Anmeldt: Omakase Oslo er en 3,5 time lang sushiforestilling

På slaget 19:15 åpnes døren for kveldens ti gjester, og vi får beskjed om at den, med unntak av brann, ikke vil bli åpnet igjen før måltidet er ferdig. Stemningen er satt for det som til tider vil handle like mye om teater og opplevelse som middag. 

Det tar et godt kvarter før Vladimir Pak og hans assistent ankommer via sidedøren. Lokalet på Vikaterrassen er ikke større enn at det knapt rommer arbeidsbenken til Pak og gjestene, som alle har plass på første rad. 

En god start
De første klassiske bitene hvit fisk, kveite med yuzu og hamachi med tørket miso, er en strålende start, og kamskjellet som følger er tykt, men så smaksriktig og rent at det ikke føles for mye. Det følges opp med norsk råreke, sjøkreps og kongekrabbe. Én ting er sikkert; du får ikke grillet kongerabbe som dette på gassgrillen din. 

Leverer de på den alkoholfrie menyen?
For anledningen har vi valgt å teste stedets juicemeny, noe mange restauranter om dagen prøver å ha (nesten) like stort fokus på som vinen . Stikkelsbær-juicen er rund og fin, ikke for syrlig, og limonaden med ingefær går helt greit sammen med med de norske skalldyrene. Den neste, tinnved, overdøver dessverre laksen med en strålende fethet liknende o-toro. Tinnveden finner heldigvis sin plass sammen med den røkte ålen - en perfekt match. 

Uten å egentlig kunne si noe om vinmenyen denne kvelden høres ikke J-L Chave Sélection Circa Saint-Jospeh ut som en dum sushi-vin, selv om vi legger merke til at flasken merket "2016" blir presentert over benken som en "2017".

Tunfisk-kapittelet begynner med en slags risfri tartar med kaviar og gull. Omakase overbeviste oss heller ikke om at gull er en ingrediens som gjør stort annet enn å gjøre besøket mer Instagram-vennlig. Den halvfete tunfisken, chu-toro, nærmest smelter på tungen og serveres i perfekt kombinasjon med det lette penselstrøket mørk soya på toppen. Dette er godt. 

Den alkoholfrie menyen når sitt høydepunkt med bringebær- og morell-juicen, som er en god match til reinsdyret og hvalen. Sistnevnte var kveldens overraskende favoritt, og kan ikke beskrives annerledes enn som en smakseksplosjon i munnen. 

Hos Omakase, hvor bitene blir presentert i klassisk Tokyo/Edomae-stil, er det de nordiske ingrediensene som setter dypest spor. 

Det går ikke fort på Omakase
Når siste dessert kommer på bordet har det gått godt over tre timer, og døren bak oss låses ikke opp før klokken har passert 23:00. At måltidet tar over tre og en halv time vil nok ikke plage de fleste som, etter stedet fikk sin første Michelin, sannsynligvis må vente i månedsvis på å få plass. Likevel, kvelden er preget av flere lange pauser hvor gjestene blir sittende og vente. Og vente. Det er en ripe i lakken på en ellers velkoreografert kveld.

Opplæringen i tradisjonell sushi og japansk kultur avsluttes med at Vladimir gledelig forteller gjestene om sushi-kokker i Tokyo som må vaske ris i tre år, og en gjennomgang av de forskjellige sushiknivene og -teknikkene. Det er en trivelig avslutning på det som til tider har føltes ut som om vi er tilbake på skolebenken. Enhver detalj om alt fra soya til wasabi har blitt beskrevet i detalj. Herfra går man klok og (nesten) mett hjem. 

Høye forventinger, men Pak skuffer ikke
Du drar ikke til Omakase for gullbladene på kaviaren, ei heller for juicemenyen. Og du kan ikke dra hit om du har planer om å se et annet teaterstykke samme kveld. Du drar hit fordi dette er byens overlegent beste sushi, og fordi 1350,- faktisk er en god pris for maten alene på dette nivået. 

Oslo kan være stolt av dette stedet. 

• Les mer om hva som står på spill: Dramaet bak Michelin-stjernene
• Anbefalt: Hegnar om Michelin-kritikken: -  Pollestad er en sur padde