The Nighthawk Diner på Grünerløkka er en institusjon. Nå visker det om at det kanskje skal bli asiatisk mat her isteden.  Foto: Iván Kverme

God natt og farvel

The Nighthawk Diner var en nostalgisk revolusjon da den kom for ti år siden. Men det er på tide å la hauken slippe mer lidelse nå.

– Jeg husker da dette stedet kom. I flere år sto det kø rundt hjørnet her for å slippe inn, sier Long.

Den våte januar-torsdagen preger Grünerløkka, mens de to anmelderne forserer veiarbeid, hissige trikker og trillegrupper for å finne veien til The Nighthawk Diner.

Da stedet ble lansert var det nesten uhørt. Visjonæren Jan Vardøen hadde gått mer enn all inn på å gjenskape en amerikansk drøm. Hamburgerstedet var formet slik vi alle liker å dro at alle amerikanske dinere var på 50- og 60-tallet. Ekte på samme måte som Grease var autentisk, men likevel så velkomment og rått.

The Nighthawk Diner

En gang Oslos desidert kuleste hamburgerbar. Nå et vagt minne om noe som var. Stedet ser likt ut, men maten smaker dårlig, stedet er rotete og lite sjarmerende. På tide med noe nytt.

Terningkast 1

Tid før maten kom: 10 minutter

Pris lunsjretter: Ca 200 kroner

Hvor: Seilduksgata 15A

Besøkt: 17.01.2020

– Jeg sjekket at det var åpent, men dette ser stengt ut? sier Short. Det står ikke lenger kø rundt hjørnene. Derimot må Short speide rundt hjørnet for å se at det faktisk sitter noen i restauranten. Dermed er det bare å søke seg inn for å se om stedet fortsatt har noen sjarm. Bråkete konkursrunder har levnet stedet med nye eiere.

Du trenger ikke være Perry Mason for å oppdage at det allerede har satt sitt preg på stedet. Det pleide å være et kult sted. Nå er det litt rotete, litt slitent og med brukte brettspill liggende i hjørnene.

Det var en gang Oslos kuleste diner, men nye eiere klarer ikke helt følge opp visjonen. Nå snakkes det om muligheten for å gjøre noe helt annet med stedet. Foto: Iván Kverme

– Det kan være artig med en runde brettspill, men kule steder trenger ikke slikt for å få folk inn. Før ville det vært utenkelig, da gjestene ville blitt sittende alt for lenge og køen ville gått helt til Foss videregående, sukker Long.

En ting som derimot er lang er menyen. Servitøren har vist dem til et bord og forduftet. Så det er god tid til å bla gjennom de 13 sidene med valgmuligheter.

– Det er umulig å ha et godt kjøkken med så mange valgmuligheter. Hvorfor er det sånn?, spør Long, uten at Short kan gi noe godt svar.

Du har alltid kunnet finne en hamburger i Oslo, men det var sjeldent særlig kult. Det endret seg med The Nighthawk Diner. Til og med drømmen om Amerika ble stuerent, for dette var tross alt fra en tid før både Vietnam-krig og Bush. Så da telte det liksom ikke.

En gang i tiden var Long å regne som stamgjest her. Men alt endrer seg og en dag endrer også stamstedet seg.

– Jeg vet ikke hvordan det ble slik. Men jeg vet at jeg skal sikre meg en gammel venn, sier han og bestiller fra servitøren som har dukket opp igjen.

Borte er de stilige, grønne uniformene som Vardøen drømte frem. Idag er det antrekket til enhver lærling på hotellfag som gjelder.

– Jeg tar en Nighthawk Combo, sier Long.

Short lander på en kyllingburger.

Leveringstiden av maten er ikke oppsiktsvekkende, siden de to er 50 prosent av klientellet denne formiddagen.

Det som derimot vekker oppsikt er hvor lang dette konseptet er fra sin opprinnelse. Du kan drømme så mye du vil om Amerika på 50-tallet, men når det står Idun Ketsjupflasker til 13 kroner på bordet, er det lett å heller føle seg som på et gatekjøkken på Kongsberg i 1989.

– Jeg er en sucker for sylteagurk på hamburger. Men når den er av den rifla typen de selger på Kiwi føler jeg det begynner å bli vel gjerrig, sukker Short.

Longs hamburger ser ellers ikke så ille ut, men det begynner å bli et stykke fra den visuelle eksplosjonen som pleide å lokke. Nå ser det ut som en hvilken som helst helt grei hamburger. Som også er slik den smaker.

– Det var en ganske enkel, men genial burger. Bacon, cheddar og chipotle. Jeg elsker når det enkle blir så godt. Her er det bare enkelt, sukker han.

Nighthawk Diner på Grünerløkka Foto: Iván Kverme

Verre skal det dessverre bli. For Shorts kyllingburger er en fornærmelse. Den er så langt unna en god burger at man kan frykte at Donald Trump kan planlegge et angrep, kun for å sikre de amerikanske interessene.

– Kyllingen er grå og tørr. Konsistensen er så mistenkelig, og smaken så vassen at jeg tør ikke spise mer, sier han.

– Dette er uten tvil den dårligste matopplevelsen jeg har hatt mens vi har gjort disse anmeldelsene sammen. Jeg hadde vært lei meg, hadde jeg ikke vært så kvalm.

Dermed blir det med den ene biten kylling, druknet i paprikakrydder. Smaken av skuffelse, og frykten for matforgiftning er reell, og de to anmelderne ber om regningen.

– Noen ting skal ikke vare evig. Dette er en av dem.

På utsiden ser stedet ut som det har gjort de siste årene. Og innvendig er det temmelig likt. Likevel er det ikke hva det var.

– Dette føles som en eremittkreps som lever i skallet til noe annet. Det er på tide å la dette stedet forsvinne ut i hukommelsen som et godt minne, ikke la det fortsette som den dårlige drømmen det er på vei til å bli.

– The Nighthawk Diner er død. Lenge leve hauken, sier Short.