SNUBLET I TRAPPEN: Glasshuset Oslo i Rådhusgata har potensial, men bommet denne gangen. Foto: Iván Kverme

Glasshuset Oslos lunsjtilbud skuffet Finansavisens utsendte

Alt ligger til rette for en lunsjopplevelse utenom det vanlige i en glassoverbygget trapp med utsikt mot Kontraskjæret og Aker Brygge. Dessverre svikter både tempo og kunnskap på Glasshuset Oslo.

LONG & SHORT

FOTO: IVÁN KVERME

Duoen stiger ut av drosjen og inn til Oslos restaurantnykommer Glasshuset Oslo. Det er en regntung dag, så samtlige bord ute er ledige.

– Litt synd med det været, for her hadde det vært hyggelig å sitte, sier Long og forter seg inn for å søke ly.

Glasshuset Oslo

Ny restaurant som åpnet for rundt to måneder siden på trappen utenfor Anthon B. Nilsen-bygget i krysset Øvre Vollgate/Rådhusgata. Spennende arkitektur og meny, kunnskapsløs servitør. Pastarettene var smakløse, brød og salat tipp topp. Treg service. Stedet passer godt til en forretningslunsj, men de trenger mer tid på seg. Gjør vondt, men vi kan ikke gi mer enn terningkast tre denne gangen.

Sted: Rådhusgaten 27.

Pris lunsjretter: 135 til 350 kroner.

Tid før maten kom: 28 minutter.

Besøkt: 29. august 2019.

Terningkast: 3

Short, som har årelang erfaring fra Bodø, hvor de har lagt deler av byen under glasstak under navnet Glasshuset, skjønte aldri hvorfor de ikke glasset inn hele byen. Det blåste orkan støtt.

– Hadde de vært litt rausere med glasstaket, kunne vi faktisk sittet ute, men vi får trekke inn, sier Short og smiler bredt. Det spilles jazz, og det er mange år siden hun har sett en så kul restaurant. Glassvegger fra gulv til tak i flere etasjer, med barkrakker og disker ut mot byen. Nederst er kjøkkenet, toaletter og et større rom. Alle avsatsene har sitteplasser.

Foto: Iván Kverme

Pasta eller burger?

En smilende servitør tilbyr følget drikke og en rikholdig meny med alt fra pizza, pastaretter, salat og østers til hamburger, løyrom, kroketter og dagens fangst fra havet. Mulighetene for snacks er alt fra oliven og fries med trøffel til grillede grønnsaker og Mac’n cheese.

Short er som vanlig så sulten at beslutningen om brød og aioli, etterfulgt av en salat med chevre, valnøtter og honning fattes raskt. Long bruker, til Shorts store irritasjon, usedvanlig lang tid i tenkeboksen. Mac’n cheese tror hun i sin villfarelse er en slags liten burger, så hun bestiller en slik til forrett.

– Til hovedrett vil jeg ha pasta. Hvilken pastarett vil du anbefale - den med kremet krabbetagliatelle og parmesan, eller pasta med hvitløk, olivenolje og chili? spør Long.

– Velg pastaen, svarer servitøren.

Long forsøker å skjule hvor oppgitt hun er, og spør igjen - denne gangen på en annen måte.

– Den er med krabbe, sier servitøren.

– Jeg ser at det er en med krabbe, men hvilken vil du anbefale?

Servitøren ser forfjamset ut og svarer krabbe, uten at Longs valg blir enklere. Hun kapitulerer og velger krabbepasta til hovedrett, uten å ane om det var akkurat den servitøren anbefalte.

Foto: Iván Kverme

Barnevennlig mat...

De to blir sittende å skue utover byen. Byggeaktiviteten er høy og heisekranene mange. Arbeidere med hjelmer likeså. Aktiviteten på kjøkkenet i Glasshuset ser man ikke, men den kan ikke være høy, for det tar nesten en halv time før brødet, aiolien og Mac’n cheese står på bordet.

De to hiver seg over pastaen med hver sin gaffel. De tenker det samme. Long åpner munnen først:

– Mine to sønner ville likt dette. For mange år siden. Den er særdeles barnevennlig. Nå har de vokst fra pasta som ikke smaker noe som helst.

– Jeg tror også retten ville falt i smak på aldershjem. Eldre mennesker har en tendens til ikke å like sterke smaker. Rettens manglende tyggemotstand kan nok også være populært et slikt sted, supplerer Short.

Pastaen smaker ferskt og ostesausen er myk som fløyel, men mangler sting. Noen strimler med spisspaprika gjør ikke susen.

– Men brødet smaker helt nydelig, sier Long og tar en skive til og er raus med aiolien.

– Det ser ut og smaker hjemmebakt, legger Short til og gomler i seg nok en trøsteskive etter den store pastaskuffelsen.

Foto: Iván Kverme

Flott sted, treg servitør

Da vår blide, men dessverre særdeles kunnskapsløse servitør dukker opp med hovedrettene, klarer ikke Short å holde seg alvorlig. Longs krabbepasta ser identisk ut som den de nettopp fikk til forrett.

Long tar en bit og utbryter:

– Det var ikke spesielt lurt å bestille to pastaretter her. Denne smaker heller ingen ting. Den kan, med hell, serveres i barnebursdag. Og hadde dette i det minste vært chili, sier hun og fisker opp en rød, tynn strimmel med spisspaprika. Salt- og pepperbøsse står heller ikke på bordet. Det ender med at hun spiser opp halvparten og lar resten ligge. Heldigvis er porsjonen med brød og aioli så stor at hun ikke reiser sulten tilbake på kontoret.

– Jeg vant! sier Short triumferende innimellom munnfuller med sprø salat, lun chevre på gode brødbiter og massevis med valnøtter. Porsjonen er akkurat passe stor og lekkert dandert i friske farger.

– Synd at det tok så lang tid før vi fikk mat, at servitøren ikke har så mye kunnskap og at pastaen smakte kjedelig, for jeg synes dette stedet egentlig er helt topp. Jeg har lyst til å gi det en sjanse til. Denne treeren gjør vondt å gi, sier Short.

– Det høres jo ikke bra ut å si at det var et innmari kult sted å spise lunsj, samtidig som vi triller en treer, men denne gangen må det faktisk bli slik, legger analytikeren Long til, som i likhet med Short gjerne kommer tilbake. Dog uten å bestille dobbel dose pasta.

Foto: Iván Kverme

lunsjguiden@finansavisen.no

Les også