Serieanmeldelse: The Eddy (sesong 1) – herlig forfriskende på fransk

At amerikanske TV-produsenter gidder å drasse seg til Paris for å filme en franskspråklig miniserie burde tegne om noe som er verdt å se. 

KLASSE: «The Eddy» byr på musikalsk herlighet uten å være musikal. Seriens karakterer må kjempe hardt for deres pasjon for jazzklubben.  Foto: Netflix
TV

Musikaler er ikke alles kopp te. Og det er greit, da de har en tendens til å skinne gjennom som halv-komiske for den gjevne TV-titter om arbeidet er slett. Et alternativ til dette har regissørene bak Netflix nyeste tilskudd, «The Eddy», gjennomført på intet annet enn spektakulært vis. 

Denne miniserien i åtte deler følger crewet bak en urban jazzbar i Paris og er drevet frem av renspikket livejazz av beste sort. Eierne, franske Farid (Tahar Rahim) og amerikanske Elliot (André Holland), jobber for å holde businessen flytende, glassene fulle og publikumet betatt. Elliot er en kjent, dog noe forhenværende, jazzpianist med musikalske ambisjoner av proposjoner, hvis kompromissløse standarder setter han i konflikt med de rundt seg. Sammen med Farid må han sjonglere musikalsk kvalitet i baren, og økonomiske prospekter. 

FAR OG DATTER: Amandla Stenberg i rollen som Elliots datter, Julie. Foto: Netflix

Bakgårds-Paris

For Elliot blir livet snudd på hodet på opptil flere måter i det hans datter flytter fra New York til Paris for å bo med sin far. Bareieren blir etter hvert nøstet inn i en kriminalsak på grunn av Farids lyssky økonomiske ambisjoner, med øst-europeiske gangstere og mistenkeliggjørende politioffiserer. Det hele toppes av hans datters problemer. 

Miljøet er satt til Paris multi-kulturelle bydeler, med et bakteppe av yrende musikkliv. «The Eddy», som forøvrig er navnet på jazzbaren, og dets husband ser etterhvert økende publikumstall, men balanserer samtidig på en knivsegg som konsekvens av Farids mørke hemmeligheter. 

Husbandet, som spiller tilnærmet hele seriens musikkinnslag i form av alt fra liveshow til øvinger, ble håndplukket av seriens komponist, Grammy-premierte Glen Ballard. De er alle faktiske jazzmusikere fra Paris, og det knytter et unikt bånd til hvordan «The Eddy» drives frem. Musikken har, ikke overraskende nok, fått et svært stort fokus i handlingen, med lange scener uten replikker (og når det prates skjer det på alt fra fransk, engelsk og arabisk). I stedet lar regissøren trommene, gitaren, klarinetten og pianoet stå for progresjonen. Det er herlig forfriskende på sett og vis. 

PARIS PARIS: Farid (Tahar Rahim) og kona Amira (Leïla Bekhti). Foto: Netflix

Strålende musikk og rollespill

Bruken av ekte musikere kunne ha vært en utfordring for karakterenes kredibilitet på skuespillerfronten, men det merkes ikke. I stedet serveres seeren heftig, urban jazz og ekte følelser gjennom de store utfordringene karakterene utsettes for, mens Elliot nøster opp sin partners hemmeligheter. Gleden for musikken er unektelig og lager en herlig kontrast mellom alvorligheten i temaene som tas opp. Selv om gangstere ikke er noe alle opplever, byr serien samtidig på mer gjenkjennelig familie- og relasjonsdramatikk. 

The Eddy (Sesong 1)

Hva

Fransk/amerikansk dramaserie som følger Elliot, eieren av en jazzklubb i Paris, som graver seg selv et dypt hull i et forsøk på å finne ut hva slags ulovligheter hans deleier har involvert baren og dens ansatte i. 

Hvem

Serieskaperen er Jack Thorne (National Treasure) og på skuespillerlisten står blant andre André Holland (Moonlight), Amandla Stenberg (The Hunger Games), Leïla Bekhti (Tout ce qui brille) og Joanna Kulig (Cold war). 

Hvor

Strømmes hos Netflix fra 8. mai 2020. Sesongen består av 8 episoder, hver og en på 1 time. 

Hvorfor

Fordi jazzmusikken er råbra, kinematografien det samme og rollebesetningen (og settingen i Paris) dyktig frisk og ekte. For de som ikke luster etter en oppfølger til «Tiger King» er «The Eddy» et must. 

Gode skuespillerprestasjoner kommer ikke bare fra «The Eddys» husband, men også Holland i rollen som Elliot, samt Amandla Stenberg som hans datter, Julie. Egentlig er det ingen i rollebesetningen som trekker noe av helhetsinntrykket ned, hvilket er sjeldent nok i seg selv. 

Avgjørelsen om å filme de første delene på tradisjonell 16 mm film, gir inntrykket av et moderne, tagget Paris i gammelt slør, hvilket er unektelig kult. For ikke å snakke om hvor godt det matcher jazzmusikkens retrospektive sjarm. 

Ikke nytt plott

Flere elementer i serien, eller handlingen i seg selv, er ikke banebrytende. «Den desperate klubbeieren med utvisket moralkompass» har vært gjort om og om igjen. Men «The Eddy» er et forfriskende forsøk, og har vært svært vellykket i å inkorporere tradisjonelle plottvist med nye elementer – da primært nærheten til musikken. 

Denne serien er vel verdt en titt for deg som ikke tripper nervøst etter en ny episode av Paradise. 

serieanmeldelse
tv
hbo nordic
tv-serier
kultur
jazz
the eddy
netflix
Premium
TV