<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
+ mer
Vin som hobby har den fordel av å kunne kombinere drikke, mat og reise samtidig, og tall fra europeiske vindestinasjoner kan vise til kraftig vekst. Ett av dem er Toscana, hvor et økende antall nordmenn eier egen vingård. Foto: Getty

Den norske klasereisen

Aldri har nordmenn brukt mer tid og penger på vin. Men veien fra papp til Montrachet er full av dyre lærdommer, sårede ego og sure kjøp.

Publisert 3. jan. 2020 kl. 15.32
Oppdatert 5. jan. 2020 klokken 14.39
Lesetid: 15 minutter
Artikkellengde er 3561 ord

– Jeg ser på vin som en fiende, men du skal elske din fiende, sier Torkjell Berulfsen.

NRK-veteranen har tatt plass ved bordet innerst i lunsjlokalet på Engebret Café ved Bankplassen i Oslo. Et av to steder han frekventerer for lunsj og en kald pils eller et glass rødt. Her har Ibsen, Bjørnson, Hamsun og Munch hatt fast bord. 

Per Aabel og andre kjente kulturpersonligheter står oppført på plaketten over stedets æresgjester. Kåre Valebrokk var stamgjest. 

I dag er diktere og kulturelle byttet ut med forretningsfolk med spisse sko og stive snipper. Også drikkekartet er endret. 

Mens det før gikk i pjoltere, akevitt og øl, er listen over drikke i dag hovedsakelig dominert av vin. En drikkekultur med relativt kort fartstid i norsk sammenheng.

Øl-land

Gjennom NRK-programmet Edle Dråper har Berulfsen gitt nordmenn en pedagogisk tilnærming til brennevinet. 

Akevitt, whisky og genever, men aldri om vin. Til det mener han temaet for stort og historien for spredt.

– Vingrensen går ved 50 grader nord, omtrent ved Paris. Nord for det rykker vi inn i øl-land. Som gode germanere er vi øldrikkere, men så begynte nordmenn å reise mer. Man oppdager at lykken i livet ikke nødvendigvis må være en øl, sier Berulfsen.

På Engebret Café ved Bankplassen i Oslo har hatt Ibsen, Bjørnson, Hamsun og Munch hatt fast bord. Og Torkjell Berulfsen som kommer hit for en tartarlunsj, en kald pils eller et glass rødt. Foto: Eivind Yggeseth

Vin i bagasjen

Nordmenns er blitt vingale delvis takket være Saga Solreiser og reiseselskapene som tilbød ferieturer på 1970- og 80-tallet. Sol, strandliv og Campari lokket nordmenn til fremvoksende spanske ferieparadis. «Syden» ble allment, og flyene lettet med stadig tettere mellomrom fra Fornebu. Med hjem igjen i bagasjen kom vinen.

Turismen la grunnlaget for nordmenns vinkulturelle opplysningstid, kanskje best foreviget i Sällskapsresan med Lasse Åberg og Jon Skolmen i charterturismens gullalder.

I dag er vin trendy og tillater en krysning mellom mat, reise og hobby som har bred appell. Det koster, gjør tidvis vondt i hodet og bærer med seg status. Men med enkelte unntak.

– Et eksempel på det er at nordmenn i dag har fått smak på greske Retsina, som smaker av kvae og er etter min mening sløsing med taxfree-kvoten, sier Berulfsen.

– Jeg ser på vin som en fiende, men du skal elske din fiende, sier Torkjell Berulfsen. Foto: Eivind Yggeseth

Ut med brennevinet

Sentralt i nordmenns forhold til druene står Vinmonopolet. Som navnet tilsier har «Polet» utøvd norsk alkohol- og moralpolitikk med innfall som Fjose-posen, kristenkonservatisme og en institusjon som er lagt for hat av dem som ønsker seg børst på bensinstasjon fremfor regulering.

Et av Vinmonopolets mest sentrale formål var å få ned alkoholforbruket, spesielt brennevinet. Det skulle likevel gå 73 år fra Vinmonopolets opprettelse i 1922 til vinsalget passerte brennevinet i 1995.

Og noe har kanskje endret seg, for i 2019 er Vinmonopolet et sted hvor folk står på lange ventelister, en institusjon utlendinger strømmer til og med et utvalg viner som nærmer seg 9.000 ulike varianter.

Få ting får forretningsmenn til å kaste slipset, hente frem soveposen og oppføre seg som Justin Bieber-fans når Vinmonopolet inviterer til spesialslipp.

– Jeg er overlykkelig over at vi har Vinmonopolet, sier Berulfsen og tar seg en slurk. 

– Det en fantastisk organisasjon, og jeg tror hverken tilbudet hadde vært bedre eller at prisene hadde vært lavere om vi hadde hatt et system som i Danmark.

Skjulte skatter og bomkjøp

Med årene har det norske vinmarkedet modnet betydelig, og er i dag i sterk vekst. Det generelle kunnskapsnivået er også høyere. Det forteller Geir Mosether, som er direktør for kategori og innkjøp i Vinmonopolet. Stadig flere melder seg på kurs, flere møter opp på spesialslippene og polet har notert seg at mange også forsøker å spekulere i vin.

– Alle har fått med seg at burgund har hatt en ekstrem prisvekst de seneste årene. Så da står folk i kø for å kjøpe de billige variantene. Ett år senere ringer de gjerne og lurer på om verdien nå har doblet seg, sier han.

Vinentusiaster hiver seg over Vinmonopolets Burgund-slipp høsten 2017. Foto: NTB Scanpix

Nordmenn er også interessert i å prøve nye ting, fra nye områder.

– Jeg var nylig i Sør-Afrika for å besøke vinmakere. Det er et land som er forbundet med mye billig volumvin, men jeg må si at de tar det ufattelig seriøst nå, sier han.

Med interesse kommer det også mange ­morsomme historier. Og de morsomste oppstår i forbindelse med kjøpt og salg på auksjoner.

– Det er der de rareste tingene skjer. Som all kunstnervinen som dukker opp, sier han.

Kunstnervin var et konsept polet kjørte mellom 1979 og 1990, hvor kunstnere dekorerte ulike varianter av Bordeauxvin, og det ble solgt som samlerobjekter.

Problemet var at vinen var enkel hjemmetappet rød Bordeaux, hovedsakelig fra ukjente marker, og ble aldri særlig mye verdt.

Mye av det som ringes inn er uinteressant. Andre vintelefoner er verdifulle.

– Vi ble oppringt av en mann på Østlandet som hadde en del vin han ikke visste noe særlig om. Kjelleren var full, og han hadde antagelig arvet det. Så lurte han på om noen fra polet ville komme og se på det.

De auksjonsansvarlige i Vinmonopolet dro for å besøke mannen. De ble invitert inn, men med klar beskjed om at han ikke så bryet med å selge noen flasker for under 500 kroner stykk.

Han skulle etterhvert få et skikkelig sjokk.

– Den dyreste flasken vi fant var en 1972 Romanée-Conti, til rundt 70.000 kroner. Hele samlingen hentet inn 300.000 kroner, sier Mosether og fortsetter:

– Selgeren trodde det var gammel og udrikkelig vin for spesielt interesserte.

En mann på Østlandet visste lite om hva han hadde i kjelleren. Samlingen viste seg å ha en verdi på 300.000 kroner og inneholdt blant annet en 1972 Romanée-Conti til 70.000 kroner. Foto: NTB Scanpix

Om han tok feil, var det en Vinmonopol-ekspert som hadde mer uflaks.

– En meget anerkjent ekspert her på huset tok en sjanse på et større parti umerket vin fra en auksjon i København. Den var vel og merke rasende billig og kostet rundt 50 kroner flasken. Men da vi åpnet den første flasken ble det fort klart at det var ren akevitt.

Vinordliste

 

Eikepreget/fatpreget – den duft og smak som gjæring og/eller lagring på fat gir. Kjennetegnes ved preg av nysaget tre, brent tre, vanilje, nellik, kokos og karamell. Et balansert eikepreg regnes vanligvis som positivt. Overdreven bruk kan skjule fruktkarakteren og er negativt.

Ettersmak – smaksinntrykket som sitter igjen etter at viner er svelget. Lang, balansert og god ettersmak er tegn på kvalitet.

Fast – brukes oftest om rødvin og forteller at vinen har et tydelig, men tiltalende preg av garvestoffer. Vinen vil bli bløtere/mykere ved lagring.

Fiasco (pl. fiaschi) – bastkledd flaske for chianti-vin (er ikke like vanlig i dag som tidligere).

Frizzante – svakt musserende vin (Italia).

Frisk – se syrlig

Friskhet – den forfriskende virkningen som syreinnholdet gir. Vinens syrer er hovedsakelig vinsyre sammen med enten eplesyre eller melkesyre.

Fruktkonsentrasjon – forteller hvor konsentrert preg av frukter og bær vinen har. I unge, moderne viner dominerer det fruktige preget. I konsentrerte viner beregnet på mange års lagring utvikles gjerne fruktigheten fra gjerrig og enkel i den unge vinen, til å bli sjenerøs og nyansert. I rimelige, enklere viner vil fruktigheten avta ved lagring.

Fylde – inntrykket vinen gir av vekt og rikhet i munnen. Mengden av alkohol, garvestoff og fruktkonsentrasjon bidrar til følelsen av fylde i vinen. Hvor fyldig vinen er, forteller derimot ingenting om hvor godt den smaker.

Garvestoff (tannin) – garvestoff er vinens naturlige vern mot oksidasjon, med opprinnelse i druenes skall og kjerner. Garvestoff gir vinen et fast og tørrende inntrykk i munnen.

Kompleks/sammensatt – duft og smak med et mangfold av nyanser. Kompleksitet kjennetegner som oftest kvalitet, særlig dersom sammensetningen er balansert.

Konsentrert – vinen dufter og smaker mye, for eks. av moden og rik frukt. Konsentrerte viner er gjerne laget av druer fra vinmarker med lavt utbytte/avkastning, og dette er et kjennetegn på kvalitet.

Krydderpreget/krydret – duft og smak av kryddere som f.eks. pepper, nellik, kardemomme og kanel. Krydderpreget kan komme fra drue, jordsmonn, fremstilling (fatlagring) eller en kombinasjon av disse.

Lagring av vin – ikke all vin egner seg for lagring. Viner med god fruktkonsentrasjon og godt syre- eller garvestoffnivå kan egne seg. Vin lagres mørkt og kjølig. Har vinen naturkork er det viktig at flasken lagres liggende for at korken skal holde seg fuktig. Jevn temperatur mellom 81/4 og 141/4 grader er fint. 

Magnum – flaske med 1,5 liter innhold. 

Maserasjon – uttrekking av fargestoff fra

Vinmonopolet

Fine på vin

Før var Oslo brune puber. Men stadig færre slike innrøkte vannhull er å se lenger. I deres plass åpner det stadig flere vinbarer, hvor du møter et klientell som kan navngi druearter, kjente produsenter og hvilke årganger som stikker seg ut.

Hvorfor de er gode, er ikke et like lett å få svar på, og det kan mistenkes at en god del svelger produsentenes markedsføring rått.

Helt uforståelig er det kanskje ikke.

Nordmenn har kastet seg helhjertet over en drikkevare som i norsk sammenheng ble tilbudt befolkningen i tre bestselgere. «Sekskroneren», «Norsk Rødvin» og den velrenommerte herregårdsvinen «Château Hasle». På 1980-tallet kom vinen i form av en ny, innovativ forpakning – pappvinen.

Nå skulle det kjøpes og drikkes vin i bulk og sekskroningens hegemoni sto for fall i møte med større utvalg. For ordens skyld er seks kroner i 1960 tilsvarende 79 kroner i dag.

Bestselgere – 1990

 
  • St. Martin (rød) «bag-in-box»
  • Liebfraumilch (hvit) «bag-in-box»
  • «Rødvin»
  •  Reiler von heissen Stein
  • Concorde
  • Eau de Vie Monopole
  • Smirnoff
  • Koskenkorva
  • Domaine Terra Vecchia
  • Dobra
Kilde: Vinmonopolet

«Norges første vinfond»

En av dem som kastet seg tidlig på vintrenden var Ola Mæle. Han har samlet på viner i snart 40 år, og var med å starte det han mener er Norges første vinfond på 1980-tallet.

Fondet kjøpte cirka 50.000 flasker av det aller ypperste på markedet.

– Vi investerte i tre typer; rød bordeaux, hvit burgund og noe portvin. Vi kjøpte bare toppslottene, forteller investoren.

Vinene ble kjøpt gjennom en vinhandler i London, i samarbeid med Kristoffer Moestue, en ledende vinkjenner som i dag eier og driver vinimportøren Moestue Grape Selections.

– Den gangen kostet de beste vinene nesten ingenting. Vi kjøpte for 300, 400 og 500 kroner flasken.

Investor Ola Mæle var med på det han mener var Norges første vinfond på 1980-tallet. Men så kom børskrakket og investorene solgte alt i panikk. I dag er prisen på vinene de eide gått ti-gangeren, ifølge Mæle. Foto: Ivan Kverme

Mæle forteller at han så, og fortsatt ser, på vin som investeringsobjekt på linje med andre aktivaklasser. Men noen eventyrlig avkastning ble det aldri den gang. Vinfondet skulle få en brå slutt ikke lenge etter at Mæle og co hadde startet opp.

– Vi var 16 aksjonærer inne i dette og så kom børskrakket. Alt falt over natten, vi fikk kalde ­føtter og bestemte oss for å selge alt sammen, sier han.

– Vi kom ut i null alle sammen, men i ettertid det har prisene gått ti-gangeren, sier han.

I dag er han hobbysamler og anser seg selv som halvstudert. Mæle kjøper og selger og er blitt hobbybonde, med egen vingård i Provence. Men til tross for at han sitter på verdier for rundt en milliard kroner, drikker han ikke bare dyrt. Kjøpmannen vil aller helst få mest mulig for pengene.

– Det finnes også mye god, rimelig vin. Det viktigste jeg har tatt med meg fra å ha holdt på med dette i nesten 40 år er at du må se på om det er et godt år i en region. Da er som oftest også de rimelige vinene veldig gode, sier han.

– Angrer du på salget i dag?

– Vi gråter ikke over spilt vin.

Surt kjøp

For selv erfarne vinkjøpere har dyrkjøpt erfaringer. Jørgen Ljøstad ble kjent for vinelskere da han jobbet i Vinmonopolet, og har de seneste årene jobbet i vinimportøren Non Dos, som han er medeier i.

– Jeg har vært i bransjen siden jeg var 18 og har smakt mye dårlig vin. Særlig da jeg jobbet i Vinmonopolet, og vi smakte alt mulig som jeg i dag kan hoppe over. Men det er en historie som har brent seg fast, sier han og begynner å fortelle.

Vin som hobby har den fordel av å kunne kombinere drikke, mat og reise samtidig, og tall fra europeiske vindestinasjoner kan vise til kraftig vekst. Ett av dem er Toscana, hvor et økende antall nordmenn eier egen vingård. Foto: Getty

På starten av 2000-tallet var den unge vin­elskeren i Italia. Han var langt fra noen rik mann, men hadde spinket og spart for å kjøpe med seg ordentlige saker hjem. De var et miljø som dyrket vininteressen, og nå var det Ljøstads tid til å skinne.

Han befant seg i Italia og hadde funnet veien til et enoteca, eller altså en vinbutikk.

– Jeg brukte lang tid på dette og kjøpte 60–70 flasker vin. Deretter brukte jeg masse tid på å få det med hjem og enda mer penger på å tolle det inn.

Likevel, det skal koste å imponere, tenker du kanskje.

For vinen var i alle fall i landet og Ljøstad fikk båret den inn hjemme, stilt den opp, og så inviterte han inn venner.

– Så åpnet jeg første flasken. Og den var dårlig. Uflaks, tenkte vi og åpnet en til. Men den var dårlig den og. De var dårlige alle sammen. Det var udrikkelig, sier han og ler:

– Jeg var tilbake der noen år senere, men han som drev enotecaet var ikke lydhør for reklamasjoner.

Det ble i det minste en viktig lærdom.

– Jeg tenker meg godt om før jeg kjøper fra hylla i utenlandske butikker. I de vinproduserende landene har de ingen respekt for å lagre vinen. Den gode champagnen settes i sollyset og ­ingenting er til å stole på,

– I dag kjøper jeg vinen direkte fra produsenten. Men det er det som er heldig med å være vinimportør.

Vinmonopolets topp 20 bestselgere (i liter)

 
1 Falling Feather Ruby Cabernet Rødvin USA 1 411 446
2 Marqués de Nombrevilla Garn. Rødvin Spania 1 346 241
3 Tommasi Graticcio Appassionato Rødvin Italia 1 091 039
4 Gato Negro Cabernet Sauvignon Rødvin Chile 946 111
5 Escada Touriga Nacional Rødvin Portugal 766 959
6 Laroche Chardonnay L Hvitvin Frankrike 719 226
7 Viña Maipo Mi Pueblo Cabernet Sauvignon Rødvin Chile 710 660
8 Castelforte Rosso Veneto Rødvin Italia 703 311
9 Dr. L Riesling Hvitvin Tyskland 668 921
10 Dworek Vodka Vodka Polen 635 652
11 J.P. Chenet Cabernet Syrah Rødvin Frankrike 543 203
12 Chill Out Chardonnay Hvitvin Australia 530 190
13 Viña Maipo Mi Pueblo SauvBl Hvitvin Chile 528 954
14 Montalto Passivento Rødvin Italia 521 631
15 Concha y Toro Cabernet Sauvignon Rødvin Chile 509 164
16 El Copero Rødvin Spania 508 112
17 Pietro di Campo Silenzio Barbera Rødvin Italia 491 513
18 Zaccagnini Cantina Rossa Montepulc d'Abr Rødvin Italia 467 277
19 Doppio Passo Salento Primitivo Rødvin Italia 456 792
20 Chapel Hill Riesling Sauvignon Blanc Hvitvin Ungarn 452 484
Kilde: Vinmonopolet

Rødvin til ost

Norge er internasjonalisert i bølger. Vi har tatt utenlandske trender og trykket dem hardt til våre bryst. Her oppe i nord er vi nysgjerrig på den store verden. Men noe forsvinner i oversettelsen mellom land når kultur importeres.

Slik var det også da stadig flere nordmenn fikk øyene opp for fransk matkultur, og adopterte den elegante og samtidig lettvinte serveringen av ost og vin etter mat.

Da var det harde og myke oster og krem­oster med kirsebær. Druer og oppskåret paprika og rikelig med Ritz-kjeks. Og rødvin. Alltid rødvin.

Dette var rett og slett fasit på matkultur fra kontinentet rundt omkring i de dannede norske hjem.

Slik var det også for Liora Levi, som i dag med rette kan kalle seg vinekspert. Hun er president i Norsk Vinkelnerforening, norsk ambassadør for burgund-viner, foredragsholder og vinskribent.

I 2009 var hun på vei til å starte sin utdanning i vin og hadde reist til Frankrike på ferie med en venninne. De var booket inn på en Michelin-­restaurant i Bordeaux og det skulle nytes.

Liora Levi, sommelier og vinskribent Foto: Lars M. Holand

– Men da vi kommer inn døren og møter hovmesteren, forteller venninnen min at jeg er Norges beste vinkelner. Det var en åpenbar løgn, og så fort han hadde forsvunnet fra bordet vårt hisset jeg «hvorfor fortalte du det?! Hva er det du sier?!».

Hun ba meg slappe av og sa at dette bare sikret oss litt bedre service.

Vel, snart dukket vinkelneren opp med selve vinbibelen. Og Levi satt der med begrenset kunnskap om Rioja og italiensk Chianti, og stotret frem at de satset på vinpakker. Det var best å stole på de lokale ekspertene.

– Han tenkte vel at vi var idioter og forsvant.

Maten var utmerket og vinen likeså. Men så var det tid for ost og vin.

– Og så kommer han og skjenker hvitvin. Jeg vet jo, som alle andre i Norge, at til ost har du rødvin. Så jeg sier at dette må være feil, vi skal da ha rødvin til ost?

Vinkelneren himler mer med øynene enn han har gjort hele kvelden.

– «Rødvin? Selvsagt, hvis du vil ha det. Men her i Frankrike drikker vi hvitvin til ost».

Året etter gikk det derimot bedre.

– Neste forsøk var enklere. Da var jeg utdannet vinkelner og det gikk mye bedre.

« «Jeg drikker Champagne når jeg er glad og når jeg er trist. Noen ganger drikker jeg det når jeg er alene. Når jeg har selskap anser jeg det som obligatorisk. Jeg drikker det hvis jeg ikke er sulten, og drikker den når jeg er. Ellers rører jeg det aldri – med mindre jeg er tørst.» »
Lily Bollinger, arving og sjef for champagneprodusenten Bollinger 1941–1977

Dyrere og flottere

For vinkjenner og vinjournalist Svein Lindin i Kapital Vin har det tidvis handlet om å finne de helt spesielle. Han har kjøpt og drukket vin i en mannsalder, og har brukt nær alt han har tjent på nye smaker. Men spesielt ett kjøp peker seg ut.

– Jeg var på Norges første vinauksjon, der jeg fikk tilslaget på en flaske Château Latour fra 1916 – den siste flasken av den årgangen i Norge.

Flasken kostet 6.000 kroner og skulle deles med hans likesinnede Merethe Bø, som i dag er hans tilsvarende i Dagens Næringsliv.

Dyrebare dråper og små budsjetter gjør at man lett blir nervøs. Derfor ble det en omstendelig transport hjem for å nyte auksjonsseieren.

– Hun gikk med flasken i en barnevogn hele veien fra sentrum til Grorud for å ikke ødelegge den, sier han.

Men med kunnskap og stadig økende interesse for vin blant de formuende, kommer det «perks» med jobben.

Som kursholder og vinekspert har det tatt ham på snøskuter, i helikopter og fly til avsidesliggende hytter, over vidder og landegrenser. Premien er å få smake viner til 10.000 og oppover, og ifølge ham er det ganske mange av dem.

– Vi har viner i Norge som selges for 50–60.000 kroner flasken. Før var vi en liten gruppe entusiaster, men i dag er det 7–800 mennesker som bruker en halv årslønn eller mer på vin, sier Lindin.

– Vi er inne i en gullalder i Norge. Vi kommer sannsynligvis aldri til å få det bedre, med et dynamisk marked hvor importørene pøser ut fantastiske viner og det er hundrevis av vinarrangmenter, sier han.

Lindin mener likevel at det som er mest gledelig er at de yngre strømmer til i stort antall. Det slår også ut på hva vi drikker.

Stadig mer hvitt

Rødvin er polets mest populære kategori, men mister stadig litt markedsandeler til hvitvin og musserende, som nordmenn for alvor har fattet interesse for den siste tiden.

Det merker også Torleif Høyvik, sommelier hos Verité på Aker Brygge. Han ser en interesse for de mindre etablerte vinene.

– Folk følger mer med på trendene. Rosévin, Provence, og spør om du har litt nytt og spennende. Fremfor alt ser vi at de er lydhøre for anbefalinger. Selvtilliten er større og de går ikke lenger bare for sikre viner de har prøvd før.

Torleif Høyvik, sommelier i Verité. Foto: Privat

– USA er på vei opp, California og musserende viner fra andre land enn de mest kjente. England begynner å få litt fart, samt tysk Sekt, sier han.

Men på noen områder har fortsatt nordmenn noe å lære: riktige glass og temperatur.

– Generelt bør rødvinen være kjøligere enn du tror, og hvitvinene varmere. Nå som sommeren er på gang, er det ikke dumt å ha en bøtte med isbiter i nærheten av rødvinen for å holde tempen litt lavere.

Det er ikke bare på polet at utvalget øker. Flere blander i dag sin egen. På Engebret Café blander restauranteier Kay Henning Johnsen restaurantens egen Côtes du Rhône, noe han har gjort i de seneste fire årene.

– Vi gjør det litt for turens skyld og fordi det er moro å blande sin egen, sier Johnsen.

– Du merker at folk kan veldig mye mer om druetyper i dag. Før var man veldig opptatt av årgang. Dessuten er det mer friske viner, ikke bare veldig gamle og kostbare, sier Johnsen.

NRK-veteran Torkjell Berulfsen og Kay Henning Johnsen, eier av Engebret Café smaker på siste flaske av Johnsens egenkomponerte Côtes du Rhône. Foto: Eivind Yggeseth

Johnsen har imidlertid et problematisk forhold til sterkt økende priser på vin i restaurantbransjen.

– Du må ha viner i alle prisklasser. Går du på restaurant i dag starter vinene ofte på 1.000 kroner. Det synes jeg er helt unødvendig. Du finnes masse gode kjøp fra 450 kroner. Hvis vinkartet starter på tusen, blir du litt flau om du tar den billigste. Du går gjerne opp ett hakk i pris for å ikke virke kjip. Sånn trenger det ikke å være, sier han.

Johnsen påpeker at det finnes mange som er veldig interessert i vin, men at de finner de gode vinene uansett. For dem som bare ønsker seg med et glass eller en flaske på deling bør det helst være alternativer.

– Er det genuin interesse eller mest for show?

– Det finnes masse folk som er gode på vin og det utdannes mange gode sommelierer. Men spørsmålet er om gjestene og sommelierene er på samme planet, sier han.

Det kan også være lurt å ikke skue hunden på hårene. På besøk ved det grandiose vinslottet Château Margaux møtte Torkjell Berulfsen en finnmarking som jobbet som omviser på slottet. I samtale om hennes forhold til jobben kom det kontant tilbake: «Æ like ikke vin».

Den siste flasken av Johnsens egen vin blir beæret Berulfsen, som filosofisk poengterer smaken.

– Det er helt utrolig hvor mange kokker og vinbønder som har slitt og omtrent ofret livet for å tilfredsstille de fire og en halv centimeterne med smaksløker du har i munnen.

Engebret Cafés egenkomponerte Côtes du Rhône. Foto: Eivind Yggeseth