+ mer
VENNSKAP OPPSTÅR OG TING SKJER: Et møte mellom Mange Furuholmen og Björn Svensson førte til at førstnevnte dekorerte den nye restauranten til sistnevnte.  Foto: Eivind Yggeseth

– Jeg kan ikke få sagt hvor imponert jeg er over ham

– Magne stoler på meg når det kommer til matlagingen, og jeg stoler på ham når det gjelder kunsten, sier Michelin-kokk Björn Svensson om Magne Furuholmens utsmykkingsprosjekt i Svenssons nye restaurant Schlägergården.

En verdensberømt popartist går fra rom til rom i en lav og langstrakt fredet bygning på Lilleaker og gestikulerer ivrig mens han viser frem syv malerier han har laget spesielt for lokalet vi befinner oss i. Det er Magne Furuholmen, superkjendis, keyboardist i a-ha, og dessuten blant annet skulptør, kunstmaler og matentusiast, som beveger seg rundt. Stedet er Schlägergården, som i årenes løp har vært gårdsbruk, glassmesterhytte, arbeiderboliger og mer, og nå er blitt Björn Svenssons fjerde restaurant i Oslo.

– Det er matelskeren i meg som er utgangspunktet for vår relasjon, men så aktiveres plutselig andre sider. Björn er jo min favorittkokk som er aktiv i Norge i dag, så det er der det begynner, forteller Magne Furuholmen entusiastisk.

ARTIST OG KUNSTNER: Magne Furuholmen. Foto: Eivind Yggeseth

Egen cava

Denne historien har rot i en vin som nylig ble lansert på Vinomonopolet. «Björns bobler» er navnet på en cava den meritterte kokken Svensson har komponert i samarbeid med vinimportøren John Sonnichsen og det katalanske vinhuset Celler Jan Vidal.

Svensson og Sonnichsen, også kjent som «Vin-John», har brukt god tid på jobben.

– Vi har testet veldig mange ulike cavaer. Jeg ville ha en med litt mer dybde, og den er lagret på flaske lenge, med bunnfall, i 24 måneder. Da får du det særpreget jeg liker, som passer bra til løyrom og skalldyr og sånne ting.

Parallelt med dette arbeidet besøkte Magne Furuholmen Galt, Svenssons restaurant på Frogner, som stengte dørene i fjor sommer.

– Jeg kom inn på tampen av Galt, men hadde jo vært på både Restaurant Oscarsgate og Fauna og kjente godt til Björn som kokk, forteller Furuholmen.

– Jeg kan ikke få sagt hvor imponert jeg er over ham, og det er morsomt å være en liten del av dette.

Vil Schlägergården bli Björn Svenssons fjerde Michelin-restaurant? Slikt er umulig å få den svenskfødte kokken til å si noe om. Han har en åpenbar «det som skjer, det skjer»-holdning til slike spørsmål, men de tre første klarte brasene, så hvorfor ikke denne gangen også?

– Det blir mat med råvarer jeg liker å jobbe med, for eksempel sjøkreps, som jeg har jobbet med på Oscarsgate, på Fauna og på Galt. Selvsagt vil vi ha det kortreiste og det norske og alt det, men vi skal vel åpne opp litt mer for det vi ikke har hatt på Galt. Schlägergården blir en slags forlengelse av Galt. Kanskje. Det skal ikke være et snobbete sted, jeg liker at det er casual, men bare fordi jeg bytter sted kan jeg ikke begynne å ta inn papegøyefisk eller scampi og sånne ting. Det blir helt feil. Det blir naturlig at du bruker de råvarene du er glad i uansett hvor du jobber. Det blir en ny meny, men man kommer vel til å kjenne seg igjen, sier Svensson gåtefullt.

UTGANGSPUNKTET: Furuholmen laget etiketten til Björn Svensson cava «Börns bobler». Foto: Eivind Yggeseth

Ikke champagne?

Som Michelin-kokk er det muligens litt overraskende at den første vinen han er med å lage er en cava og ikke en champagne?

– Det gikk veldig mye i champagne da jeg hadde Restaurant Oscarsgate, bekrefter Svensson og legger til at han absolutt skal servere champagne på Schlägergården også. – Men jeg synes cavaen er elegant. Den minner veldig mye om champagne på grunn av lagringen og gjæringen som gir et sterkere kjellerpreg. Du får champagnefeelingen til en rimeligere pris. Det er en høykvalitetscava.

Det var Eivind Hellstrøm som introduserte Magne Furuholmen og Björn Svensson for hverandre. En kveld Furuholmen spiste på Galt fikk han øye på Hellstrøm som gikk inn på kjøkkenet til Svensson. Furuholmen ville benytte anledningen til å takke Hellstrøm for et restauranttips og fulgte etter, og han og Svensson ble raskt venner.

– Jeg merket at han var over gjennomsnittet mat- og vininteressert. Ikke på det nerdete viset, men han fortalte at han laget litt mat hjemme og sånn. Så fant vi bare tonen, og jeg liker jo kunsten hans, sier Svensson.

KOKKEN: Björn Svensson. Foto: Eivind Yggeseth

Refererer til «Take On Me»

Iallfall én del av Magne Furuholmens curriculum vitae burde være velkjent for de fleste. Som medlem av a-ha tilhører han det som 36 år etter gjennombruddet stadig er norsk musikklivs største suksesshistorie, men parallelt med musikerkarrieren har han virket som kunstner, fra han i 1989 hadde sin første utstilling i Stavanger. Siden den gang kan han notere seg for rundt 40 separatutstillinger og en rekke utsmykkingsoppdrag, ikke minst skulpturparken Imprints på Fornebu utenfor Oslo.

I likhet med svært mange andre med en oppvekst på 80-tallet var Svenssons første møte med Furuholmen gjennom musikken. Han refererer til «Take On Me»-videoen og forskjellige sanger, men insisterer på at han er vel så begeistret for kunstneren Magne Furuholmen som musikeren.

– Så ble vi litt kjent, og jeg ble invitert til atelieret. Først var tanken at jeg skulle ha pizzaservering i Schlägergården og jeg hadde spurt om han ville designe noen pizzatallerkener for meg, men da vi endret på restaurantprosjektet falt det bort. Så kom jeg inn på dette med cavaen og spurte om han kunne lage etiketten.

Det som startet som en liten etikett ble til en serie med adskillig større malerier. Den fredete Schlägergården består av flere små rom – chambres séparées – der Furuholmen har hengt opp sin kunst, malt spesielt til restauranten, med en egen fargepalett, ord og ordsammensetninger med flere tolkningsmuligheter, og et symbolspråk inspirert av husets historie.

S-C-H-L-A-G-E-R: Magne Furuholmens utmsykking tar utgangspunkt i husets gamle - og nye - historie. Alle bokstavene i bildene er hentet fra ordet Schlägergården. Foto: Eivind Yggeseth

– Da jeg så lokalene første gang ble jeg både inspirert og litt forvirra, forteller kunstneren.

– Da jeg hadde fått følelsen av at jeg kunne gjøre noe bra innenfor den rammen, begynte jeg å lese meg opp på Schlägergården. Alle bokstavene i bildene er hentet fra navnet Schlägergården – s, c, h, l og så videre. Så er det en underliggende historie i huset. Det har vært arbeiderboliger, det var en tysk glassmester her, det har vært gårdsdrift, og Mustad Eiendom eier huset i dag. Hvis du ser litt her og der, ser du at det jeg har tatt med meg videre inn i serien er to ting: Det er historien, og at Bjørn faktisk er her og lager mat.

Prosessen frem til ferdig kunst er muligens litt kuriøs.

– Hele veien har jeg lett etter et slags poetisk potensial. Hovedtyngden ligger i hvilke ord jeg får ut av Schlägergården-bokstavene, og det var cirka 5800 ord i det engelske språk som du kan bruke basert på de bokstavene alene. Så sorterer jeg det og setter sammen ord som pirrer min nysgjerrighet. Jeg elsker prosjekter hvor oppgaven er klar og spillerommet er gitt, men resultatet er legio. Jeg har prøvd en del andre varianter også, og de som ikke kommer med her, kommer på en egen utstilling.

Fredet

Å åpne restaurant i en fredet bygning har sine begrensninger. «Nye» Schlägergården er derfor ikke tuklet spesielt mye med.

– Det morsomme er at når det er fredet, så kan du ikke gjøre noen endringer uten å spørre om lov. Det er ulike farger på veggene, og da slapp vi å tenke på hvilke farger vi skulle ha. Hvis folk eller anmeldere synes det er upassende farger, får de ta det med Byantikvaren, sier Svensson, og ler hjertelig. – Men de har vært veldig medgjørlige, så det er sagt.

– Bygget er akkurat som det er, ikke verken mulig eller ønskelig å gjøre noe med. Det har sin karakter og sin historie. Så kommer Björn inn med sin estetikk og sin historie med mat og interiør, så kommer jeg inn med mine ting som bryter igjen, men jeg forholder meg til begge deler. Det var så mange varianter av gammel koloritt på veggene, og det var to veier å gå. Den ene var en svart-hvitt-løsning. Jeg foreslo egentlig at han skulle ha svart-hvitt-fotografier og glemme meg, men…

Foto: Eivind Yggeseth

– Jeg sto på mitt, avbryter Svensson og ler.

– Hva kunne jeg gjøre for å skape kontraster og en sammenheng i de rommene som har så mye forskjellig bakgrunnsinformasjon? spør Furuholmen retorisk. – Så var det akkurat den koloritten som jeg hadde brukt på den vinetiketten, som egentlig var annerledes nok enn alt og variabel nok til at jeg kunne snu det. Det er en veldig begrensa koloritt, primært den nesten olivengrønne, og det som egentlig er sienna, men oppleves som en slags okerfarge. Da ble hele serien i de fargene.

 – ... turneene har kanskje ikke vært lagt opp etter restauranter, men restaurantbesøkene har vært lagt opp etter turneene

Noen diskusjon om hva kunsten skulle være, hadde de aldri.

– Nei, det er som at Magne stoler på meg når det kommer til matlagingen, og jeg stoler på ham når det gjelder kunsten, sier Svensson.

– Hvis jeg skulle blandet meg ville det ikke bli personlig. Han er ute etter hva jeg lager, akkurat som jeg er ute etter hva han lager. Vi har jo litt kunnskap om hverandre. Det handler om tillit.

– Det er kult altså, det første du spurte meg om da jeg kom inn: Kan jeg beholde gulvet akkurat som det har vært? Det funker som f…, insisterer Furuholmen. 

– Poenget er at dette er ikke en white cube hvor du skal ha en helt nøytral utstillingsposisjon hvor kunsten optimalt og musealt skal presenteres i en eller annen idé. Her skal den inn og fungere i samarbeid med mat. Jeg er matentusiast og glad amatørkokk sjøl og har et forhold til hva det vil si å sitte i et rom med kunst utenfor en utstillingssammenheng.

– Magne er jo som han sier hobbykokk, så jeg tror nok at en dag skal vi gjøre en kul greie. Det hadde vært gøy da. På uteserveringen, sier Svensson.

VENNETJENESTE: Like før åpning av Schlägergården ko Magne Furuholmen med bilen full av malerier som Björn Svensson får låne på ubestemt tid. Foto: Eivind Yggeseth

– Dette er sånn vi må diskutere over et glass vin uten journalister til stede, ler kompisen. 

– Jeg har noen tricks up my sleeve som jeg kan, om ikke briljere med, så iallfall muligens få litt kred for. Vi får se. Den tanken har aldri vært lansert før nå.

– Jeg var uglesett av plateselskapene på 80-tallet, fordi jeg alltid visste hvilke restauranter vi skulle spise på, fortsetter det tidligere tenåringsidolet.

– For å si det sånn, turneene har kanskje ikke vært lagt opp etter restauranter, men restaurantbesøkene har vært lagt opp etter turneene. Jeg reiser gjerne på en fridag for å finne den restauranten jeg har hørt om, som jeg vet hva står for og vet hva driver med, om det er én ingrediens som de gjør best. Det er et evig entusiastproblem. Det plager meg for eksempel at vi ikke har vært i Korea og spilt, for det er én krabberestaurant der som bare serverer en type krabbe som du ikke får lagd på den måten noe annet sted, så på et eller annet tidspunkt må vi komme oss til Korea. Det er jo den entusiasmen Björn og jeg møtes i.

Premium