6

Blid som kjernet smør

Bordet fanger. Og før lunsjduoen har rukket å studere lokalet har den trivelige servitøren kommet med både vann, menyer og spurt om de ønsker noe å fukte ganen med.

Menyen sonderes.

ATMOSFÆRISK: Innenfor dørene på Kolonihagen kan en føle seg hjemme. Store vinduer og naturtre dominerer. Foto: Iván

– Hvitvin og appelsinbrus, takk, sier den i duoen som skal spasere hjem.

Nesten like raskt kommer et glass hvitvin fra Burgund og en mandarinbrus på bordet.

– Det verste jeg vet er å få for varm hvitvin...

Long grøsser ved tanken på konsekvensene av en misfornøyd Short.

– Men denne var helt perfekt, sier Short smørblid.

Lunsjmenyen består av relativt få, men varierte retter. Tre forretter, fire lunsjretter og tre desserter.

– Det blir det lite svinn av, skyter Long grønt inn.

De bestiller hver sin lunsjrett. Og servitøren fanger ønskene.

POPULÆRT: Lokalet blir fort fullt rundt lunsjtider. Det lønner seg å bestille bord på forhånd. Foto: Iván

Stemningsrapport

Allerede ti minutter etter at dørene ble åpnet er lokalet godt varmet opp, med wannabe-hippe kvinner og menn i beste crossover- og irsk setter-alder. Så snart barna er ute av redet trekkes flokken mot Kolonihagen som med dunkel belysning kan skjule både alder og politisk ståsted. En lett iscenesatt Instagram-post er alt som skal til for å vise omverdenen at du er på et av Oslos beste lunsjsteder om dagen. Men her holdes telefonene på innerlommen.

– Her er folk for opptatte av å hygge seg, til å tulle på touch-skjermen.

Etter det som hadde vært nok tid til å lese tre kapitler av byrådets nyfødte miljøbudsjett, ankommer maten på bordet. Uten at det gjør noe.

– Her er det så god stemning at jeg kunne sittet her hele dagen, sier Short.

Foran dem på bordet kommer to store tallerkener. Servitøren lener seg frem og forklarer engasjert hva som de to skal konsumere. Short sin fisketaco består av en potetlompe med sprøstekt torsk, syltet rødløk, tomatpesto og fetaost.

– Trendy, lufter Long.

På andre siden av bordet har det befestet seg et konfitert andelår med...

– En halv salat. Bokstavelig talt. Noe enkelt gjort om til noe knakanes godt, uttaler Long i det han knasker i seg det sprøe skinnet.

– Tacoen min var helt utsøkt. Perfekt crispy fisk med en smaksbombe utløst av rødløk og pesto.

SÅ GODT SOM DET SER UT SOM: Kjøkkenlaget leverer. Lunsjduoen er svært fornøyd med det de blir servert. Foto: Iván

De to sitter stille og nyter måltidet foran seg. Long klapper seg selv fornøyd på magen og lener seg tilbake i stolen. Godt er det at han har kneppet opp jakken. Åpenbart fornøyd titter han på de andre rundt seg som også har oppdaget den hvite perlen i bakgården. Det er enstemmig. Alle ser merkverdig tilfreds ut.

Hjemme best

Her er ingen flaue for å spotte naboen parkert på bordet ved siden av. De er ikke på McDonald's.

– Det føles som å komme hjem og se at hele familien er samlet. Et anerkjennende blikk er alt som skal til. Det blir litt mer sånn «Oi, er du her også. Så hyggelig».

Og som i et hvert respektabelt familieselskap, markerer desserten (og eventuelt onkels halvveis upassende middagslur) at måltidet er mot veis enda – denne gangen på gode termer.

På bordet: En tolkning av tilslørte bondepiker, med iskrem på solbærblad og eplekrem.

På flanken: – Chocolate fudge with coconut around, forklarer servitøren i det hun setter to kaffekopper av egen preferanse på bordet.

– Pokker, for en god opplevelse. Jeg liker alt her. Fra service til interiør. Fra romtemperatur til porselen, utbryter Long.