Lunsjguiden: Innertier på Briskeby

– Nå må du være litt grei. Restauranten har bare vært åpen i noen få dager, sier Short bekymret.

Hun aner at Long har en dårlig dag, og er redd for at det vil gå ut over profesjonaliteten som anmelder.

– Michaels har fått navn etter Michael Skiri som driver restauranten. Han har jobbet i Bølgen & Moi-systemet i 23 år og gått gradene fra servitør, via hovmester og restaurantsjef før han ble daglig leder, så helt uerfaren er han neppe, svarer Long og legger til:

– Det er faktisk første gang Anders Buchardt har startet eller eiet en restaurant. Bølgen & Moi på Briskeby var hans stamsted, så da de skulle flytte, sikret han seg leiekontrakten. Kjøkkenet skal også være godt ivaretatt. Øyvind Bøe Dalelv har vært soussjef ved Statholdergaarden i en årrekke og har en lang merittliste.

Varm velkomst

De to går inn og får seg en overraskelse. Lokalet er nesten helt sort. Vinduene er delvis dekket til, det brenner livlig i peisen og de små bordlampene gir en fantastisk stemning. Personalet er så skjønne at vi mistenker dem for å ha avslørt oss allerede før vi blir anvist våre plasser. Konspirasjonsteoretikeren Long, som allerede nå er lystigere i stemmen og smiler med hele fjeset, er overbevist om at så er tilfelle, men Short er av en annen oppfatning:

– Betjeningen er jo like hyggelig mot alle, sier hun idet hun drar kjensel på en tidligere ordfører og en skuespiller som er kjent for å parodiere førstnevntes mor.

De blir sittende og bla i menyen. Short får opplyst at dagens suppe er steinsoppsuppe som blir servert med surdeigsbrød og smør. Hun tar valget der og da. Long trenger heller ikke lang betenkningstid og bestiller en torsk med bok choy, løk og rød karrisaus.

Forrett eller hovedrett?

Et drøyt kvarter senere dukker maten opp. Bordene begynner å fylles opp. Det er overraskende mange damer og noen par. En mann har plassert seg i hjørnet ved peisen og er på forretningslunsj med seg selv, en øl og sin bærbare PC.

Suppen er pyntet med blomster som kan spises, og den er så kremet at den nesten kan spises med gaffel. Short velger skje, og klarer ikke stoppe etter den første munnfullen.

– Det er den beste soppsuppen jeg noen gang har smakt. Jeg var litt skeptisk før første bit, for en suppe som er såpass kremet, kan bli kvalmende. Denne har litt sting og smaker ikke fett. Soppbitene er akkurat passe store og gir tyggemotstand, sier Short.

Dessverre tar det ikke mange minutter før suppeskålen bokstavelig talt er skrapet.

– Det eneste jeg har å utsette, er at porsjonen er altfor liten. Jeg kunne spist dobbelt så mye, sier hun og tar en real bit av det medfølgende surdeigsbrødet og topper det med syndig mye pisket smør.

Perfekt torsk

Long har ikke lyttet til Shorts suppe-ovasjoner, for hun er nærmest i ekstase over sin egen rett.

– Med den grillede kålveksten bok choy, er det et asiatisk preg over torsken, som for øvrig er perfekt tilberedt. Den flaker seg akkurat slik den skal. De medfølgende potetene smaker like godt som de ser ut, og karrisausen er virkelig prikken over i'en, sier Long. Det tar ikke lang tid før hennes tallerken er like skrapet som kollegaens.

– Jeg er mett, men dette er så godt at jeg likevel vil ha dessert, sier fiskespiseren.

Topp spisevegringsdessert

Short kikker i menyen igjen, uten å dele lysten på Longs søte avslutning.

Long bestiller en sitronterte. For ikke å være uhøflig, slår Short til med én petit four og en kopp kaffe.

Da den vakre, kjappe i replikken og særdeles høflige servitøren kommer tilbake med dessert og kaffe, utbryter Long:

– Oj, alt det!

De begynner å le begge to. Den ene petit four-en til Short er en sjokoladebit på størrelse med en klinkekule. Og veldig god. Sitronterten til Long ville unngått bruk av kosemerker for dem som går på Grete Roede-diett, og selv en anorektiker kunne spist den uten dårlig samvittighet.

– Det passet meg helt perfekt. Etter et stort fiskemåltid med tre poteter, er en liten kakebit akkurat passe, sier Long og høres ut som hun er 103 år gammel. Minst.

Mens vi venter på champagnelunsjen

De betaler og går ut i snøværet de søkte ly fra. Da sier 103-åringen:

– Jeg var innom og kikket på alle toalettene. De var helt forskjellige og designet av Tone Damli, Lene Orvik, Hedda Skoug og Daniel Franck. Et artig grep. Men det blir sikkert rift om de fire plassene hvis Michaels skal fortsette der forgjengeren slapp; med elleville champagnelunsjer.

– Tror du de skal fortsette med det?

– Jeg spurte servitøren. Hun sa nei, så la hun til: «,men vi vet alle hva som kommer til å skje...».