– Kom her, og ikke gjør noe nummer av det, sier Nasser Al-Jabri forbausende rolig.
Dagen i forveien får vi en liten skjennepreken fordi vi har “smuglet” en liten drone inn i landet, noe som visstnok ikke er lov. I fast regi har ikke Kapital Reises utsendte satt seg inn i saken, og drar opp en mine som sier noe sånt som at “dette var nytt for oss”.
– It takes one to know one, gliser Nassers partner Ibrahim Mohammed All Rawahi når vi gjør et ganske så tafatt forsøk på å unnskylde oss.
– Ikke skyld på meg om du blir tatt da, høres det ut som Nasser mumler i det grånende skjegget.
Sammen glir vi inn i skyggen under den himmelhøye minareten. Han med et lite konspiratorisk glis om munnen – vi med en flyveklar drone under armen.
Kuppet landet
Europas katedraler kan oppleves som truende der de strekker sine mørke tårn opp mot himmelen, som en bønn om nåde. Vi blir små i møtet med dette mektige, menneskeskapte uttrykket for Guds makt på jorden.
For noen en religiøs manifestasjon, for andre en knugende påminnelse om hvor ubetydelige vi er under himmelhvelvingen.
Moskeer har en motsatt virkning, bygget som de ofte er i lysere materialer, med omfangsrike utearealer som leder videre inn i selve kirkebygget. De inviterer deg inn. Her er ingen smale dører du må bøye nakken for å entre, men store, vide porter.
Disse tankene slår oss når vi beveger oss over den indiske sandsteinen som stormoskeen Sultan Qaboos er bygget av. Du føler deg kanskje liten på det mer enn fire hektar store området, men ikke ubetydelig.
Det var sultan Qābūs som initierte byggingen av moskeen, den desidert største i Oman, og en av de mest omfangsrike i sitt slag i verden. Mens katedralene i Europa tok flere hundre år å ferdigstille, var arbeidet i utkanten av Muskat unnagjort på vel seks år.
– Qābūs var en moderne leder, som vi langt på vei har å takke for hvordan Oman er idag, forklarer Ibrahim om mannen som kuppet landet med støtte fra Storbritannia, og sendte den tidligere herskeren – sin egen far – i eksil.
Moskeen vi i et par minutter betrakter ovenfra på dronens monitor er med andre ord en gedigen hyllest til mannen som skapte Oman av i dag.
Holdt som slaver
Qābūs’ kupp mot faren Said bin Taimur Al Said i 1970 skjedde uten blodsutgytelser. Farens harde hånd over landets innbyggere – og sønnen – var bakgrunnen for opprøret. Qābūs var utdannet i Storbritannia, hadde tjenestegjort i den britiske hæren og så trolig mulighetene som lå i å åpne opp landet for omverdenen, blant annet ved å gi innbyggerne større frihet – og dermed muligheter.
– Før Qābūs befant Oman seg i middelalderen, mener Nasser.
Siden har Oman arbeidet seg ut av isolasjonen. Levestandarden for den jevne borger er betydelig bedret. Det har blant annet skjedd gjennom opprustning av infrastrukturen. Store oljeinntekter de siste 50 årene har gjort det mulig.
Slaveri, en praksis som faktisk var tillatt under faren, ble forbudt, og flere lokale konflikter avsluttet.
Før Qābūs befant Oman seg i middelalderen.
Qābūs’ far var et barn av sitt eget opphav, og den kulturen som fortsatt preger flere av nabolandene. Men før landet dreide mot det religiøst og politisk sneversynte var Oman et ekspansivt sentrum for handel i hele Midtøsten. I middelalderen utviklet sultanatet en sterk maritim tradisjon, og på 1400-tallet seilte de sågar helt til Kina. I denne perioden ble hovedstaden Muskat en av flere sterke handelsbyer, inntil portugiserne kom og erobret den i 1507.
Etter å ha kontrollert store deler av kysten på Den arabiske halvøya og sørover ble portugiserne etter hvert drevet ut. Omanerne fulgte etter og overtok deres besittelser langs kysten av Øst-Afrika, som Mogadishu og Mombasa.
Samt Zanzibar – ferieøya utenfor dagens Tanzania de i større eller mindre grad holdt sin hånd over helt frem til midten av 1960-tallet.
– Du vet, de holdt slaver her helt frem til da, som Kapital Reise ble fortalt på en tur til krydderøya for noen år siden.
Med Qābūs ble det slutt på denne praksisen.
Gjemte brevet
Nasser og Ibrahim er tydelig stolte over sitt lands reise fra middelalder til dagens høyteknologiske, langt mer egalitære og fremtidsrettede samfunn. De gleder seg over at folk fra hele verden nå besøker Oman og kan leve seg inn i en kultur som fortsatt føles eksotisk.
– Utviklingen har gått i rasende fart, men alt er ikke gjort i en håndvending, insisterer Nasser når vi påpeker forskjellene mellom menn og kvinner, der sistnevnte fortsatt er langt fra å være likestilte.
Ordene faller under en passiar i skyggen av huset der Ibrahim bor. Kona og barna er bortreist, og han har det store huset for seg selv.
Likevel sitter vi utendørs, noe som kan ha sammenheng med varmen. En sval bris stryker forbi hushjørnet mens Nasser og Ibrahim legger ut om sine liv, vevd sammen med landets nyere historie, om hvordan det i dag er mulig for oss å sitte slik og utveksle meninger uten å se oss over skulderen.
Om lykken over å kunne sende barna på gode skoler. Over et særdeles velfungerende nettverk av veier, og hvordan det siste tiårenes fenomenale – for ikke å si revolusjonerende – utvikling har gjort alt dette mulig i et hjørne av verden de fleste anser som urolig.
– Du vet, Qābūs hadde ingen barn og ingen direkte arvinger til tronen, sier Hassan i forlengelsen av en kortversjon av Omans historie.
– Det kunne skapt ganske mye trøbbel, om han ikke igjen hadde vært så forutseende.
Sultanen led av dårlig helse, og døde i 2020. Og siden han var barnløs og dermed uten naturlige etterfølgere, overlot han avgjørelsen om en ny sultan til sin innerste krets.
– Men for sikkerhets skyld – om de ikke ble enige – etterlot han et brev med navnet på hans foretrukne etterfølger, forklarer Nasser med stor innlevelse.
Etter hans død bestemte kretsen seg for å åpne brevet.
– Med valget av dagens sultan (Haitham bin Tariq Al Said) var Omans fremtid i de beste hender, konkluderer Ibrahim.
Inn i ørkenen
Om det er én ting de fleste forbinder med Oman og Den arabiske halvøya, er det sand. Enorme mengder av den. Mange elsker ørkenens uendelighet, det å la seg omslutte av sanddynene. Den representerer noe iboende romantisk, som en kulisse de fleste av oss har sett i en eller annen storfilm.
For finnes det noe vakrere enn en solnedgang over en bølgende ørken?
– Tiden stopper opp når jeg sitter her, det vekker noe i meg som jeg egentlig ikke kan forklare, sier Nasser, som om han har lest tankene våre.
Oman-tips
Vi reiste med Turkish Airlines via Istanbul. Flere norske turoperatører har også reiser til Oman. Turen vår ble lagt opp av partnerne Nasser Al-Jabri og Ibrahim Mohammed All Rawahi i Mountain Towers Tourism. De er herved sterkt anbefalt.
Sove
Noen reiser til Oman rett og slett for å bo på eksklusive The Chedi, et strålende ferieanlegg ved havet noen mil utenfor Muskat. Rommene er svært romslige og luksuriøse. Her er flere bassenger, strålende restauranter og et spa som tilbyr behandlinger i toppklasse.
Andre flotte steder verdt å nevne er Alila Jebel Akhdar i Hajar-fjellene noen mil utenfor Muskat. Fenomenale rom, fine utendørs aktiviteter som via ferrata, fjellvandring og yoga.
For den som vil utforske ørkenen mer inngående, kan et opphold på Sama AI Areesh Desert Lodge være interessant. Hyttene er enkle, men nærheten til naturen er helt spesiell.
En annen variant ute i ørkenen – to timer i bil fra Muskat – er Desert Nights Camp, som blant annet tilbyr luksuriøse beduin-telt – noen med egne bassenger.
Spise
De enkelte hotellene vi bodde på serverte nydelig mat. I Muskat spiste vi på Turkish House Restaurant, som serverte de herligste retter fra både Tyrkia og Oman.
Kvelden etter lunsjen utenfor huset til Ibrahim sitter en staselig Nasser i sin tradisjonelle hvite dishdasha (sid klesdrakt) med beina i kors på kanten av et høydedrag av sand. Blikket er rettet mot vest og den livgivende ildkulen som kaster sine oransje stråler over de ruvende sanddynene, som fortsetter videre innover Den arabiske halvøya.
I forkant har vi vandret barbeint over den varme sanden. Opp en bakke og ned i et søkk, og opp igjen, før vi endelig kom til et høyere punkt der vi kan skue ut over ørkenen og teltleiren hvor vi skal tilbringe natten.
Gruppen vi er en del av er merkelig stille, nesten andektig. Vi har tatt med oss noen bobler for anledningen, med passende slanke glass til. Men utover en forsiktig “skål” høres bare den svake raslingen av sandkorn som stryker over landskapet.
– Slik har det vært i tusener av år, og det vil være slik til lenge etter at vår tid er forbi, nærmest mumler Nasser.
Ørkenen virker slik – skaper denne følelsen av at vi er som små sandkorn i et uendelig univers å regne.
At vi må helt til Oman for å ta den smått banale observasjonen inn over oss er slik det bør være.
