Italiensk åpning på Divino

Utenfor restaurantlokalene vrimler det av folk som nyter strålene fra augustsolen, men på innsiden av Sollis nyeste tilskudd er det kun Long og Short som har funnet veien. En helt middels hyggelig servitør gjør kort prosess med dagens retter. 

– Kanskje Oslo-folket er litt mette på italiensk? 

Topphem i ny drakt

Det som en gang var søsterrestauranten til Bokbacka, Topphem, har blitt omformet til en enklere, italiensk restaurant. De samme eierne har byttet ut de nordiske smårettene med stereotypiske retter. De to P-ene opprettholdes: Pasta og Pizza. 

– Jeg likte egentlig Topphem skikkelig godt, så det er med ambivalens at de byttet konsept. Forventningene er hvertfall store når man kjenner til både Bokbacka og Topphem sin mat, sier Long. 

– Om de mener at to nordiske restauranter er for mye i egen portefølje, hadde jeg nok ikke startet en italiensk restaurant i stedet. Det er ikke akkurat hungersnød i den kategorien heller. 

Lokalet ser ut som en moderne variant av en gammel italiensk restaurant. 

– Men de har ikke endret så mye siden Topphems-tid, etter min mening, sier Long. 

– Jeg har hørt at det skal være sorte himlinger i serveringssteder for at man ikke skal se opp, svarer Short og kikker opp i taket. 

De to bestiller hver sin forrett og hovedrett. 

En skuffende start 

Etter omtrent 10 minutter kommer den heller ikke nå spesielt blide servitøren tilbake, og har med seg de første rettene. To tallerkener dandert med små tomater i forskjellige farger fra Hanasand og burrata fra Campania. Og et par blader basilikum. 

– Ved første øyekast ser jo dette helt herlig ut, sier Short. 

Entusiasmen blir raskt til forundring. 

– Jeg har spist mye burrata i mitt liv, men dette må være den største skuffelsen, sier Long oppgitt etter at noen biter av forretten er fortært. 

– En burrata skal jo være myk og nesten flytende på innsiden som en sjokoladefondant. Denne er dessverre like hard på innsiden som på utsiden, istemmer Short og pirker i tomatene. 

En tur til Italia

Etter en god stund som de eneste gjestene i den store restauranten på hjørnet, dukker det plutselig opp to nyankomne. To menn i dress over 50 år slår seg ned to båser bortenfor lunsjkameratene. 

– Dette er jo det mest italienske innslaget enn så lenge, sier Short og henviser til de napolitanske skredderdetaljene på den ene herremannens jakke. 

15 minutter etter forrett-fadesen blir Long og Short lettet over å bli servert hovedrettene. En pizza diavola med tomatsaus, salami og mozzarella. Og en skål med romersk pasta carbonara. 

– Carbonaraen er mektig som den skal være, med balanserte smaker som ikke stikker seg for mye ut. Og pastaen er velgjort. Denne vil jeg spise igjen, sier en fornøyd Short. 

Long ser minst like fornøyd ut fra andre siden av bordet. 

– Og pizzaen er meget god. Smaksrik tomatsaus, nydelig ost og spicy salami. Eneste minuset er at den kunne vært bedre stekt på midten. Da hadde den vært perfekt. 

Hovedrettene både smaker og metter den italienske hungeren til de to anmelderne. 

Verdt besøket 

Etter to runder med servering er Long og Short spente på hvilket nivå desserten ligger på. Dessertmenyen består fire utvalgte retter. Lunsjduoen går for siciliansk cannolo, mens Short på sin side satser på dagens sorbet. Fersken og blåbær. 

– Blåbær-sorbeten smaker som om jeg har plukket blåbærene selv og stappet de i munnen, sier Short med et smil om munnen. 

Long på sin side er også fornøyd, men ikke like ekstatisk som kameraten. 

– Denne var absolutt god, men smaker nok ikke helt som de jeg har spist i Sicilia. 

– Bra for Divino at jeg ikke har vært på Sicilia, skyter Short inn. 

Desserten setter ihvertfall ikke en dårlig smak i munnen på duoen før de forlater lokalet. Et godt restaurantbesøk, med treffende hovedretter. Både pizza og pasta er verdt å komme tilbake for. Forretten skuffet, men desserten gjorde opp for det.