Drømmelunsj for småspiste

Hanami har ligget på Tjuvholmen i rundt ti år, og regnes som en relativt eksklusiv restaurant. Interiøret understreker det inntrykket. Også gjestene ser ut til å ha dyre vaner.

En servitør viser lunsjduoen til bordet og understreker, nærmest litt bryskt, at menyen finnes på hanami.no – og bare der. Long og Short ikler seg hvert sitt sett med lesebriller for å starte matfangsten.

Vanskelig meny

– Rikholdig meny, sier Short og ser faktisk litt forvirret ut. Izakaya style er japanske småretter som edamame, men også gratinert kongekrabbe til 449 kroner og to kamskjell fra Hitra til 289 kroner. Menyen består også av supper og Hanamis spesialiteter som ovnsstekt hummer til 645 kroner, pannestekt laks og helstekt gårdskylling. Fra robatagrill byr menyen blant annet på spareribs, hjort, Wagyu-stek og lammecarré. Flere valg av ceviche, salater, sushi og desserter har også fått plass på det digitale spisekartet.

– Hvor skal jeg begynne her? fortsetter Short, om mulig enda mer forvirret.

– Aner ikke, jeg trenger mer tid, sier Long og blir provosert da servitøren kommer for å ta bestillingen. Med et påklistret smil sier hun høflig at de trenger noe mer tid på mobilen for å plukke ut dagens lunsj.

– Alt vi har på menyen er ment å deles. Det er slik det er her, sier servitøren, uten å åpne opp for at Long og Short kanskje kunne tenke seg å bestille noen retter hver for seg.

– Og det er også slik at rettene ikke kommer samtidig. De blir servert i den rekkefølgen kjøkkenet lager dem, legger hun til.

Bokstavelig talt mini

Long ender opp med å bestille edamamebønner til dem begge som en liten «appetizer», og en black cod til seg selv - selv om de ble anbefalt å dele rettene. På menyen står det ikke hva som serveres til retten, hvilket viser seg å være nettopp ingenting. Servitøren anbefaler en avocado- og limesalat som tilbehør, og Long bifaller.

– Da tar jeg to småretter til hovedrett, sier Short og bestiller en miniburger og tataki av okse til en samlet sum av 374 kroner.

Allerede etter seks minutter dukker en tallerken med åtte mini-tataki i frimerkestørrelse opp. 

– Kjempegodt. Mye smak, nydelig kjøtt og den ingefær- og sjalottløkdressingen er helt prima, sier Short fornøyd.

Long, som har fått smake, deler samme oppfatning.

Etter en stund dukker miniburgeren opp. Long ler høyt når hun får øye på miniburgeren til Short. Mindre burger har hun aldri sett.

– Jeg kan bestille en rett til med én gang, for dette var ikke rare greiene, sier Short og spiser opp burgeren i to biter. En spennende burger som minner mer om en liten bun. Og selvsagt altfor liten.

– Hvordan tenker Hanami at den burgeren der kan deles? Skal jeg spise toppen og du bunnen, vil du ta en bit og jeg overta resten, eller skal vi spidde den i to med spisepinnene våre? spør Long.

Det blir ingen burger på Long, og Short er fortsatt sulten.

Pinnefisk

Så kommer også Longs lunsj på bordet. Den serveres i ett stykke og er marinert i miso.

– Og hvordan skal jeg spise denne fisken pent? Den er servert i et stort stykke på et fat, og jeg har bare pinner, sutrer Long om sin rett, priset uten tilbehør til 455 kroner.

Long forsøker, men forsøket er langt fra kirurgisk presisjon. Likevel får hun flyttet noen biter med torsk som ikke smaker torsk over på sin egen tallerken.

– Hadde dette vært et ansettelsesintervju, ville du ikke fått jobben. Det ser ut som om du er på restaurant for første gang, humrer Short.

– Selv om det ikke ser så lekkert ut, er fisken god. Men det er umulig å kjenne fiskesmak, for sausen blir for dominerende. Og jeg som elsker torsk, sier Long mens hun rører rundt i fiskestykket på fatet og forsøker å forsyne seg med mer av fisken.

Forloren hummer

Short gjør fiskespiseren oppmerksom på at de ikke har sett snurten av noen edamamebønner, samtidig som hun klikker seg inn på mobilen igjen for å finne en rett til. Valget faller på risotto med hummer og purre, Alfonso-mango og skalldyrskum. Servitøren gir Short kred for valget.

Så blir de sittende. Og sittende. Plutselig kommer servitøren bort og tar på seg skylden for de manglende edamamene og lurer på om de likevel vil ha dem – på huset. Long nikker ivrig.

Bortsett fra at de ble servert som dessert, smaker edamamebønnene ferskt, salt og godt. Short rekker også å spise sin skjerv før risottoen dukker opp. Og den er faktisk stor nok til å deles, men typisk nok vil ikke Long ha. Hun spør heller om å få spise opp hele bollen med edamame.

– Jeg har hørt at hummersalaten her er blitt servert nesten uten en eneste bit hummer, så jeg lurer på om det er noe hummer her, sier Short og skjønner allerede etter første bit at her er det, om ikke raust, men i hvert fall en god mengde hummer. Skummet smaker også godt, men den iskalde mangoen virker direkte malplassert på den varme risottoen.

– Sikkert veldig trendy, sier Long.

– Men absolutt ikke min smak, parerer Short og avslutter retten før hun har spist opp alt.

Ingen av dem har lyst på dessert. Selv om mye av maten var god, ble likevel måltidet en skuffelse. Det var ingen gode vibber å fange opp. Og servicen var under pari. Med et så høyt prisnivå, rundt dobbelt så mye som en lunsj normalt koster, holder ikke dette til mer enn terningkast tre.