En reise til Middelhavet - uten karantene

– Ha-ha! Husker du sist vi var her? spør Short og peker på den enorme, og naturlig nok, folketomme uteserveringen til Mirabel på Sørengkaia.

Hun sikter til sommeren for to og et halvt år siden. Det var sol fra skyfri himmel og duoen hadde gledet seg til en lang lunsj. Men i iveren etter å bruke solbriller og kjenne strålene varme, glemte de helt himmelretningene. Mirabel, i likhet med de andre restaurantene langs kaia, har kun ettermiddagssol.

– Jeg husker det godt. Det var iskaldt, og likevel hadde vi ikke vett til å gå inn, humrer Long.

De gjør seg klare med munnbind og håndsprit og kikker seg fortumlet rundt. Det er ingen i det store lokalet. Det er folketomt.

– Hei og velkommen, sier plutselig en søt servitør.

Hvor hun dukket opp fra er ikke godt å si, men de blir vist til et hyggelig vindusbord med utsikt mot fjorden, Color Line og det rosa, Entra-eide Havnelageret.

Middag til lunsj?

Menyen er ryddig og godt presentert på én side. Forretter, salater, hovedretter, pizza, pasta og desserter.

Eller er den egentlig så godt presentert?

– Jeg skjønner ikke helt det med hovedretter. Det må da være middag? En hjortemedaljong til 499 kroner serveres vel ikke til lunsj? undrer Long.

Short viser seg å være en handlingens kvinne og spør den unge kvinnen som fortsatt ikke har fått noen andre gjester å passe på.

– Jo, dere kan bestille fra hele menyen til lunsj, men hovedrettene er ganske store. Det er mye mat.

Begge skal spise middag med sine respektive senere, så da utgår både hjort og indrefilet.

Long bestiller kyllingbryst i kremet, fersk chilisaus servert med tagliatelle.

Short klinker heller til med to forretter: carpaccio av okse og et hvitløksbrød fra Middelhavet.

Jo da, det ble nesten middag til lunsj

De to får servert mineralvann i glass med stett. Det får Long til å stille spørsmålstegn ved skjenkestoppen.

– Jeg skjønner at barer og puber må holde stengt. Men hvis jeg går ut på restaurant med mannen min og har lyst på ett glass vin til maten, ville vel ikke det utgjort noen risiko? Vi spretter ikke opp, river i stykker munnbindet og menger oss med de andre gjestene av den grunn…

– Det er vanskelig å være uenig med deg i akkurat dét, men vi får være lojale og følge de beslutninger som er tatt, uansett om det gjelder munnbind, besøksregler, hjemmekontor og fravær av vin. Det viktigste er at restaurantene har åpnet igjen, sier Short og nipper til glasset med Pepsi Max.

Fortsatt har det ikke kommet noen andre gjester. Det er bare den korte og den lange. Men nå får de selskap av mat.

– Jeg valgte hvitløksbrød og carpaccio fordi vi skal ha pizza til middag, og da droppet jeg det til lunsj, men jeg ser nå at jeg har bestilt en slags pizza likevel. Det er det største hvitløksbrødet jeg noensinne har sett, og bunnen er akkurat som pizza, toppet med ost, hvitløk og et kryddersmør, sier Short og fortsetter:

– Og det smaker skikkelig, skikkelig godt. Tynt, sprøtt, luftig, varmt og artig presentert. Tommel opp! Og først nå forstår jeg hvorfor de har tipset i menyen om at det er fint å dele. Det er bare å forsyne seg.

Ingen gjester fra de kom til de gikk

Long har fått en stor bolle med kylling, tagliatelle og saus.

– Kyllingbitene er saftige. Jeg var redd for at chilisausen skulle bli for sterk, men den er nesten litt lite sterk. At den kremete sausen er delikat og ikke tykk, hever også retten.

Short lar leiven med hvitløksbrød-pizza hvile og går til angrep på carpaccioen.

– Helt nydelig, mørt kjøtt som kan spises med skje. Parmesanen kunne godt vært raspet på et rivjern som gir et mer sofistikert resultat, men den smaker godt likevel. Skal jeg plukke på én ting, må det være tomatene. De smaker ikke søtt nok. Dessuten er de litt for kalde, sier Short som vingler mellom terningkast 4 og 5.

– Jeg synes dette er litt vanskelig, for vi kan jo ikke klandre Mirabel for at det ikke er noen andre gjester her. Servitøren har bare hatt fokus på oss, for vi har jo vært de eneste. Dessuten liker jeg den rolige loungemusikken som så vidt høres i bakgrunnen.

Short lar Long avgjøre terningkastet:

– Sist vi var her spiste jeg linguine med sopp, asparges og parmaskinke. Den retten var langt mer spennende enn dagens pastarett. Ettersom vi er de eneste gjestene, passer stedet bra til å diskutere forretningshemmeligheter over en lunsj, men jeg er nok likevel på en firer, konkluderer Long.