Da jeg på 90-tallet som nyslått konsulent i Finansdepartementet ble sendt til Paris for å representere Norge i en av OECDs «working parties», fikk jeg først noen bilder i hodet av Harald Heide Steens legendariske sketsj fra noen år tidligere om «Supperådet»: Et enormt ovalt bord hvor det satt representanter for 50 nasjoner, sprakete simultanoversettelser i hodetelefoner pre-AirPods, og et inneklima som hentet fra en episode av Makta. Hvordan et slikt forum kunne legge til rette for internasjonal konsensus om vanskelige skattefaglige spørsmål av stor betydning for medlemslandene, var vanskelig å forstå. Tankene på NRKs lørdagsunderholdning forsvant imidlertid raskt. Arbeidsgruppen var sammensatt med høy kompetanse, og representantene var usedvanlig godt forberedt. Et effektivt sekretariat gjennomførte undersøkelser i medlemslandene, fremla presis statistikk og førte med stø kurs gruppens arbeid mot målet. Arbeidsgruppen ble ledet med en fremdrift som gjorde at den etter få måneder kunne avgi en rapport som skulle få stor innflytelse på skattepolitikken i medlemslandene.
Mønsteravtalen
OECDS første store arbeid på skatteområdet var da organisasjonen i 1963 fremla mønsteravtalen. Mønsteravtalen er en mal for en skatteavtale som medlemslandene inngår bilateralt (vanligvis med enkelte tilpasninger) for å fordele skattefundament mellom avtalestatene, og for å hindre dobbeltbeskatning. Et eksempel er selskaper med fast driftssted i en annen stat, hvor skatteavtalen fordeler skattefundamentet mellom selskapets hjemstat og vertsstaten for det faste driftsstedet. Et annet eksempel er aksjeutbytte, hvor kildestaten (det utdelende selskapets hjemstat) legger en skatt på utbyttet (kildeskatt) som trekkes fra (credit) i den skatten som mottakerstaten legger på utbyttet.
Skatteavtalene får forrang fremfor norsk lovgivning, slik at Norge ved å inngå skatteavtalene frasier seg noe av beskatningsretten. Mønsteravtalen har vært helt sentral for det internasjonale samarbeidet på skatteområdet. Av de nærmere 90 internasjonale skatteavtalene Norge har inngått, er de aller fleste basert på OECD-modellen. OECD publiserer dessuten grundige kommentarer til mønsteravtalen, som gir veiledning om hvordan de enkelte bestemmelsene skal forstås og anvendes.
Et annet område som skaper utfordringer for skattemyndighetene, er prising av varer og tjenester mellom internasjonale konsern. Det er lønnsomt å allokere inntekter til lavskatteland og kostnader til høyskatteland. Blant annet er de internasjonale selskapsstrukturene for GAFA (Google, Apple, Facebook og Amazon) lagt opp med sikte på å være globalt skatteoptimale. OECD introduserte i 1996 Transfer Pricing Guidelines for Multinational Enterprises and Tax Administrations, som gir regler for hvordan varer og tjenester som selges mellom tilknyttede selskaper skal prises, det såkalte armlengdeprinsippet. Disse retningslinjene er i stor grad benyttet av OECDs medlemsland. Av norsk skattelov følger det at skattemyndighetene skal «ta hensyn til» disse retningslinjene når en vurderer om det har skjedd en ulovlig feilprising over landegrensene mellom tilknyttede selskaper.
Global skattereform
En viktig satsing for OECD er å motvirke illojal internasjonal skattetilpasning. Organisasjonen har nylig beregnet at mellom 100 og 240 milliarder USD i skatteproveny årlig forsvinner gjennom slik tilpasning. OECD har de siste årene arbeidet for å gjennomføre BEPS (Base Erosion and Profit Shifting), som består av 15 tiltak medlemslandene skal innføre for å motvirke internasjonal skatteflukt. Mer enn 140 medlemsland har innført de til dels gjennomgripende tiltakene. I Norge har BEPS blant annet gitt oss reglene om begrensning av rentefradrag og kildeskatt på renter og royalties til nærstående selskaper i lavskatteland.
I 2016 sluttet mer enn 100 medlemsland i OECD seg til en viktig utvidelse av modellavtalen, kalt det multilaterale instrumentet (MLI). Dette er en meny av ulike tiltak som skal motvirke internasjonal skatteunngåelse av multinasjonale selskaper. De ulike landene kan velge ulike tiltak fra menyen uten å måtte reforhandle sine skatteavtaler (som ofte er en langvarig prosess). Mer enn 1900 skatteavtaler kan bli endret som følge av dette tiltaket.
Det siste store initiativet fra OECD er intet mindre enn en global skattereform. Reformen består av to deler, eller «pilarer».
Pilar 1 gjelder fordeling av beskatningsrett til selskapsoverskudd mellom landene. Tiltaket vil gi en mer rettferdig fordeling av beskatningsretten til selskapsoverskudd, blant annet slik at den staten hvor markedet befinner seg får en større del av skattegrunnlaget. Pilar 1 får virkning for konsern med global omsetning på minst 20 milliarder euro og en lønnsomhet over 10 prosent av de globale inntektene.
Pilar 2, som vil bli innført i Norge fra 2024, innfører global minimumsbeskatning for store flernasjonale konsern. Reglene skal sikre at «underbeskattede» konsern skattlegges med en effektiv skattesats på minimum 15 prosent i alle land der de er etablert. Dette gjøres ved at det beregnes en nasjonal suppleringsskatt som tilsvarer differansen mellom den beregnede effektive skattesatsen i landet og 15 prosent. Hvor suppleringsskatten ikke er tilstrekkelig vil det skje en skattefordeling, hvor den globale skatten omfordeles slik at en sikrer 15 prosent minimumsbeskatning. Pilar 2 får anvendelse på konsern med global omsetning på 750 millioner euro.
Vi kan dermed konstatere at OECD overgår de fleste 60-åringer både i vitalitet og kreativitet.
