Debattinnlegg: Pål Lillebø, konsernsjef i Medco dinHMS
Når vi rammes av en skade eller lidelse som krever lavere arbeidsinnsats, operasjon eller behandling og en rekonvalesensperiode, er det mange bidragsytere. Arbeidsgiver har ansvaret for den første tiden med sykmelding, så trer Nav inn og bidrar – i en del tilfeller sammen med arbeidsgiver, før sykehus eller andre i behandlingsapparatet investerer i pasienten. Nav er også med i denne runden, og kanskje i en god periode etter at behandlingen er avsluttet.
Med tre parter inne, som hver har sitt ansvarsområde og budsjett, kunne en tenke seg et trepartssamarbeid som sikrer mer effektiv pasientbehandling. For samfunnsøkonomisk er hver dag borte fra arbeid et tap for både arbeidsgiver og Nav, og som regel også for pasienten selv. Men, partene har i liten grad dialog om økonomi eller om et mest mulig effektivt behandlingsløp.
Konsekvensen er at Nav utbetaler sitt bidrag, arbeidsgiver betaler de første dagene, og i en del tilfeller gapet mellom Navs høyeste sats og den normale lønnsutbetalingen til den ansatte og behandlingsapparatet tar sine kostnader under behandlingen. Men, ingen har den fulle oversikten over hva den reelle kostnaden er for hver enkelt pasient.
Noen kan hevde at dette strider med en sosialdemokratisk likhetstanke, men hvis fellesskapet tjener på det, er det totalt sett fornuftig for samfunnet
Muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser forårsaker den største andelen tapte dagsverk i norsk arbeidsliv. For disse lidelsene vet vi at ventetiden for behandling er relativt lang. Vi vet også at en del sykmeldte opplever plagene som krevende, enten det er en vond rygg, utslitte hofter eller psykiske plager. Lang ventetid før behandling gjør det ikke bedre.
Jeg er trygg på at de fleste pasienter får forsvarlig behandling innen fristen som settes for behandlingen. Samtidig var gjennomsnittlig ventetid 68,2 dager i 2022. En del pasienter har i ventetiden vært helt eller delvis sykmeldt. Det er en betydelig kostnad. I de tre første kvartalene av 2022 utbetalte Nav over 40 milliarder kroner i sykepenger. I tillegg kommer kostnaden for behandling av en del av de sykmeldte og tapet for arbeidsgiver. Kunne summen vært lavere?
Jeg tror det. Hvis den reelle kostnaden for hvert sykdomsforløp var blitt registrert og synliggjort, kunne både lidelser og kostnader blitt redusert. Men, da må pengene følge pasienten, ikke institusjonen. For arbeidstakere som i dag ikke har helseforsikring, hadde det sannsynligvis vært mer kostnadseffektivt at det ble gjort en vurdering ved inngangen til et behandlingsløp om hvordan pengene best kunne brukes. For en del hadde det ikke blitt noen endring fra i dag, for andre kunne det vært bedre å komme litt lenger frem i køen i det offentlige eller gått direkte til et behandlingsløp hos en privat aktør. Summen ved ferdig behandling hadde vært premisset.
Noen kan hevde at dette strider med en sosialdemokratisk likhetstanke, men hvis fellesskapet tjener på det, er det totalt sett fornuftig for samfunnet. Hvis vi ser på soning etter dommer for lovbrudd, vet vi at det finnes flere alternative soningsformer. Et gode både for den dømte og for samfunnet – også økonomisk. Den samme tankegangen burde vært brukt på behandlingsløpet for ulike lidelser.
Det hadde kanskje demmet noe opp for veksten i private behandlingsforsikringer. Ved utgangen av 2022 hadde nær 750.000 nordmenn helseforsikring. I 2013 var det i overkant av 400.000. Både arbeidsgivere og -takere har sett fordelene ved en mest mulig effektiv behandling. Det burde Stortinget også snart se. Synliggjøring av totalkostnaden ved et behandlingsløp og midler som følger pasienten, hadde sannsynligvis styrket fellesskapstanken, ikke svekket den. I tillegg hadde vi færre sykedager. Det ville styrket norsk næringsliv og gitt mer fornøyde arbeidstakere.
Pål Lillebø
Konsernsjef i Medco dinHMS
