– Dette stedets kulhet utfordres jo nettopp av stedets evige terningkast fire-hype, sier Short.
Solen bryter gjennom det tunge skylaget over Oslo, og lunsjanmelderduoen har funnet seg et bord under åpen himmel. En smørblid servitør har distribuert menyer, men Long er for lengst forsvunnet inn i en lang anekdote om funksjonalismens inntog i norsk arkitektur.
– En hang up jeg har, er slitte glass. Det er ikke verdens største kostnad, og glass som ser ut som de har rullet ned slottsbakken før de fant veien til vaskemaskinen legger en bitteliten demper på entusiasmen, avbryter Short.
– Du er i det humøret idag, altså?
– Kunst handler om detaljer. Også matkunst. Og smake gjør du også med øynene. Da gjør det ikke noe om det ser bra ut. Eller i det minste at du kan se gjennom det, sukker Short.
Kunstnernes Hus
Kulturinstitusjonen slapp de kommersielle kreftene inn døren for noen år siden. Det kan vise seg å være et av de bedre samarbeidene mellom kunst og kapital, for maten er nydelig og stemningen fantastisk.
Adresse: Wergelandsveien 17.
Pris: 195-218 kroner.
Tid før maten kom: 20 minutter.
Besøkt: 07. juli 2020.
Terningkast: 5
Likevel, stemningen er god, og servitøren blid og veldig hyggelig. Oslo om sommeren er undervurdert av nesten alle nordmenn, men idag er det få andre steder duoen ville vært enn under den beskyttende takvingen fra 1930.
– Kunstnernes Hus. En institusjon i Oslo. Et smeltedigel...
– Du, gi deg…
– Det er jo det da.
– Vi kan ikke sitte på Kunstnernes hus og snakke om smeltedigler, fantastiske reiser og bærekraft. Da har jeg bedre ting å bruke tiden på. Som tekst-tv, stønner Long oppgitt.
Fra ytre finanssektor til innerste kunstfiff
Short gir opp. Likevel, Kunstnernes Hus har alltid hatt en snodig tiltrekningskraft på en rekke av Oslos innbyggere; fra ytre finanssektor til innerste kunst- og kulturfiff. For gjennom tiår har unge kunstnere og næringslivsledere møttes her for å flørte, og kanskje veksle kulturell kapital med harde kontanter. Representert i dag i en middelmådig utgave gjennom Long og Short.
Men på Kunstnernes Hus utveksles det bare spydigheter.
For alt har en ende, og kanskje var det sist i bøkene om Christian von der Hall av Henrik Langeland at Kunstneres Hus var sentrum i Oslo.
Alle har et forhold til stedet, hevder de mens de endte på andre barer og utesteder. Kunsten kjøpes av konsulenter, og kunstnerne har lært seg å leve uten den svette omfavnelsen til finansmenn med Pushwagner fra finn.no på veggen.
Et mesterverk av en pizza
Igjen var snurrige gjester som Long. En ny anekdote om høstutstillingen har begynt. Heldigvis dukker servitøren opp før Long har mistet veien til poenget fullstendig.
Shorts pizza er av typen Tomat. Så enkel at den vil avsløre alt.
– Merkelig nok er det bare tomaten som skuffer på en rett oppkalt etter nettopp den.
– Det ser jo godt ut?
– Å jada, den er helt nydelig. Bunnen er en sprø drøm, og bøffelmozzarelaen tilfører akkurat nok salt. Men når tomatsausen smaker vesentlig mer tomat enn tomatene, da er det kanskje på tide å gi dem opp. For her blir de smakløst fyll.
– Det er en forunderlig situasjon, fordi pizzaen i seg selv er et mesterverk. Men som ethvert kunstverk handler det om å begrense seg. Og kaller du kunstverket ditt tomat, bør tomat vekke noen sterkere følelser enn likegyldighet. Heldigvis vekker resten av pizzaen sterke nok følelser.
Om Shorts pizza er for asketer eller nybegynnere, må Longs valg være for de viderekommende. Valget faller på en 'Nduja, som ifølge menyen er en pizza med nettopp 'nduja, den sterke blandingen av svinekjøtt og paprika fra Calabria i Italia. Pizzaene serveres med pancetta og chili, noe som virket lovende.
Det er en sterk pizza, men på samme tid svært smakfull. Det elegante er at det sterke ikke tar fullstendig overhånd, og 'nduja-elementet ligger som små gaver rundt på pizzaen.
– Dette må være en av de bedre pizzaene i Oslo. Kanskje en av de aller beste?
Long lar seg begeister av smakene. Det grenser mot overveldende, men passer på en litt kjølig sommerdag.
– Jeg liker at Lofthus Samvirkelag har inntatt Kunstnernes Hus. Det gjør terskelen litt lavere for å oppsøke høykultur. Pizza er universalt.
– Høstustillingen var skuffende i fjor? Vel, Pizza er aldri skuffende. Høstutstillingen var fantastisk i fjor. Vel, det samme er pizza. Et tydelig tegn på at kunst og kommersialitet har noen akseptable fellesområder. Men bare noen.
