Reglene om gjennomskjæring har vært lite brukt i merverdiavgiftsretten, og det foreligger ingen høyesterettsavgjørelser på området. Det er derfor knyttet usikkerhet til i hvilke situasjoner gjennomskjæring kan gjennomføres med virkning for merverdiavgift.
Skattekontoret traff vedtak om gjennomskjæring i en sak som gjaldt fradragsrett for inngående merverdiavgift knyttet til rehabilitering av en utleieeiendom. Skatteklagenemnda var uenig i avgjørelsen, og opphevet skattekontorets vedtak.
I sin vurdering fremhever skatteklagenemda at gjennomskjæring kan være aktuelt å benytte på merverdiavgiftsrettens område, for å ivareta sentrale prinsipper som konkurransenøytralitet og at fradragsretten skal begrenses til å omfatte inngående merverdiavgift på anskaffelser til bruk i avgiftspliktig virksomhet. Samtidig påpeker nemnda at merverdiavgiftsretten er et svært formelt system som pålegger avgiftssubjektet vidtgående plikter. I tillegg er merverdiavgiftssystemet basert på selvdeklarering, der ansvaret for korrekt avgiftsbehandling legges på avgiftssubjektet. Det stiller krav til forutberegnelige og klare regler. På denne bakgrunn finner nemnda at det må være en høy terskel for å gjennomskjære disposisjoner der skattepliktige har handlet i tråd med de aktuelle avgiftsbestemmelser.
Ett avgiftssubjekt
I den konkrete saken var faktum, litt forenklet, at selskap A leide ut en eiendom til selskap B. Selskap A og B var fellesregistrert, noe som medførte at selskapene ble ansett som ett avgiftssubjekt. Konsekvensen av fellesregistreringen var at selskap A fakturerte husleien til B uten merverdiavgift. Fellesregistreringens fradragsrett for anskaffelser til påkostninger, drift og vedlikehold av eiendommen var cirka 10 prosent.
Det var behov for rehabilitering av eiendommen, og selskap B inngikk avtale med en entreprenør for å få utført arbeidet. Entreprisen ble senere transportert til selskap A. Samtidig ble selskap A meldt ut av fellesregistreringen.
Utleien av eiendommen til selskap B ble opprettholdt, og selskap A ble frivillig registrert for utleien. Bygget skulle ha «free seating» noe som innebar at hele eiendommen skulle brukes i leietakers avgiftspliktige virksomhet. Som følge av den frivillige registreringen, fakturerte selskap A hele husleien med merverdiavgift. Selskap A har videre krav på fullt fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser til påkostninger og vedlikehold av bygget. Selskap B hadde på sin side kun adgang til å fradragsføre cirka 10 prosent av den inngående merverdiavgiften på husleien.
Etter cirka ett og et halvt år ble selskap A meldt inn i fellesregistreringen igjen. Fra dette tidspunktet skulle husleien til selskap B igjen faktureres uten merverdiavgift. Konsekvensen av inntreden i fellesregistreringen var at selskap A måtte betale tilbake tidligere fradragsført inngående merverdiavgift knyttet til påkostningene. Fradraget for vedlikeholdskostnadene var imidlertid endelig opptjent, og dette utgjorde en betydelig andel av kostnadene. Fremgangsmåten som ble benyttet innebar at selskapene totalt sett oppnådde avgiftsbesparelser sammenlignet med om rehabiliteringen hadde blitt gjort med selskap A som deltaker i fellesregistreringen.
Grunnlag for gjennomskjæring?
Skattekontoret traff vedtak om gjennomskjæring, slik at man så bort fra ut- og innmeldingen av fellesregistreringen for selskap A. Konsekvensen var at fradraget for inngående merverdiavgift for påkostninger og vedlikehold på bygget ble redusert fra 100 prosent til cirka 10 prosent. I tillegg skulle det ikke beregnes merverdiavgift på husleien.
I sin vurdering av at det var grunnlag for gjennomskjæring, la skattekontoret til grunn at transporten av entreprisekontrakten samt inn- og utmeldingen av fellesregistreringen måtte ses i sammenheng. Skattekontoret fant at det hovedsakelige formålet med disse disposisjonene var å spare merverdiavgift. I tillegg ble det lagt vekt på mangelfull forretningsmessig begrunnelse, avgiftsreglenes formål og symmetrien i avgiftssystemet.
Skatteklagenemnda fant at disposisjonene ikke var i strid med merverdiavgiftsreglenes formål, og derfor at det ikke var grunnlag for gjennomskjæring. I vurderingen ble det lagt vekt på at frivillig registrering og fellesregistrering er frivillige ordninger som skattyter kan benytte seg av. Det ble videre påpekt at disse reglene er gitt for å muliggjøre avgiftsbesparelse. Som følge av dette fant nemnda at disse disposisjonene ikke kunne gjennomskjæres med den begrunnelse at den skattepliktige har hatt som formål å spare avgift. Nemnda bemerket også at det å melde en virksomhet ut av en fellesregistrering, for deretter å leie myldreareal ut til et selskap man tidligere var fellesregistrert med, er velkjente og aksepterte disposisjoner.
Avgjørelsen gir viktige og etterlengtede avklaringer av når gjennomskjæring gjøres med virkning for merverdiavgiften.
