PÅ REISE GJENNOM ETIOPIA: SUVen er det eneste fremkostmiddelet du faktisk kan reise med i Etiopia. Og det er sjelden en får oppleve luksusen med asfalterte veier.  Foto: Nicolai Giil

På ferie i Etiopia – skyting, dårlige veier og unike opplevelser

Etiopia sliter med å styre seg selv. Selv om sjefen har fått fredsprisen. Turismen kan redde landet. Men også ødelegge det.

Regionen for sørlige nasjoner, nasjonaliteter og folk, Etiopia: Ingen land kan måle seg med Etiopias historiske betydning. Det sier ihvertfall etiopierne selv. Samt ymse historikere. Det var angivelig her, nå landlåst mellom Somalia, Sudan, Djibouti, Kenya og Eritrea, at Lucy, den første humanoide, ble funnet. Det var her de tre vise menn kom fra – angivelig. Kilden til elven Nilen også – angivelig. Og ikke minst kaffe.

« Skyting? Ja, littegrann. »
Lokal guide

– Bytheway, det er altså her hele verden kommer fra, sier den eritreisk-etiopiske guiden Bereket idet han setter seg inn i en maxi-taxi på vei til hovedstaden Addis Abebas flyplass.

Standarden er satt.

BIG BUSINESS: Noen stammefolk åpner opp for turister som ønsker å fotografere. Det koster ekstra. Foto: Nicolai Giil

Skru klokken én time frem

Selv om det etiopiske folket ser på seg selv med store øyne har de i dag et vesentlig problem: De ser ikke på seg selv som ett folk.

– Moren min vet ikke engang hvordan flagget ser ut, sier en lokal student fra ørkenlandsbyen Turmi idet han får servert middag fra et hull i veggen.

Spør du de lokale er det en klar grunn til det.

Siden 80-tallet, etter det kommunistiske styret, var det stamme-mentalitet i regjeringen. Og det gjennomsyret den nå eldre generasjonen. Konsekvensen er at Etiopia, med et svært hierarkisk sosialt system, fortsatt lever i etterdønningene av dette. Med over 80 forskjellige stammer som lever i varierende grad av påvirkning av det moderne liv, er det mange forskjellige måter å se egen verden på. Men, det greier de rett og slett ikke sette inn i demokratisk system. Enda.

Spør du de lokale er det en klar løsning på det.

– Vi trenger en felles fiende for å bringe sammen folket igjen.

Dessverre er det få som tenker på at fienden kan være fattigdom, brutalistiske tradisjoner eller generell helse. Trump-tendenser selger bra også i Etiopia.

– Jeg kunne nesten ønske at Egypt eller Somalia prøvde seg på oss, sier en annen etioper.

Kun italienerne har greid å klore seg fast i det høytliggende landet – i et par år under andre verdenskrig. Alle andre har måttet se seg tapt for innbyggernes stoiske krigermentalitet. Det er de svært stolte av.

HVORDAN VINNE ET VALG: Gi bort gratis t-skjorter med eget fjes. Foto: Nicolai Giil

Skru klokken 100 år tilbake

Kontrasten er stor fra Addis, til det som nærmest minner om steinalderen i Jinka, en times svett flytur i en Dash 8 turboprop, sørøst for hovedstaden. Vi er lavere i landet, rundt 1.200 meter over havet. Myggen er på plass. Hvis fattigdommens visuelle fremtreden var sporadisk der vi tok av fra, da er den her konstant tilstedeværende. Flyplassterminalen er bokstavelig talt et uthus. Fra uferdige kinesisk-finansierte skyskrapere til selvbygde jordhytter med gresstak. Nei, det er ikke Geilo. Luksus ligger i rent vann og fast føde – ikke femti år gammel champagne med gulnet etikett og ski-in/out-muligheter.

I Jinka holder Ari-stammen til, kjent for sin pottekunst og teft for skikkelig hjemmebrent. De er en av 16 stammer i den langstrakte Omo-dalen.

(1 / 7)

På vei til overnattingsstedet rett utenfor sentrum må den store firehjulstrekkeren kjøre en bakvei til inngangen.

– Det var en liten disputt mellom to privatpersoner i byen tidligere i dag, sier guiden.

– Skyting?

– Ja, littegrann.

– T.I.A, skyter en medpassasjer inn.

Travel in Africa.

Med fredsprisen i lommen

I oktober fikk landets statsminister Nobels fredspris. Abiy Ahmed har siden han kom til makten våren 2018 liberalisert landet, og ført både politiske og økonomiske reformer. Ikke minst sluttet fred med Eritrea, etter 20 år med grensekonflikter.

Men baksiden av medaljen prydet med Alfreds Nobels byste er stor.

Forskjellige etniske folkegrupper mener at Abiy gjør mest for eget folk. Til makten kom han gjennom en koalisjon med flere av de største etniske partiene. I et svært sammensatt bilde har det ført til et økt fokus på stammementalitet, med lokale etniske konflikter som blusser opp her og der i landet. Etiopia har i dag over tre millioner internflyktninger. Mye av den enestående entusiasmen Abiy hadde hos folket i fjor har allerede dabbet av.

I det minste er statsministeren, en tidligere etterretningsoffiser, selv både kry og stolt. I de større byene kan du over alt se grandiose plastikkbannere hvor det står med store WordArt-bokstaver på amharisk: «Gratulerer!». En liksommedalje er photoshoppet til Abiys jakkeslag. Han smiler og gestikulerer.

IKKE SOM KARL JOHAN: I Jinka er hovedveien gjørme. Men vakker. Foto: Nicolai Giil

Store hull i leppene, kroppskunst og turister

Fra Jinka kjører vi et par timer østover på en hullete jordvei. Målet er å komme dypt inn i nasjonalparken Mago. Ved innkjøringen holder et par karer fra parkvesenet vakt. De sitter nedsunket i gulnede plastikkstoler, ikledd ymse kamuflasje, med hver sin russiske automatrifle hvilende på fanget. Det eneste som er velpusset er den skinnende bajonetten som er halvveis foldet inn i forskjeftet. Alt annet er gjørmete, preget av nattens regn og torden. Monsoon-sesongen er ved sitt inntog. En liten gutt blir sendt bud på for å åpne porten.

Rasende forbi kommer en kortesje med velutstyrte Nissan Pajeroer og Toyota Land Cruisere; den eneste typen kjøretøy som kan bukte seg gjennom afrikanske veier på noenlunde komfortabelt og sikkert vis. Takgrindene er fulle av ekstra bensin og knastedekk. På innsiden av de sotete vinduene sitter gamle hvite fjes svøpt i khaki og skuer ut over omgivelsene.

De fleste turistene i området er enten fra Israel, Sør-Afrika, Nederland eller Tyskland. Ekspedisjonen er på vei for å besøke den beryktede stammen Mursi.

Omgivelsene er nærmest jungelaktige, med mørkegrønne planter befestet i de runde kollene som omringer steppene nederst i Mago-parken. Apekatter løper inn i buskene og hyler infernalsk fra krattet idet bilene passerer.

KOLONNEKJØRING: De fleste turister kommer seg rundt med innleide SUVer av typen Nissan Patrol eller Toyota Land Cruiser. Foto: Nicolai Giil

På en av toppene står det en gjeng lokale barn, som har malt seg selv med hvite striper. De håper å få et øyeblikks oppmerksomhet, helst i monetær form, fra turistkaravanen som nærmer seg nederst i bakken.

Mursiene er kjent for sin kroppskunst, med leppeplater og arr, sant krigersk attityde. Men lite av sistnevnte vises når folk kommer på besøk. I likhet med mange andre av Etiopias stammefolk er de pastoralister, og flytter på seg i takt med kveget. I dag er derimot turistene også en viktig inntektskilde.

– Føler de at vi forstyrrer?

– De tenker på turister som profitt, så de bryr seg ikke om folk som kommer på besøk. Det er en felles forståelse blant folkene om det, forklarer Bereket, som står mellom to lave stråhytter. De ser ut som små kremtopper ved siden av den nærmere to meter høye mannen.

IKKE PRUTBAR: En eldre turist i diskusjon med de lokale, som ønsker å selge leppeplater. Foto: Nicolai Giil

For å hilse på må alle betale 100 birr i inngangspenger til stammens eldste. De som ønsker å ta bilde må betale ekstra. Markedsøkonomien står sterkt her i bushen også. Har du mer enn ett kamera må du punge ut ytterligere 100 birr.

– De skjønte at det var bra business når kineserne begynte å komme med alt sitt fotoutstyr.

Det er ikke så rart. Spesielt med tanke på at flere har funnet seg selv printet på kommersielle produkter, i alt fra kalendere til kaffemugger.

Å finne seg selv på kaffemugger

– En av stammejentene her er i databasene til et godt kjent kommersielt fotobyrå. Men ingen har råd til advokat for å finne rettferdighet i slikt, forklarer den lokale guiden som fører turister over elven Omo i en uthugget trekano, på vei til en av Daasanach-folkets leirer som er åpne for publikum.

MED SJEFEN PÅ TANK-TOPPEN: Statsministeren er å se på mang en ungdoms klær. Foto: Nicolai Giil

En del av konsekvensene av Etiopias modernisering – som få liker – er at myndighetene har åpnet opp for sukkerproduksjon i Magos nasjonalpark. Det har ført til at tungtransport kjører døgnet rundt på den lange skogsveien, til og fra den gigantiske plantasjen. Og det er ikke bare Mursi-folket som er forbitret over det. Dyrelivet, som en gang var lett anskuelig, har flyktet til andre steder hvor de får være i fred fra de mekaniske maskinenes leven. Før kunne du med enkelhet komme over elefanter her.

Gjennom himmelen, rett til helvete

300 kilometer senere er vi fremme ved neste stoppested: Turmi. Her holder Hamar-folket til.

De fleste besøkende innlosjerer seg på en lodge.

Blant gjestene er franskmannen Pierre – her for å se om han kanskje skal ta over stedet i rollen som «general manager». Det vil i så fall bety at han må flytte familien sin fra hovedstaden hit – to the middle of nowhere.

– Stedet trenger mye forbedringer. Vi får se hva som er mulig å utrette her, sier Pierre.

Lodgen åpnet for tre måneder siden og er nybygget. Men nærmest ingen ting er i vater, vannforsyningen er svært upålitelig, og taket på de små hyttene lekker på gjestene i monsoon-regnet. En lokal maler henger i taket over inngangen. Han er full av malingsflekker, i likhet med gulvet under han.

Pierre puster tungt ut.

– T.I.A, melder en annen gjest og hever øyenbrynene.

Begge ler oppgitt.

På resorten er også en gruppe amerikanske turister. De er i Etiopia for å utforske sine røtter.

Onomatopoetika raser ut på bred engelsk.

– Yuuuuuuck! Help! Nasty! roper en kvinnelig deltaker idet hun entrer sin lille jordhytte.

De besøkende liker ikke alt de finner.

Pennenes herre

I Riftdalen er landskapet langstrakt og flatt, omringet av høye fjell i horisonten. Det enorme området er resultatet av separasjonen av de afrikanske og arabiske kontinentalplatene for godt 35 millioner år siden. I tusenvis av år har mange stammefolk holdt til i de spektakulære omgivelsene. Landskapet blir grønnere og grønnere jo nærmere deltaet en kommer. Men her har også det moderne liv spredt beina og tatt sin plass. I området mot grensen til Kenya ligger bomullsplantasjer så langt øyet kan se.

GJENNOM RIFT-DALEN: I timesvis kan en kjøre gjennom slike landskaper i sørlige deler av Etiopia. Veiene er svært suboptimale, og dominert av geiter og kuer. Foto: Nicolai Giil

Pen! Pen! Pen! Pencil, please! roper barn på perfekt engelsk når en gruppe går ut av sin hvite Nissan Patrol. De flokker til som om det var sjappas på barneskolen.

Det virker elskverdig for turistene at det eneste de lutfattige barna vil ha er noe å skrive med på skolen.

På vei tilbake løper en ung jente med et par penner i hånden. Lykkelig. Men de får hun snappet ut av hendene av en eldre gutt som kommer gående på stien i motsatt retning.

Deler av turismen oppleves mange steder som å ligge i totalt kaos.

De nye blomstene

Men det virker å ligge en løsning i horisonten. Etiopia er kanskje en urgammel kultur, men befolkningen er purung. Nærmere 50 prosent er under 15 år. Landet har opplevd en ekstrem befolkningsvekst, tilsvarende nærmere 2,5 prosent årlig. Antall dødfødte synker. Levestandarden kryper opp. Flere får utdanning. Hvis det er noe som vil være Etiopias redning, vil det være nettopp de unge.

En av de som bringer landet frem gjennom dets nye industri i positivt lys er Tesfaye. Sammen med sin storebror viser han turistene rundt sitt eget hjem i en liten fjellandsby et par tusen meter ovenfor storbyen Arba Minch, hvor stammefolket Dorze holder til.

– Her bor jeg, med min mor og familie, sier han og peker på en grå stråhytte. Den er formet som hodet til en elefant, og ut av ørene oser det røyk fra kaffeilden innenfor inngangsdøren under nesen – et kjennetegn for Dorze. Han inviterer alle inn på en tradisjonell kopp kaffe. Moren hans hilser. Søsteren demonstrerer hvordan de lager sitt lokale brød, gjort på bananplanten. Bak turistenes sittebenk står familiens ku.

REISELIVSGRÜNDER: Tesfaye studerer turisme og bruker familiehuset til å teste det han lærer i praksis. Foto: Nicolai Giil

– Vi bor vegg i vegg med dyrene for å holde varmen her oppe i høyden, forklarer han. 26-åringen er ikledd Adidas-grilldress og holder en smarttelefon i hånden.

Bare et års tid tilbake ble hundrevis av mennesker fra Tesfayes folkegruppe massakrert i en nærmest etnisk rensing utenfor hovedstaden, nær 400 km unna, hvor en del hadde slått seg ned.

I dag viser han utlendinger stolt sin egen kultur og livsstil.

Da han var liten fikk han dårlige karakterer på skolen. Når tiden kom for universitetsutdannelse fikk han ikke innpass. Men stammen ble hans redning. De spleiset på en plass på college for den unge gutten. Nå studerer han turisme.

Hvem vil reise til en krigssone?

Etiopia har slitt med nettopp turisme. I 2012 fikk de besøk av kun 500.000 reiselystne. Ikke mange vil besøke et land med rufsete rykte og alvorlige reiseråd fra hjemlandet. Men det er på bedringens vei. Over alt popper det opp turistguider, hoteller, skoler og butikker - alt knyttet til industrien som forhåpentligvis kan stable landet og folket på benene.

Hos Dorze har hele nabolaget samlet seg i Tesfayes bakgård for å synge og danse for turistene. Broren dirigerer den stadig voksende koreografien. Alle klapper.

FOR FAMILIEN: Tesfayes bestemor stiller daglig opp for å demonstrere hennes folks stolte vevetradisjon. Til og med gjerdene rundt eiendommen er vevet i samme stil som deres skjerf. Foto: Nicolai Giil

Før en kan dra hjem blir alle besøkende invitert på et par shots av den lokale spriten.

– Å drikke kun én er dårlig lykke. Å drikke to er enda verre. Du må drikke tre stykk for å ha hellet med deg, uttaler mannen som skjenker den gjennomsiktige væsken fra en gammel glassflaske.

Gjestfriheten skal det ikke stå på. I bakgården kan besøkende også kjøpe lokalproduserte tepper og skjerf. Dorze er kjent for sin vevetradisjon. Bomullen får de fra en plantasje nede i dalen. Den eier de alle sammen.

Vakkert og jævlig

Det er Ethiopian Airways som har invitert på turen, for å vise frem landet som fremtidig turistdestinasjon. Og for et vakkert land Etiopia er. For ikke å snakke om gjestfriheten. Nærmest uansett hvor du går snakker barn engelsk, vet hvor Norge er, og de lokale vil ha deg med hjem på middag og viser deg gjerne rundt i sin lille landsby. 

Imidlertid er det få andre land kan skilte med så store kontraster som Etiopia. Fra storby i Addis Abeba, til jungel i Jinka. Fra ørkenlandskap i Turmi, til bananplantasjer og grønne åkere i Arba Minch. Men kontrastene er ikke bare spektakulære. De kan også fremstå som groteske, barbariske, foreldede og meningsløse. Eksempelvis kvinnelig omskjæring, en praksis som fortsatt er utpreget hos noen stammer, blant andre Hamar-folket. Eller tvangsgifting. Eller mangelen på muligheten til utdanning. Et utviklingslands realiteter.

« Vi mistet Eritrea for 20 år siden. I dag ødelegger vi oss selv. »
Guide

Dansen viser veien

Geiter midt i veien. Standhaftige skinnmagre kuer som ikke vier et sekunds oppmerksomhet på den store japanske V8-eren som brummer foran dens halvmeterlange bukkehorn. Hadde vi vært i Norge ville MDG krevd bompengeavgift av de metanfarlige drøvtyggerne, som i Etiopia bruker veiene i større grad enn bilene de opprinnelig er ment for.

Barn som danser i veikanten, idet biler raser forbi med støvskyen hakk i hæl.

– Et sikkert tegn på hvor i landet du er, forklarer Bereket med et smil om munnen.

Han vinker til barna gjennom vinduet.

– Bruker de skuldrene når de danser er det nordlig. Men danser de med hoftene er de fra sør, forklarer han.

(1 / 5)

UNESCOs favorittbarn

Etiopia huser 9 forskjellige deler av UNESCOs verdensarv. Ett av disse er fjellregionen Konsos befestede landsbyer og stensatte terrasser. Sistnevnte har vært bygget i mer enn 800 år og har kreert et spektakulært kulturlandskap, hvor all mulig jordbruk pågår, noe som ellers ikke ville vært mulig i det nedbørsfattige klimaet.

Her bor folk som deres forfedre gjorde for hundrevis av år siden. Mange av barna går på skole, men ikke alle. Det er en slags utopisk skjevhet i det hele, der folk står med både ljå, krafse og mobiltelefon i hendene. På noen tak er det parabolantenner. 

– Neimen er du ute og leker igjen? skyter en bonde inn i det omvisningen passerer en gjeng jordbruksarbeidere på vei hjem fra åkeren.

Han sikter til den lokale guiden.

– La meg se hendene dine, fortsetter den trælete håndarbeideren og snapper til seg guidens venstre arm. 

Alle ler.

OL-vinneren som ble eiendomsbaron

Nedenfor Dorzes høyfjell ligger storbyen Arba Minch. Her har du alt du forventer: Et universitet, kjøpesentre, banker og luksushoteller.

En av Etiopias mest markante skikkelser utad, den rekordsettende langdistanseløperen Haile Assale har slått seg oppsom eiendomsbaron her. Mens norske idrettsstjerner spytter melkesyrekapitalen inn i kredittselskaper og truser, har den etiopiske OL-vinneren etablert hotell – og begynt å selge sør-koreanske biler.

OL-GULL: Den etiopiske olympen Haile Assale har bygget luksushotell ovenfor Arba Minch. Foto: Nicolai Giil

Om det å miste

Og plutselig er vi tilbake i Addis Ababa. Kvelden kommer raskt her. Men selv i bekmørket kan du orientere deg frem til en av byens mest populære tradisjonelle spisesteder. 

En tåre presser på bak øynene på Bereket. En spisegjest har tatt seg friheten til å komme opp på scenen. Hun tar til mikrofonen og begynner å synge - som det har vært det eneste hun har gjort hele sitt liv. Danserne fører festen foran. Turistene merker ikke noe til det, men hun synger om delingen av Eritrea og Etiopia. Delingen av familier. Hun gråter et øyeblikk. Tørker raskt vekk tårene. Fortsetter sangen. Flere gjester kommer på scenen for dansen. Barn. Voksne. Eldre. 

Og det treffer guiden rett i hjerteroten.

– Vi mistet Eritrea for 20 år siden. I dag ødelegger vi oss selv.

YNDLINGSRETTEN: Guiden Bereket digger nasjonalretten ved navnet injerra. Foto: Nicolai Giil

Moren hans ble fratatt sitt hus sitt under krigen, da hun ble markert som eritreisk av regimet. I går fikk Bereket telefonen om at hun endelig har tilbrakt sin første natt i det nye lille huset sønnen har skrapt sammen penger for å bygge til henne.

Landets håp lever i turismen og folket. Men de kommer ingen vei uten rettferdig organisering.