Jaktstart: På rypejakt med eiendomsmilliardær Carl Erik Krefting

Bang! Et hagleskudd går av og sender skarven flaksende ut i havet mens kruttsmellet går i ekko mellom fjellsidene.
– Jeg var for treg. Rypa stakk av, utbryter Carl-Erik Krefting mens fulgen flyr av sted. På en fjellhylle ytterst i Lofoten står Carl Erik Krefting med hagla i armkroken.

Rundt 66-åringen troner sylspisse fjellformasjoner, fosser og vann.

Over hodet flyr en havørn på jakt etter samme bytte. Frem til nå har hun vært spart konkurransen om maten. Ingen rivaler til tronen på toppen av næringskjeden. Før nå, fra en usannsynlig konkurrent i en eiendomsbaron fra Oslo Vest.
– Se hvor fantastisk dette er! Det er rett og slett helt utrolig, utbryter han.

Det er seks måneder siden vi møtte Krefting sist, den gang på en café midt i Oslo sentrum. Den tidligere advokaten snakket taktfast og korrekt om næringseiendom, byliv og sentrumspolitikk. I Oslo er han markant i eiendomsmarkedet. En slags borgermester for Øvre- og Nedre Slottsgate. 

Mulighetenes område

Men det var først da hans mest pittoreske investering ble nevnt, at øynene lyste opp. Med barnlig iver fortalte han om fremtidens lekeplass for eliten.

Nå står han her og peker utover landskapet.

– Naturen, lyset og jakten. Det finnes så utrolig mange muligheter her oppe, både sommer og vinter, sier han.

Bankfrakk, italiensk luksus og pussede sko er byttet ut med grønn uniform og oransje lue. Alt rundt ham er hans. 17.000 mål med fjell, fjorder og jaktmarker.

I bunnen av dalsøkket ligger det lille tettstedet Nusfjord med sine typiske rorbuer og fiskebåter. Et sted som har huset fiskere siden vikingtiden og et prakteksempel på klisjeen om et sted der tiden har stått stille.

Superlativene hagler når han og jaktkompis Jon Rune Trondsen går oppover fjellsiden. De spretter av gårde, ledet an av langhårete vorsteren Mina. 

Rypesesongen har vært god så langt i år, og sakte men sikkert søker de gjennom busker, kratt og steinrøyser i håp om et skudd og en bedre middag.

Innimellom tar Krefting seg tid til å stoppe opp for å skue utover det majestetiske landskapet som åpenbarer seg på alle kanter og som er motiv for tusenvis av postkort årlig.

For første gang siden han møtte sin kone er Krefting stormforelsket. Ikke i flere biler, båter eller ting, men i naturen, dyrelivet, og mulighetene. Han elsker råskapen. Elsker den tradisjonelle rollen som «væreier». 

Pamp på 68 grader nord.

Noe annet enn Oslo

Det er under et år siden Krefting kjøpte området rundt Nusfjord og ble majoritetseier for 30 millioner kroner med gjeld på kjøpet. 

For mannen som har bygget seg opp i Oslos eiendomsmarked har det stort sett gått i gamle bygårder med riktig fasade, balkonger og konservativ modernisering. Slik lokket han kresne franske motehus til lille Oslo.

Etter salget av Promenaden in 2016 ble han en holden mann. God for rundt halvannen milliard. Nå er det vokst til nærmere to.
Mesteparten ble reinvesterte i serveringslokaler på Sørenga og eiendom i utlandet. Etter hvert er Frogner-bygårder og gamle Posthallen kommet inn i porteføljen.

Nusfjord, derimot, er noe annet.

Ifølge ham selv er det en helhjertet investering som ikke vil gi avkastning på lang tid. Sesongbasert turisme og nødvendige oppgraderinger vil kreve ytterligere investeringer, og så langt har pengene bare rent ut. Men Krefting bryr seg ikke nevneverdig. Han er inne med langsiktighet.

Han er en av flere norske eiendomsinvestorer som de senere årene har gått inn i Lofoten for å kapitalisere på en sterkt økende turisme. Et slags Klondyke hvor Krefting vil utnytte et det enorme potensialet han mener Lofoten og Nusfjord har.

Det er likevel noe mer ved dette stedet. At naturen og Lofoten er spektakulær er opplest og vedtatt, men spisse fjell og fosser gir ikke et fullstendig svar på spørsmålet som ligger i luften:

Historiefortelling

Hva får en ringrev fra hovedstaden til å gå av skaftet lik et barn i Disneyland over skjeve hus på stylter? Mye ligger i historien.

Nusfjord ble etablert som fiskevær på 1800-tallet og huser i dag i overkant av 20 fastboende. De fleste her jobber med driften av hotellet, og mange av dem er tidligere fiskere.

Utover 1800-tallet økte aktiviteten betraktelig. Opp langs kysten kom menn og gutter i robåter dit fisken sto.

Lofotfisket var å regne som ett av de beste. Men livet her har alltid vært beinhardt. På det meste bodde det 1200 fiskere fordelt på et dusin rorbuer som var oppført. Disse ble sendt nordover som byggesett fra Trøndelag.

Her stappet 15–20 mann seg inn i en rorbu, sammenklemt på en hems eller i enkle køyer. Buene hadde hverken vann, kloakk eller fasiliteter, og et hull i gulvet tjente som do og søppelsjakt for alt fra fiskeslo til møkk etter fiskerne.

Og selv om kulingen stod gjennom gulvbordene, var rorbuene likevel kun forbeholdt de rikeste. For resten av fiskerne som kom hit var kårene enda tøffere.

Rorbu og hu

Når de kom inn fra fisket på kvelden dro alle de som ikke hadde plass i rorbuene båtene opp på land, vendte båten og la seg under. Klissvåte. Iskalde. Uansett vær.
Og dersom det ikke var nok, var jobben med livet som innsats. Uten lys rodde de fisket til havs i all slags vær. 

Uten redningsvester eller seil. Gikk de rundt i bølgene, var de ferdige. Som regel kunne ikke majoriteten av dem svømme. 

Kom det en storm, var sjansen stor for at de var ferdige. Og alt for ofte når båtene returnerte etter en lang dag på sjøen var det noen som ikke kom tilbake. I enkelte tilfeller forsvant tre generasjoner på havet, og under den verste vinterstormen i 1849 døde 500 mann på sjøen på én og samme dag. 

Stormen som tok med seg halve Nusfjord, sparket i gang initiativet til det som i dag er blitt Redningsselskapet.

Utstyr eller mannskjit

Krefting ønsker å formidle historien og bevare det som er igjen av den. De seneste årene har hans medaksjonær Roar Jacobsen, som eier 30 prosent, brukt mye tid og krefter på å samle inn og sette i stand gammelt utstyr – eller «mannskjit», som de lokale kaller det. Gamle fiskebåter og garn. Tegner, utstyr og harpuner. Ikke minst historien om fiskerne som til alle tider har risikert livet under Lofotfisket.

De har satt opp to museumsbygg med trandamperi, sagbruk, båtnaust, et røkeri, en smie og satt i stand den gamle landhandelen. 

Sommeren ifjor åpnet Krefting og Jacobsen et nytt hvalfangstmuseum. Men Nusfjords mest kuriøse fasilitet er dets eget lille kraftverk. I sin tid leverte det 15 kilowatt strøm til lys på bryggen, og faktisk hadde det lille fiskeværet elektrisk belysning før Manhatten i New York.

I dag er ikke Nusfjord lenger et viktig sted for fisket, der nærmest alt er industrialisert. Derimot mener Krefting historien er viktig for turismen. 

Mens resten av eiendomsmilliardærene satser friskt på splitter ny, generisk luksus i Svolvær, satser Krefting på det autentiske. Slik vil han lokke til seg luksusturismen som kommer til Norge, med noe ingen andre har.

Der er imidlertid ikke Nusfjord i dag. Det lille fiskeværet bærer mest preg av norsk distriktshistorie og lukten av fiskeslo. Kanskje nært nordmenns nasjonalromantiske forhold til ideen om Lofoten, men langt fra fløyel med inngraverte initialer, concierge og gullkraner på badet. 

Da Nusfjord var under Rica-konsernet opplevde de lokale at turistene ble sinte. De ble lovet hotellrom – ikke buer på stylter over iskaldt hav. Hver dag gjennom høysesongen ruller det inn 50 fulle busser med turister. 2.500 turister hver dag. De ser film, kjøper postkort og ødelegger dolokkene fordi de står på dem i stedet for å sitte. 

Turisme? Nei, takk

Denne masseturismen vil Krefting få slutt på.
– Skal du få ut potensialet i et sted som dette må du snu om på det. Få besøkende til å bli her lenger. Tilby dem opplevelser som gir inntrykk. Og selvsagt en standard som holder mål. Skal du ha besøk av kresne turister fra land som Kina må du vite hva du gjør. Det er en veldig vanskelig målgruppe som krever nøye planlegging, sier Krefting. 

Han er derfor i full gang med å oppgradere, etterisolere og heve standarden. Og ber turistene betale mer. Allerede i år øker han leien betydelig.

Det var heller ingen selvfølge at han skulle bli eier av den lille fiskerlandsbyen. Kreftings første møte med Nusfjord bar preg av alt annet enn luksus, og allerede første natt i rorbu var han så kald at han ikke orket å gå på do, men ble liggende tissetrengt under dyna. 

Stig Bech, som hadde bedt ham med, trodde med sikkerhet han aldri ville returnere, men i stedet skjedde det motsatte. 

Krefting gikk inn med 30 millioner kroner og ble majoritetseier med 54 prosent, med mål om å bygge et eksklusivt fiskevær for utenlandske rikinger. Han vil vise frem noe av det beste norsk natur har å by på. Og han kan ikke få satt i gang fort nok.

Advokatmat

For å få ballen til å rulle har han startet med bransjen han kjenner best. Sammen med Stig Bech, partner i advokatfirmaet BAHR, som selv eier en bu, har de pitchet inn stedet for rubbel og bit av norske advokat- og eiendomstopper. 

I håp om at bransjen vil droppe hotellbarer og konferansesenter på «Brygga» til fordel for bryggefest i Lofoten. Advokatene og eiendomsaktørene strømmer ifølge Krefting til, og etter å ha hatt flere av landets største firmaer i stampen, håper han å gjøre Nusfjord til paragrafrytternes nye party-sted.
Andre som har tatt turen er den norske produsent-duoen i Stargate, som angivelig skulle ha med seg superstjernen Rihanna. Med nyss om storfint besøk kastet Krefting seg rundt og fløy inn ny badestamp med helikopter over natten. 

De lokale forteller at når den nye væreieren først setter i gang, går det fort.
Krefting tror rike turister fra Kina kan bli en potensiell gullgruve, men at det vil ta tid. – Foreløpig renner det inne med regninger. Men det skal bli lønnsomt. Kanskje ikke i min levetid, men når mine barn tar over, sier han.

Potet og pub

En av de viktigste plassene i Nusfjord er likevel den gamle potetkjelleren, som i dag er omgjort til pub og bygget som en gammel fiskebåt. Her samles tilreisende og lokale for en kald pils, eller som Krefting liker det – en god, fransk vin.
En kveld her vitner også om en annen type turisme som kan bli minst like viktig for området, og som ifølge Krefting kan bli god business. Ikke rike kinesere kledd i full Gucci med stappfulle Louis Vuitton-kofferter, men europeere kledd i fargerikt sportsutstyr med sekk og ski på ryggen. 

– Vi gjorde nettopp en avtale med hun som driver med surfing her borte slik at du kan gå på randonee, stå på ski ned i fjæra, ta på tørrdrakt og gå rett ut og surfe. Særlig rando kommer til å eksplodere, sier Krefting.

– Det finnes enormt mange muligheter her opper. Men da må det utvikles og vi må tiltrekke oss folk som kan drive med det.

Fra Bærum til Lofoten

To av dem som er lokket hit er Fredrik Haaverstad og Solveig Kvinge som forlot forstadslivet i henholdsvis Bærum og Bergen for å bo og jobbe i Lofoten. Til daglig jobber de i baren og som resepsjonist, men på morgenen før jobb, ettermiddager eller kveldstid er de som regel å finne på en fjelltopp. 

Med tiden håper de å dra med seg flere med samme tankegang for å gjøre Lofoten – og Nusfjord – til et knutepunkt for friluftsliv. Krefting ser for seg at han med tiden kan samle alt fra klatring, ski, kajakk, surfing, dykking og fiske – til ørnesafari og opplevelser i og rundt Nusfjord. 

Tjuvjakt

Men selv om Krefting tenker business i alt han gjør og på hvilke fremtidige muligheter som ligger her, er dette først og fremst et fristed. Når han går oppover fjellryggen med Trondsen er det meste hjemme glemt. 

En og annen telefon tar han seg tid til, vel å merke. Ola Mæle ringer og melder om strålende jaktforhold, og gutta småkjekler litt om hvem som har det best. 

Om det stemmer, er usikkert, men skrittakten øker for følget som så langt ikke har fått napp denne dagen. Vi går opp og ned. Så opp. Så ned.

– Faen heller, jeg tror rypa sitter høyere, mumles det foran. Etter en strabasiøs dag setter følget seg ned for en kopp kaffe og en matbit. Roen senker seg. Så plutselig smeller det i fjellet over oss. Først én gang. Så to.
– Men i helvete da, ut bryter Trondsen. Det må være tjuvjegere. Total elleve smell registreres før det stilner. Krefting tar opp telefonen og ringer eieren på andre siden av fjellet. Hvem våger å trampe på hans bro? Det stemmer. 

Det er tjuvjegere, men de er for langt unna til å ta opp jakten. Følget erkjenner at det ble bomtur denne dagen, og med luen i hånden går Krefting og Trondsen nedover, tydelig irritert over hva som nettopp skjedde hundre meter over dem.
Men så, med rask gange på vei hjem og følelsen av alt håp var ute, sitter den. To raske, og Kreftings glis er tilbake.

– Deler du jaktmarkene med andre også?
– Nei, de vil jeg ha for meg selv og gode venner.

(Denne saken var på trykk første gang i januar 2018 og er oppdatert 10. september 2019)