Politikerne kappes om å innføre tiltak som legger privat næringsliv i grus, sannsynligvis permanent, mens offentlige virksomheter er i hjemmekontor med full lønn. Hva skal finansiere fremtidig skole, helse, eldreomsorg, trygder og annen offentlig virksomhet når vi har avviklet mesteparten av kompetansekrevende privat virksomhet?
Under et normalt sesongvirus blir cirka 425.000 nordmenn (8 prosent av befolkningen) smittet og cirka tusen dør som en direkte konsekvens av sykdommen. Skalerer vi dette opp, rammer det tilsvarende de sentrale landene i Europa (Italia, Frankrike og Tyskland) med nivåmessig 5 millioner smittede og 10.000 dødsfall hver.
Begreper som «nytte» og «kostnad» er fullstendig glemt i dagens situasjon. Ja, corona har høyere smittetilbøyelighet og dødsrate. Det er ubehagelig å nevne det, men coronasyke og døde har tross alt en prislapp, de også. Den grensen har vi sannsynligvis overskredet allerede.
Epidemiologiske modeller og tilhørende software er utviklet av matematikere og fysikere som forstår forutsetninger, oppbygging, dynamikk og ikke minst begrensningene til disse, mens de som anvender dem er gjerne medisinere og samfunnsvitere, som ikke har denne nødvendige innsikten. Når folk i Frognerparken står tre–fire meter fra hverandre og snakker med kjente, da har konstanter i modellene blitt til variable, og modell-output blir noe helt annet.
Svartedauden kom til Oslo i 1348, men døde ut. Året etter kom den til Bergen og Oslo, og ble sannsynligvis bragt ut i landet av pilegrimer som skulle til Nidaros for å be til St. Olav. Det var en dødsrate på 80 prosent, og mellom 175.000 og 200.000 mennesker døde, ut fra en befolkning på cirka 350.000. Resultatet var at samfunnsstrukturen falt sammen, og i år 1380 måtte vi søke union med Danmark for å gjenopprette samfunnsinstitusjoner. Det tok 434 år før vi kom ut av dette «samarbeidet». Denne gangen er det ikke sykdommen som vil legge samfunnet brakk, men alle tiltakene.
Flere coronatilfeller vil komme, og dødstallene vil gå opp, men vi har som nasjon ikke råd til å la være
Vi kan ikke styre de internasjonale rammevilkårene, men vi kan kontrollere de innenlandske. Avviklingen som vi nå ser av virksomheter, hele næringer og bransjer, vil ikke bare skape høy arbeidsløshet på kort sikt, men sannsynligvis permanent sydeuropeisk massearbeidsløshet blant yngre mennesker på sikt, hvis vi ikke tar grep nå.
Vi kan tære på Oljefondet og etablere forskjellige tiltakspakker, men til slutt når vi en grense. Vi må bare sette i gang samfunnshjulene, før det er for sent. Flere coronatilfeller vil komme, og dødstallene vil gå opp, men vi har som nasjon ikke råd til å la være.
Gunnar Myhr
Ph.D. og ledende partner i IEC
