En mojito på steroider

– «Øyenvitne Swizzle» er en drink fra en litt morbid tema-meny vi hadde for et par år siden, som var inspirert av Kongo-saken med Tjostolv Moland og Joshua French. Den ser fancy ut, men har enkle ingredienser, sier Mads Fredriksen hos Parkteatret i Oslo.

Siden åpningen i 2003 er Parkteatret blitt et av de mest populære utestedene på Grünerløkka. Baren og konsertscenen har både vin, øl og cocktails, og gjennomførte 250 arrangementer i året – før coronapandemien slo til. For tiden er konsertene blitt byttet ut med nystekt pizza fra eget kjøkken.

– Vi har pleid å ha et lite mattilbud som har gått ganske kjapt tomt, som focaccia, calzone og påsmurte blingser. Det har alltid vært daglig leders ønske om et lite kjøkken og matservering, og corona fikk i aller høyeste grad fart på planene, fortsetter han.

Parkteatrets lokaler var tidligere Nord-Europas eldste kino, før det ble en reprisekino uten filmpremierer på 70- og 80-tallet, ifølge barsjefen. I dag er det kun to gamle kinostoler i det som tidligere var kinoens foajé som vitner om at filminteresserte en gang flokket seg dit for lerretets skyld.

Før pandemien hadde baren flere tema-menyer av det uvanlige slaget. Knutby-saken, politikere på kanten av loven, Jeffrey Epstein og det amerikanske presidentvalget er alle blitt til drinker. Enten egenkreerte, inspirerte eller blåkopier med nye navn.

– Jeg synes det er litt morsomt at gjester kommer inn og bestiller noe som koster litt, også heter drinken Mezcal Ta Livet av Ho eller Kinshasa Iced Coffee. Vi hadde en drink som var en variant av Aperol Spritz, men den het Apelol Splitz, så alle måtte si den med talefeil da de bestilte. Det er egentlig bare litt svart humor i det. Stort sett synes folk drinknavnene er morsomme, sier Fredriksen.

Håndverk i bunnen

– Vi er ikke den baren som bruker mest tid på infusering av siruper, men det er fortsatt gode drinker med naturlige ingredienser og håndverk i bunnen. Så det er nok tryggheten på at man lager bra ting som gjør at man kan kødde med navnet.

En «swizzle» er en drink som man rører med en swizzle stick med tagger, slik at man drar mynteblader eller andre urter oppover i glasset.

– Øyenvitne Swizzle har Plantation Dark Rum, som er en mørk rom med smaker av trekrydder, og som smaker mer enn en blank rom. Den har demararasirup laget på like deler brunt sukker og varmt vann, lime, mynteblader og knust is. Og Peychaud’s Bitters, som er rød og tilfører smak, men også estetikk. For den skal på toppen, slik at når man putter i sugerøret, så drar man en rød stripe ned i glasset. Men man kan bruke Angostura Bitters som er litt mer anvendelig, forklarer Fredriksen.

– Myntebladene knuses ikke, men de avgir jo smak og friskhet allikevel. Så får man mer av den karibiske romsmaken. Sammen blir det en tiki-aktig drink, som passer i den varmere tiden vi skal inn i nå. En Mojito på steroider, sier han.

– Start med å knuse is. Hell rom, dobbelsilt limejuice uten fruktkjøtt og demarasirup oppi en tom shaker. Tilsett knust is. Rist shakeren til det får en frosthinne på shakeren, eller til det er ubehagelig å holde den i hendene – da er drinken ristet nok. Putt 8-10 mynteblader oppi et tomt longdrinkglass. Fyll nesten opp til toppen med knust is. Har man ikke en swizzle stick for hånden, kan man putte mynteblader lagvis oppi glasset. Sil over drinken, og dra ingrediensene oppover med en swizzle stick, barskje eller gaffel. Her skal man prøve å fordele ingrediensene jevnt. Topp med masse knust is, dekk det knallrødt med Peychaud’s Bitters på toppen, og pynt med en myntekvast.