Kontorstollandet Norge

Denne saken ble først publisert i Finansavisen Premium i mars 2020.

Argh, enda en sak om norsk design og livet etter oljen? Ja, faktisk. Eller ikke helt. Men litt. For denne måneden døde en av Norges mest markante designere, så det var på tide å ta en sjekk med hvordan det står til med kreativiteten for fremtiden!

Dette er ikke en artikkel om hva Norge skal leve av etter oljen. La oss være ærlige og erkjenne at vi ikke har peiling, selv om forslagene om alt fra røkelaks til barnelatter har vært lansert som mulige inntektskilder, er det ganske enkelt slik at Norge ikke leve av design etter oljen.
Eller vi skal iallefall ikke leve av bare design. Om ikke vi snakker om design av borreutstyr og kompliserte tekniske installasjoner ingen ser eller skjønner noe av.

Og det snakker vi ikke om her. Det kan andre snakke om.

Men er det noen som kan og bør leve av design i Norge?

Spørsmålet i seg selv, og hele ideen til denne artikkelen, oppsto etter at Sven Ivar Dysthe gikk bort denne måneden. Mannen var en legende, og har stått for mange av de beste møblene Norge har sett i moderne tid. Nå er han borte, og med ham en kreativ tenker mindre på det norske tegnebrettet.

For litt av kjernen her er at det snakkes kanskje ikke nok om den norske designen.

Smak er som sagt ikke objektivt, men om det kan sies så objektivt som mulig, så er det laget en hel haug fantastiske norske design for hus, hjem og kontor.

Problemet er at få har hørt om dem. Det står designskatter rundt i norske hjem, komplimentert med gulnet furu og Skeidar-møbler promotert på Mot i Brøstet på 90-tallet.

Hva i all verden skal til for å få litt oppmerksomhet og entusiasme?

Først er det kanskje greit å si noen ord om Dysthe. For selv om ikke alle kjenner navnet, har de fleste sett eller kjent designet hans på kroppen.

Kanskje enklest å nevne er setene på Gardermoen Flyplass. Da norsk luftfart fikk sitt hovedsete på Gardermoen var det møbeldesigneren bosatt på Rykkinn som skulle få jobben.

Dysthe markerte seg som en av landets ledende møbelformgivere, og slo gjennom med serien «1001» fra 1960. Den de fleste av oss har sittet i er Laminette-stolen, som både er komfortabel, ser bra ut og gjør livet lettere for vaktmesterne i samtlige norske bedehus.

Likevel, det er gjerne etter noens bortgang at får øynene opp for hvem de var og hva de skapte. Sånn sett kan det være vel verdt å ta en runde og se på hva som eksisterer av norsk møbel og interiørdesign nå, fremfor etter at alle de norske skaperkreftene har falt fra.

For spørsmålene er mange. Hvorfor snakker vi så lite om norsk design generelt? De fleste nordmenn kan navnet på et arkiktektkontor (Snøhetta), en norsk klesprodusent (Moods of Norway) og en norsk stol (Stressless).

Hvorfor kjenner vi ikke til bredden? Er det ingen bredde kanskje?

Vi tar en en telefon til den norske møbeldesigneren og professor emeritus ved Kunsthøgskolen i Oslo, Svein Gusrud, for å høre om norsk design i det hele tatt er noe å snakke om.

– Uten særlig blikk mot estetikken

– Norsk design kjennetegnes av en praktisk vinkling, knyttet opp mot generell ergonomi, også for barn og eldre. Segmenter det er mulig å nyttiggjøre seg i et internasjonalt marked, men dessverre uten særlig blikk mot estetikken, sier Svein Gusrud.

En av journalistene i saken faller forøvrig bokstavelig talt av stolen når han forsøker å bekrefte av stolen han sitter i er designet av mannen på andre siden av telefonen. En tilfeldighet som fører til et brak i kontorlandskapet på Smestad.

Svenskene har Arthur Lindqvist og IKEA

Finnene har Marimekko, Iittala og Alvar Alto.

Man trenger ikke si mer enn «dansk design» for at folk skal forstå hva det er.

Spør du derimot den generelle nordmann hva som er typisk, norsk design, er i mange tilfeller det første svaret du får ostehøvelen. Eller Tripp Trapp.

Kan vi noe mer enn å høvle ost?

Ifølge Gusrud kan vi det i begrenset grad, men sparer på godsakene i vår nøysomhet. Vi utmerker oss i en kategori som ikke er det første man tenker på innen design. Funksjonell anvendelighet.

I få land spiller det praktiske og anvendelige en så stor rolle som i norsk hverdag og design. I få land er den evige floskelen «form følger funksjon» så relevant. Det praktiske har bidratt til å befeste hva og hvem norsk design er. Hva som er «typisk norsk», om man vil.

Men det har ifølge Gusrud også lenge vært et handicap som har lagt føringer og satt begrensninger for hva norsk design skulle og kunne være.

– Forbilder som danske designere hadde i Wegner, Jacobsen etc. som alle også inkluderte estetikken, hadde ikke norske designere. Ren funksjonalitet uten sideblikk mot det estetiske ble derfor norske designeres veivalg. Fraværet av god form måtte kompenseres for med dyktig argumentering og annerledes form i et internasjonalt marked, sier han.

Sven Ivar Dysthe, Peter Opsvik, Torbjørn Afdal og Fredrik Kayser var blant designerne som slo seg opp i en tid da norske ferdigvarer var preget av «dansketiden» og kopieringen av danske designidealer.

Men landet skulle bygges uten at designerne leflet med kopiering.

Dette fikk konsekvenser for hva som kom ut på både det norske og det internasjonale markedet, forklarer Gusrud. Praktisk og funksjonelt design, først og fremst.

– Nordmenn er prosentvis like interesserte i god design som eksempelvis tyskerne. Men det er for få innbyggere i Norge for å tilfredsstille industriens ønske om store antall av den samme varen. Derfor må det eksporteres i store nok volumer for at regnestykket skal bli lønnsomt, sier han.

Fra 1970-tallet begynte norske designere å tegne for kontrakt- og kontorstolmarkedet i stedet for det private markedet. Nå har norske møbeldesignere funnet nye samarbeidspartnere også blant svenske og italienske møbelprodusenter.

Svaret ble å finne utveier utover det som ligger fremfor egne nasjonale tøfler, ifølge Gusrud.

Norge ble, som Gusrud beskriver, «kontorstollandet».

I stedet for å pryde glansede magasinforsider om design, kunne norsk møbeldesign skimtes i bakgrunnen i fagblader. Gjerne bak ord som «kompetanseutvikling» og «samhandlingsverktøy».

Eller stablet i bakgrunnen på alt fra vaffelmøter i norske kirker til formannskapsmøter i distriktene.

I seg selv ikke dumt, men det er heller ingen som akkurat legger merke til noe på de arenaene.

Nå kunne det lett blitt en slags Brundtlandsk klapp på egen skulder. Jaja, så er vi ikke like gode som de andre, men vi er i det minste best der det teller, på kontoret. Det er typisk norsk å sitte godt.

Eller noe sånt.

Det er selvsagt ikke bare om mangelen på store navn som er årsaken til at norsk design er for lillebror å regne sammenlignet med Sverige og Danmark.

Det handler også om økonomiske forutsetninger, politiske føringer og industriell infrastruktur. Veldig forenklet er Norge en råvareprodusent av fisk og olje – ingen foredler.

Ifølge tall fra Norsk Industri utgjorde design- og ferdigvareprodukter om lag 25 prosent av Danmark og Sveriges ferdigvare-eksport. Til sammenligning var den norske andelen 6 prosent.

Det er på tide med en ny telefon, for å høre hvor bransjen er på vei idag.

– Vi har klassikere fra 1950–60 tallet som stadig selger i utlandet. Dysthe har laget produkter som har stått seg i de store landene og selger godt i det norske markedet, sier Egil Sundet, sjef for designbransjen i interesseorganisasjonen Norsk Industri.

Ifølge ham peker pilene rett vei

Han viser til at at omsetningen fra norsk møbelindustri er på 10 milliarder kroner, hvorav rundt varer for 7 milliarder eksporteres.

Total norsk eksport av design– og ferdigvarer økte fra 61 til 65 milliarder kroner i fjor.

En stor del av omsetningen er kontormøbler og hvilestoler fra produsenter som Håg og Ekornes.

Oh, milliarder, tenker du.

Vel, tallet tilsvarer fire prosent av Equinors omsetning i året.

Rema 1000 omsetter for cirka syv ganger så mye.

Vel å merke er dette forsiktige estimater, og norskeiede fabrikker i utlandet er ikke regnet inn, men som sagt – norsk design er ikke den nye oljen.

Det finnes imidlertid enkeltprodukter som har vært en braksuksess internasjonalt.

Størst av alle er Peter Opsviks Tripp Trapp designet for Stokke, som er solgt i over 10 millioner eksemplarer over hele verden.

Snobbete nordmenn elsker å harselere med Stresslessen, men også den er eksportert i million-antall til fascinerte tyskere og kjøpere i østen.

Så hva er da problemet? Hvorfor står vi så tilbake for naboene i Danmark og Sverige?

– Vi er for dårlige selgere og det er for få norske merkevarer, sier Gusrud.

– Kanskje har vi også for dårlige produkter. Vi er nok minst viktig i Norden, men det lille vi har gjort, har vært bra, sier Gusrud.

Optimismen døde åpenbart med Jahn Teigen. Eller er det håp?

Det skjer ting i norsk møbelbransje, og blant dem som har tatt opp stafettpinnen er arkitekten Pål Lunder og selskapet Fjordfiesta.

Selskapet reproduserer og videreutvikler norske klassikere som 1001-serien til Sven Ivar Dysthe, Bambi-stolen av Rastad og Relling, Alto-bordet av Andreas Engesvik og Krobo-benken av Torbjørn Afdal.

Foreløpig kommer det store volumet fra Hans Brattruds Scandia-stol.

– Vi startet opp med stolen i 2004, på en tid da det ikke var så mange møbelprodusenter med norsk design. Med tiden har vi utvidet med en rekke kjente, norske design, sier Lunder.

Selskapet produserer og selger moderne, tidløse møbler. Design han mener er norske smykker fra 1950 og -60-tallet samt nye møbler tegnet av unge designere.

Og til tross for at norsk møbelproduksjon lenge har vært i skyggen av råvareindustriene, mener Lunder, som også er Svein Gusruds tidligere elev, at bransjen har lysere utsikter.

– Jeg føler vi nå er på rett vei, med stadig mer fokus på lokal produksjon, bærekraft og at det skal satses på norsk ferdigvareindustri. Det gir oss et inntrykk av at vi har medvind. Det slår kanskje ikke til i morgen, men det har allerede begynt, sier Lunder.

Han peker på endringer i møbelindustrien der store aktører prøver seg på alternativer til masseproduksjon og store varehus, som følge av sviktende salg.

– For ti år siden da vi startet opp var det ingen norske som spurte om vi kunne produsere for dem. Nå er det noen som kommer til oss – ikke mange – men noen.

Det er et tegn i tiden, mener Lunder.

Selskapet selger til nærmere 20 land. Tyngden ligger i hovedsak i salg til forhandlere og prosjekter i Norge. Fjordfiesta omsatte i fjor for 12 millioner kroner og satt igjen med nær én million på bunnlinjen, godt hjulpet av en stor leveranse til Buchardts trehotell Mjøstårnet på 400 stoler.

Lunder mener og det ligger et underutviklet potensial i å trekke frem yngre designere som er på vei opp og frem, og som det stadig blir flere av.

– Det er mange bra unge, norske designere nå. De kommer med nye ideer, som nå blir plukket opp av utenlandske firmaer, som er med på å løfte og gjøre norsk design mer relevant.

Men vil dette løfte norsk design og skape noe vi er stolte av. Eller skaper vi nok en gang spektakulære design få har hørt om, før designerne blir snappet opp av utenlandsk kapital?

– Jeg tenker at det bare er positivt. Jo mer oppmerksomhet, desto bedre for norsk møbelproduksjon og design . Så gjenstår det for norske produsenter å plukke opp disse talentene. Jeg synes i hvert fall at de burde gjøre det.

For dersom norske designere skal nå lenger ut en perifere forsamlingslokaler,  trenger de en arena. Designet må bli sett.

«Den kjenner jeg, den er dansk.»

Blant dem som har valgt å promotere norsk møbeldesign er Norwegian Rain, med Alexander Helle og T-Michael i spissen. To personer som har gått en helt egen vei de seneste årene, og som har klart å vekke anerkjennelse og oppsikt også utenfor Ring 3.

Duoen lever av å designe klær, men samarbeider med Fjordfiesta gjennom å stille ut flere norske klassikere i sine butikker i Bergen, Oslo, Paris og Tokyo.

– Da vi for noen år siden hadde butikk i London, stilte vi ut 1001-serien fra Dysthe i butikken. Flere av dem som kom innom kommenterte «den kjenner jeg, den er dansk.» Det tenker jeg er en gjenganger at ikke bare er danskene mer kjent, men de får også æren for det som er norsk, sier Helle.

T-Michael forteller at Norwegian Rain valgte å stille ut vintage norsk design både fordi de selv synes det er flott, men også fordi det er noe annet. For Norwegian Rain ligger det også i det å skape en best mulig butikkopplevelse.

– Når man jobber med klær, som er det jeg driver med, er det fint å ha noe annet å hvile øynene på enn skjorter og dresser. Du blir mer opptatt av av hva du tar inn i butikken, sier T-Michael.

Helle skyter inn:

– Litt som med mote er vi underdogs, og det er særlig attraktivt for folk som japanere som er ute etter å finne noe helt nytt. Alle har «sett» dansk design, men har kanskje ikke ennå oppdaget hva norsk design har å by på. Det tror jeg er en fordel, sier han.

Helle mener også det beste står seg godt mot utenlandske designere.

– Det er godt håndverk, laget for å vare og er på ingen måte primitivt design, selv om det ofte er merkelappen norsk design får. Dette er 60 år gammelt design som er akkurat like relevant i dag, sier Helle og viser til Dysthes klassiker.

Sven Ivar Dysthe var definitivt en bauta i norsk møbeldesign, men kan han være vår tids Arne Jacobsen eller Wegner?

– Sammen med Kayser og Afdal kan de være det, og jeg tror det også tjener som inspirasjon for nye, yngre norske designere. Men for å inspirere folk må det bli sett, deles og skrives om. Man må vite at det bor en designer i samme område som gjør kule ting. Hvis ikke kommer det til kort, sier T-Michael.

Denne saken ble først publisert i Finansavisen Premium i mars 2020.