– Luksus? Nei hva er luksus? Tid er jo luksus for noen.
– Okey, så hva blir prisen på leiligheten?
– Ja, nei, den blir høy.
– Jeg er glad vi skal åpne i 2022 og ikke i 2020.
2020 er kanskje ikke året for å snakke om hotell, annet enn for triste overskrifter og misære. Men det kommer en tid etter coronaen. En ny vår. Og en ny sommer. Og altså, det nye hotellet Sommerro.
Men nå sitter altså Gunnar Bøyum og Jarle Moen her og snakker om det nye, eksklusive hotellet de bygger sammen på Oslos beste vestkant, uten at noen av dem vil ta ordet luksus i sin munn.
Men eksklusivt og annerledes blir det, særlig sett med norske jantebriller.
At Petter Stordalen og Aspelin Ramm skal tromme sammen et nytt hotell på Solli Plass er ikke helt nytt lenger. Byggingen har pågått lenge og fasaden på Vestkantbadet er for lengst tettet med grove sponplater. Men det som også skal skapes er nytt for både Oslo, Norge og Norden. For med hotellet skal det følge leiligheter, og en mulighet til å bo både på hotell og hos seg selv samtidig. Iallefall på en måte.
« Hva er det vi lager?! Vi skal lage et helt kvartal. »Jarle Moen
For utad fra det gamle lysverket skal det være hotell, men på baksiden bygges det som antagelig blir et av Norges mest eksklusive nabolag. Leilighetsbygg med inngang rett til hotellet, restaurantene og det en gang så fasjonable Vestkantbadet.
Tanken er at du skal kunne bo i din egen leilighet og samtidig ha tilgang til alt du ville hatt tilgang til om du bodde på hotell.
Et ikke ukjent fenomen i New York og London. Hakket mindre kjent i egalitære Norge.
Startpris? 5,4 millioner kroner
Foreløpig er det snakk om 56 leiligheter, fra 40 til 300 kvadratmeter. Prisen indikeres til å ligge mellom 140.000 og 150.000 kroner pr. kvadratmeter. Det gir en startpris på 5,4 millioner kroner for de minste leilighetene. For de største må du regne med å betale 65 til 70 millioner kroner, som gir en kvadratmeterpris på 250.000 kroner for penthouseleiligheten.
Det er kanskje dyrt tenker noen. Samtidig, det er ikke akkurat bygget mye nytt på Oslos vestside de senere årene, og majoriteten av de nyere bebyggelsene der er fortsatt nesten like gamle som den frie nasjonen Norge.
Kort fortalt, det bygges ikke mye nytt her.
Prisen blir deretter. For mens det på Frogner og Majorstuen vaker et sted mellom 80.000 og 100.000 kroner pr. kvadratmeter, koster det fort mye mer for de litt mer oppsiktsvekkende objektene. Gimletoppen er antagelig Norges dyreste adresse, og ligger noen hundre meter fra Solli Plass. Her har det vært priser opp mot 300.000 kroner pr. kvadratmeter.
Og på Tjuvholmen er det også stive priser, hvor prisene ofte tangerer 200.000 kroner pr. kvadratmeter. For ikke å snakke om OBOS-prosjektet på Majorstuen, hvor snittprisen er på 164.000 kroner, og hvor de største prosjektene også har en kvadratmeterpris på en kvart million kroner.
Fakta om Sommerro
Men det bygges ikke nytt på Gilmetoppen. Tjuvholmen er ikke bare enkelt, når det skal bygges en ny bydel fra scratch. For vel er det vakkert, men ei uten voksesmerter. Det blir en dose nabokrangler, spekulanter med mange utleieleiligheter og støyende badegjester som trekker ut dag og natt i sommervarmen.
Og Majorstuen er flott, men det er nå en gang ikke Frogner. Ærverdige Frogner. Bydelen som får det til å gnistre i både gamle penger og nye. Oslos nest største bydel, men uten bylivet til storebror Grünerløkka.
Iallefall foreløpig.
– Vi skal lage et helt kvartal
– Hva er det vi lager?! Vi skal lage et helt kvartal. Det blir noen flotte leiligheter ja, men det blir også et nabolagshotell. Hva er luksus, om man skal definere det? Jeg tenker vi skal skape et nabolag for Frogner og Oslo. Og så får leilighetene ta del i dette fantastiske kvartalet, sier Jarle Moen.
Det er antagelig ikke så mange andre i Norge som kunne gjort jobben til hotelldirektøren. Hotellmann til fingerspissene og brennende opptatt. Og med The Thief i porteføljen. En internasjonalt suksess. Hotellet som satte Oslo på kartet, og åpnet dørene for en del andre spektakulære hotellprosjekter.
Antagelig ville det vært vanskelig å finne en annen enn Moen til å sy sammen det relativt megalomane prosjektet som nå altså begynner å ta form på innsiden av fasaden til det en gang så strenge og ordentlige lysverket.
– Dette er sånn man har gjort i New York, London og Barcelona. Der har man stor suksess med å knytte hotell og leiligheter sammen. Det er fantastisk og jeg ser ingen grunn til å ikke få det til her, sier Moen.
Gunnar Bøyum på sin side representerer entreprenøren og huseieren, som sjef for Aspelin Ramm.
Gårdeiere og entreprenører er vanligvis ikke de mest fargerike, iallefall ikke utad i pressen. Det som kan måles skal måles og det som kan telles skal telles.
Men Bøyum er revet med han og.
– Det er jo fantastisk at i 1931, da man ikke hadde penger i dette landet, bygget man bygg med unikt design og arkitektur. Bygg som dette. Jeg ser ingen grunn til at vi ikke skal gjøre det samme i dag. Nå som landet har penger, mener jeg.
Vestkantbadet. To ord satt sammen til å skape en egen konnotasjon i norsk bevissthet. Luksus og pragmatisme på en gang. Et offentlig, elegant bad, nedslitt av tid og offentlig forvaltning. I etasjene over var Oslo Lysverker, hvor folk sto med krummet nakke og betalte strømmen kontant.
Nå skal det gjenoppstå som offentlig bad, men som en del av et nabolagshotell med 246 rom, inkludert en egen villa ansluttet med 15 rom og suiter. i tillegg kommer et eget kulturhus med plass til 700, 400 kvadratmeter treningssenter og fire restauranter. Og enda et basseng, selvfølgelig på taket. Ingen tilknyttet konseptet vil vedkjenne seg ordet luksus, og hvertfall ikke sammensatt til luksushotell.
« Vi jobber tett med byantikvaren og du får en veldig respekt for å ikke tulle til disse tingene. »Gunnar Bøyum, Apselin Ramm
– Vi skal tilby kvalitet og service. Det skal være enkelt. Det er det folk er interessert i, sier Moen.
Bo på hotell
Konseptet er ukjent i Norge. Og som Moen sier, velkjent i verdensmetropolene. Der er det slettes ikke unaturlig at bemidlede beboere våkner i sin egen leilighet, har innlosjert svigerfamilien på hotellet og alle inntar frokost i hotellrestauranten. Hvor man for lengst er dus med de ansatte.
– Vi bruker en engelsk og en amerikansk interiørarkitekt. De ble veldig fascinert av skandinavisk art deco, og har reist landet rundt for å la seg inspirere. Det er sånn at vi, fordi vi har vokst opp omgitt av noe, kan ta det for gitt. Men det er en historie å dele med både de som bor her, og med tilreisende og gjester, sier Bøyum og fortsetter:
– Alt har en spesiell historie tilbake til 1930-tallet. Vi jobber tett med byantikvaren og du får en veldig respekt for å ikke tulle til disse tingene. Det er et privilegium å få jobbe med et bygg med en slik historie, sier han.
Blant rommene som tas vare på er gamle direktørkontorer.
– Det viser jo samfunnsutviklingen. Det representerer et klasseskille du aldri ville sett i Norge i dag, sier han.
Alle dørene er fra Italia
Akkurat nå er det et organisert kaos innvendig. At det er nærmere to år til åpning sjokkerer ingen som tasser rundt i den ærverdige gamle bygningen, nå pakket inn i tykke sponplater for å verne alt fra Per Krogh-kunst til gelender og marmortrapper. Med et slør av byggestøv, og til den urytmiske dunkingen fra en byggeplass.
Det er likevel laget ferdig to rom, som skal fungere både som testlokaler og som showroom.
Alle hotelldørene er fra Italia, og antagelig av de vakrere dørene som vil smykke noen nyere hoteller i Norge på mange år. Og bak grønne gangvegger og tykke tredører venter et eldorado av art deco, en arkitektur- og designstil kanskje bedre kjent for nordmenn fra NRK-serier med David Suchet som Hercule Poirot, enn som noe som ligger på innsiden av veggene i en travel gate på Solli Plass.
Men der hotellrommene skal trekke deg 80-100 år tilbake i tid, blir leilighetene på sin side av det moderne slaget. Så ligger trikset i å få fusjonert de to stilartene, uten at det ser ut som en sveitservilla påsydd et funkiskarnapp og andre arkitektoniske vederstyggeligheter som popper opp i Oslos beste gater.
– Det blir en variasjon, ja. Det er moderne arkitektur og design vi driver med. Leilighetene blir lettstelt. Standarden blir høy, og moderne leiligheter finnes det ikke akkurat mye av i sentrum, sier Bøyum.
