Med klimagassgjenvinningsprosjektet «Langskip CCS» og noen få andre tiltak som hederlige unntak, har den norske klimapolitikken to fellesnevnere: Den virker ikke og koster i tillegg masse penger. Dette gjelder ikke minst for det som er hovedvirkemiddelet i den norske klimapolitikken, nemlig elektrifisering av alt mulig fra kjøretøyer og til virksomheten på sokkelen.
Så langt er de norske klimagassutslippene kun blitt redusert med 4,7 prosent sammenlignet med situasjonen i 1990, til tross for at Norges offisielle mål er en reduksjon på 55 prosent innen 2030. Men det er faktisk ikke manglende måloppnåelse som er problemet, det er selve klimamålet og hovedvirkemiddelet «elektrifisering». Den meningsløse troen på hydrogen som klimatiltak kommer som en god nummer to i problemrekken.
Folk begynner etterhvert å forstå at noe er galt når importører og forhandlere kan benytte de enorme norske elbilsubsidiene til å jekke opp utsalgsprisen på elbilene, og når brukte norske elbiler i store mengder nå selges til utlandet med god fortjeneste.
Når det gjelder det mest tøvete tiltaket, elektrifiseringen av sokkelen, blir naturgassen som ikke lenger brukes på sokkelen ikke spart, men eksportert og forbrent andre steder i verden
Man begynner også å forstå at statsmilliardene som brukes på elektrifisering og meningsløse hydrogenprosjekter har liten eller ingen global klimagasseffekt samt bidrar til prispress på strøm og generell prisstigning her hjemme. Enkelte begynner så smått også å forstå at satsing på hydrogen som klimatiltak er meningsløst. Dette fordi det krever mye mer energi å produsere hydrogen enn det er energi i hydrogenet som produseres (opptil 50 prosent mer), fordi klimagassutslippene fra hydrogenproduksjon gjort på mest effektiv måte (blått hydrogen) er 20 prosent høyere enn utslippene fra produksjon og forbrenning av tilsvarende mengde ordinær bensin og diesel, og fordi mellom 8 og 10 prosent av verdens klimagassutslipp faktisk kommer fra hydrogenproduksjon.
Hvorfor våre besluttende myndigheter ikke har begynt å forstå dette, kan man bare undres over, men kanskje er behovet for å vise handlekraft og påtrykket fra utrednings- og næringsmiljøer som synes elektrifisering og hydrogenproduksjon er morsomt og spennende, viktige årsaker.
Hovedfeilen i den norske klimapolitikken ligger imidlertid ikke her, men i målemetoden som brukes. Det norske klimamålet, som altså er 55 prosents reduksjon av klimagassutslipp fra 1990 til 2030, er fastsatt for brutto reduksjon av klimagassutslipp i Norge. Men det hjelper jo lite å redusere utslippene i Norge dersom dette fører til økte klimagassutslipp andre steder i verden. Og det er nettopp det som er effekten av de fleste norske klimatiltakene, som altså mest gjelder elektrifisering av alt fra kjøretøyer, ferger og oppvarming til virksomheten på sokkelen.
Troen på hydrogen som klimatiltak er om mulig enda mer urealistisk enn troen på innenlands elektrifisering
Ut over økte priser på strøm og energimangel for industrien, fører denne elektrifiseringen til økt strømforbruk i Norge og til redusert eksport av norsk vannkraft. Dermed må man øke fossilbasert strømproduksjon i importlandene, klimagassreduksjonen i Norge blir spist opp av en like stor utslippsøkning i importlandene, og netto global utslippsreduksjon blir null.
Og når det gjelder det mest tøvete tiltaket, elektrifiseringen av sokkelen, blir naturgassen som ikke lenger brukes på sokkelen ikke spart, men eksportert og forbrent andre steder i verden.
Sokkelelektrifiseringspådriverne erkjenner at økt forbruk av elektrisitet i Norge medfører lavere eksport av fossilfri elektrisitet til utlandet, og dermed økt fossilproduksjon av elektrisitet i importlandene. Men de støtter seg på og hevder at EØS-kvoteordningene ETS og AEA tvinger importlandene til å redusere andre utslipp tilsvarende når utslippene fra fossil elektrisitetsproduksjon øker. Men virker klimakvoteordningene? Så langt har de hatt liten effekt fordi man har hatt rikelige kvoter som bedrifter og land har fått tildelt eller har kjøpt.
Oppsummert ser det ut til at våre politiske beslutningstakere ikke forstår Norges unike situasjon. Den er at Norge i et normalår har overskudd av fossilfri vannkraft som kan eksporteres. Derfor har elektrifisering i Norge tilnærmet null effekt på de globale klimagassutslippene. Og troen på hydrogen som klimatiltak er om mulig enda mer urealistisk enn troen på innenlands elektrifisering.
Bjørn Røse
Siviløkonom
